In the morning, the children parade is one not to miss on the national day celebration in Molde, with the little ones dressed in their costumes, singing and shouting their school slogans.

The 17th of May parade was led by marching bands walking through the town centre up to the Reknes park, where everyone queued for ice cream. The morning parade for the children was quite exciting, parents had filled the streets from as early as 9 a.m., and from 10 a.m. the march commenced, starting with the kindergartens.

Watch more photos from the celebration on our Facebook page.

In Molde this is one of the festive moments where you get to see majority of the population in one place, you might even wonder if these people are from Molde, because on a normal day the streets are quiet and with few people minding their own business. Men, women and children of Molde showcased their bunads, and if you did not have one, this was a great opportunity to wear that elegant outfit. The russ where also up and about, with their red jumpers making them stand out from the crowd.

The high schools and organisations joined the 4 p. m. march and Molde University College had jubilant lads singing “high school iMolde sha lalala” joined by  rector Steinar Kristoffersen, prorector Heidi Hogset and  director Gerd Marit Langøy.

We also witnessed our very own kindergarten Anestua marching and Kvam and Sellanrå school band marched gracefully in their marching band uniforms.

I dag ble strategiplanen for HiMolde mot 2025 vedtatt av høgskolestyret, som også markerte at det sittende styrets regjeringstid på fire år straks er over.

HiMoldes nye visjon er nå «Med kunnskap for bærekraft og innovasjon», mens «Annerledes og bedre» er historie.

Det er klart etter at høgskolestyret etter en kjapp redaksjonell behandling og litt språkvask over bordet ga sin tilslutning til det siste utkastet for Strategi 2025. Arbeidet med den nye strategiplanen har pågått i et års tid.

Les hele sisteutkastet til Strategi 2025 her. (PDF)

Eksternt styremedlem Terje Dyrseth, som har tjenestegjort i høgskolestyret siden 2011, karakteriserte strategiplanen som både «veldig konkret» og «veldig altomfattende» da han for siste gang tok ordet i styret.

– Vi i næringslivet ville nok ikke ha laget et dokument med så mye prosa, sa Dyrseth.

SiMolde-styret

Videre vedtok styret at rektor Steinar Kristofferen og høgskoledirektør Gerd Marit Langøy skal representere HiMolde i SiMolde-styret i studieårene 2019 til 2021, med henholdsvis påtroppende prorektor Jeanette Varpen Unhjem og studiesjef Sissel Waagbø som personlige varamedlemmer.

Redaksjonsrådet

Også Panoramas redaksjonsråd fikk ny leder og nye medlemmer på dagens styremøte.

Georg Panzer, som er høgskoleketor i juridiske fag, kommer inn i rådet. Han overtar som redaksjonsrådets leder etter Gerd Marit Langøy, som har hatt dette vervet siden 2014. Ellers er Tidens Krav-journalist Tore Dyrnes den nye eksterne presserepresentanten i rådet, og erstatter Tormod Haugstad. Tove Orheim, kontorsjef på Avdeling for logistikk, er også ny ansattrepresentant i rådet.

Påtroppende prorektor Jeanette Varpen Unhjem og informasjonssjef Jens Petter Straumsheim fortsetter i rådet, i likhet med den til enhver tid sittende leder av Studenttinget ved HiMolde. Rådet er oppnevnt for perioden dags dato til 31. juli 2023.

Fredag 10. Mai ble det nye Studenttinget i Molde konstituert. På møtet ble det også valgt nytt styre for studentdemokratiet, ny kontrollkomite og nye representanter til Studentsamskipnadens styre i studieåret 2019/2020.

Av MICHAEL R. LARSEN, student

Påtroppende leder for Studenttinget i Molde, Markus Lilleheil, sier han ser frem til å jobbe for sakene han mener er viktige for studentene, blant annet at studentene får sine egne lokaler for studentaktiviteter, at det blir gjennomført tiltak for å sikre at Molde blir en mer studentvennlig by, og at man arbeider for å bedre studenttilværelsen for studentene ved høgskolen i tråd med de tilbakemeldingene man har fått gjennom blant annet SHoT-undersøkelsen.

Studenttingets avtroppende leder, Knut H. Eikre, sa dette om sin tid med dette vervet:

– Uansett om det var slitsomt eller morsomt, har det alltid vært lærerikt. Takk til alle som har gitt meg tillitten og vært med, men nå fortjener dere fri fra meg!

Det nye styret til Studenttinget i Molde er:

Leder: Markus Lilleheil
Nestleder: Bemnet Meselu
Økonomiansvarlig: Jomar Dale
Fagpolitisk ansvarlig: Malin Førde
Informasjonsansvarlig: Øyvind A. K. Ordemann

Den nye kontrollkomiteen for Studenttinget er:

Runar Berg
Karoline Hildre

På Studenttingets konstitueringsmøte ble det også valgt nye studentrepresentanter til Studentsamskipnadens styre.

Disse studentene går inn i SiMoldes styre for studieåret 19/20:

Sunniva Johannesen
Kine Fredriksen
Kristoffer Thorvaldsen
Michael R. Larsen

Med dette ønsker vi det avtroppende Studenttinget lykke til videre, og takker for deres innsats for høgskolens studenter. Og vi ønsker de påtroppende studentrepresentantene lykke til med arbeidet for å bedre studenttilværelsen ved Høgskolen i Molde!

Welhaven er mer sirkusdirektør enn sportsjournalist når han uten journalistiske argumenter og dokumentasjon kommenterer en fotballklubbs sjarm. Det er synd for oss som ønsker en troverdig sportsjournalistikk. 

Jeg gikk med tanker om å skrive et blogginnlegg om idrett og underholdning, men hadde slått det fra meg da VGs sportskommentator Leif Welhaven kom meg til unnsetning med sin kommentar «Moldes imageproblem: Har suksess – mangler sjarm». Som Molde-basert idrettsforsker måtte naturligvis denne tittelen, illustrert med jublende Molde-spillere bak en frustrert RBK-er, fange min interesse.

Welhaven avslutter sin artikkel med følgende salve: «Norsk fotball lever i underholdningsbransjen – i 2019. Det kan det være lurt å ta innover seg.»

Vel, å kalle det salve er kanskje å gå langt. Vi som følger idretten hører denne type argumentasjon jevnlig, fra journalister, kommentatorer i TV-sendinger, fra trenere, ledere og utøverne selv. Det har blitt en sannhet som ingen tør imøtegå. Derfor diskuteres nok VGs kommentar med alvorlig mine i Molde Fotballklubbs lokaler.

Det som imidlertid gjorde og gjør meg betenkt er at VGs sportskommentator så til de grader gjør seg til sirkusdirektør. Jeg hadde forventet meg at en sportsjournalist hadde journalistiske argumenter eller dokumentasjon i en kommentar, men jeg ser ingen slike. Welhaven har fortjenestefullt brukt sin spalte til å hamre løs på lukkede idrettsorganisasjoner, som NIF og Fotballforbundet, med gode begrunnelser for at slike folkelige og statsstøttede organisasjoner må gi offentligheten innsyn. Overfor Molde Fotballklubb er han imidlertid uten journalistisk ammunisjon. Han nevner tre-fire saker han mener klubben kunne håndtert noe bedre, selv om de er kinkige, men ingen eksempler på at klubben verken har brutt egne verdier eller holdt tilbake informasjon som offentligheten har krav på.

I stedet drar han underholdningsargumentet. Så utvetydig. Hvis klubben hadde vært mer medievennlig i de sakene han nevner, så hadde den også vært mer sjarmerende og vunnet flere hjerter. Altså, hvis VG hadde fått de intervjuene de ønsker seg for å bidra til underholdningen, så skulle nok Molde tjene på det. Og hvis ikke, er det arroganse, og det betaler seg ikke i denne bransjen.

Klubben svarte med å spille underholdende fotball samme kveld, vel og merke for de nøytrale og Moldes tilhengere. Underholdningsverdien var nok betydelig lavere i Stavanger. I Welhavens verden er det likevel ikke dette underholdningsbransjen handler om. Å spille underholdende fotball er ikke nok til å vinne hjertene. Nei, underholdningsmediet VG krever mer. Kampen er bare en bit av underholdningsproduktet. Spillerne og treneren er også produkter. Klubben er et produkt. Som kan selges, nær sagt daglig. Men det krever tilgang. Full åpenhet overfor mediene, selv når det ikke er journalistiske grunner til det. Skjønt, VG (og andre) har de siste seks månedene vist at de kan lage daglige Solskjær-oppslag omtrent uten tilgang, og uten nyhetsinnhold. For å underholde oss.

Jeg deler Welhavens observasjon om at Molde Fotballklubb kanskje er mer tilkneppet enn en del andre klubber. Dette tror jeg kommer av at klubben er mer, og ikke mindre, profesjonell. Jeg mistenker at Molde Fotballklubb har et bevisst forhold til hvordan den skal opptre i mediene, og at dette er koordinert med eierne av aksjeselskapet. Kanskje er dette en grunn til at klubben, fra den nest minste byen i Eliteserien, er en av de store i norsk fotball? Iallfall på banen. Her er et journalistisk prosjekt VG kan ta tak i.

Jeg tviler på at den industrien Welhaven påberoper seg fremmer det Welhaven spør etter. Min påstand er at jo mer idretten blir påvirket av underholdningsindustrien, jo mindre hørt vil Welhaven bli. Underholdningsindustrien står vel ikke fremst i kampen for åpenhet? Han kan jo selv begynne med å fortelle oss hvorfor og hvordan VG rir to hester, hvordan de skiller nyhetsjournalistikk fra underholdning på idrettsfeltet, hva de tjener på klikkjournalistikken osv.

Heller enn å bli provosert av Welhaven, ble jeg betenkt og ørlite skuffet. Fordi jeg mener vi trenger mer og bedre sportsjournalistikk. Norske sportsjournalister har ikke mer troverdighet enn at de burde ta godt vare på den. Her går imidlertid Welhaven, som tross alt har bidratt i positiv retning, på snørra. På lyse dagen. Det må noteres som et tilbakeslag.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.

Hjemmelaget har åpnet solid i 2019-sesongen. 22 poeng etter 10 kamper eller 2,2 poeng per kamp i snitt, holder normalt til gull.

Denne utviklingen har selvsagt ikke gått upåaktet hen blant fotballintellektuelle og -idioter på toppen Haugen. Ikke sjelden kan jeg høre plystring og observere brede glis – gode dager.

Enkelte ble litt skuffet etter tapet mot KBK. Jeg har fortvilt forsøkt å berolige dem med at gode naboer og venner som KBK og MFK har forstått at det er i begges interesse å fordele seire jevnt mellom seg. Det er ingen grunn til å gi utidige konkurrenter fordeler ved å slite seg ut i uavgjorte kamper. I fjor vant MFK 3-2 i Molde og KBK 1-0 i Kristiansund. Når årets kamp i Kristiansund ender 3-2 til KBK trenger en kanskje ikke å være rakettforsker for å spå om utfallet av høstkampen i Molde? (Lesere med mer enn overfladisk interesse for denne typen problemstillinger henvises til Point score systems and cooperative incentives: The 3-1-0 curse. for en mer eksotisk behandling av denne typen spørsmål.)

Joda, vi vet at tidlig snakk om gull er strengt forbudt. Vi har skjønt at om slike tanker brer seg i laget er det den sikreste vei mot mentalt «crash» og rekker av tapte kamper. Slikt blir det som kjent ikke gull av. Likevel lar vi oss friste

Figuren over angir tabellsituasjonen etter 10 spilte kamper (for MFK) i 2011, 2012 og 2014. De fleste med mer enn marginal fotballkunnskap vil antagelig umiddelbart indentifisere disse årstallene som de eneste tre åra MFK har vunnet Eliteserien. Sammenligner vi årets poengfangst så langt (22 poeng) med 2011 og 2012, ser vi at vi ligger utmerket an i år. Vi har tatt fire poeng mer enn på tilsvarende tidspunkt i 2011 og ett poeng mer enn i 2012. Riktignok ligger vi tre poeng bak 2014-skjemaet, men dette året vant som kjent MFK både serie og cup og satte poengrekord i Eliteserien.

Historisk (statistisk) sett er vi med andre ord i god rute. Dagens tabellsituasjon med rikelig avstand til både RBK, Sarpsborg 08 og Brann gjør ikke optimismen mindre. Riktignok framstår Fagermos menn i Skien som en litt utidig konkurrent, men en leiesoldat fra Molde vil vel aldri snyte hjembyen for en fortjent gullmedalje?

Som leserne sikkert skjønner, vi trives for tiden. Det faktum at trønderne øyensynlig mistrives enda mer (enn vi trives) greier ikke å legge noen demper på vårt gode humør.

Heia Molde!

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.

ØS-dekan Kari Bachmann ved HiMolde talte om dannelse til studentene på dagens bacheloravslutning på Molde campus, og oppfordret dem til å tenke selv i sin videre karriere.

Men det var Logistikk-dekan Svein Bråthen som var først ute med gode råd på veien, da han ba studentene om å ikke la frykten for å gjøre feil stå i veien for å gripe muligheter her i verden. Han skilte i den sammenheng mellom aktive og passive feil, der den siste har karakter av unnlatelsessynd.

Rektor Steinar Kristoffersen var nestemann ut, og slo fast at kandidatene har fått en utdanning med lang holdbarhet, før han ønsket dem lykke til.

Dekan Kari Bachmann på Avdeling ØS holdt tale til kandidatene, og vi gjengir her et utdrag av hva hun hadde å si om utdannelse og dannelse:

«Noen av dere skal studere videre, mens mange av dere skal kanskje starte i en ny jobb. Det kan være en stor overgang og dere lurer kanskje på om kunnskapen dere har tilegnet dere vil være et godt grunnlag. Det er ikke alltid lett å se nytten her og nå av det en har lært. Vi har vel alle hørt folk si at «dette får jeg aldri bruk for». Men – så langt har jeg aldri møtt noen som kan for mye!

Mest sannsynlig vil dere i løpet av arbeidslivet oppleve at det fortsatt er mye å lære. Slik er det vel for alle. Men gjennom utdannelsen har dere tilegnet dere et godt grunnlag for å søke mer viten.

I et slikt perspektiv er dannelse en prosess, og står i en motsetning til noe statisk som dere har. For eksempel et avgrenset sett av kunnskap og ferdigheter. Jeg syns det kan være verdt å gå tilbake til antikken, hvor vi finner en god beskrivelse av dette hos Platon. Han fremhever kunnskapens dannelsesprosess. Denne skiller han fra et sofistisk syn på kunnskap som et produkt som kan selges videre til nestemann, som kan repeteres og pugges, og så anvendes på et tilfeldig problem. Platon mener at dette handler om to måter å leve på – den sofistiske eller den filosofiske. Den sofistiske vektlegger å lære en ferdig uttenkt teknikk, en ferdighet. Den filosofiske setter derimot det å lære å tenke selv, å være kritiske og reflekterte, som viktigere.

Dette minner oss om hva som er hensikten med en akademisk grad. Det handler selvsagt om å opparbeide seg fag- og dybdekunnskap. Dere har blitt fagspesialister på deres felt, og som er med på å gjøre dere attraktive på arbeidsmarkedet. Men akademisk dannelse handler også om å ha kunnskap som kan anvendes bredt – det handler om å bruke vitenskapelig tenkning og om å søke sannhet. Dere har lært å tenke selv – bruk det!»

Da studieleder Knut Peder Heen talte til studentene som har utdannet seg i regnskap og revisjon, samt økonomi og administrasjon, så sa han at han kom til å savne dem. Han  grep videre fatt i dekan Bråthens ord tidligere i seremonien, og sa han stanset talen sin her for å unngå å gjøre flere aktive feil.

– Om vi tar kvadratroten av feilene mine her, så finner vi vel et optimimum av aktive feil, sa Heen til latter fra salen.

Victoria Ness, ferdig med juss og administrasjon, holdt tale til studentene, og sa at det både hadde vært fine og tunge dager i løpet av studietiden.

– Litt som været i Molde, oppsummerte hun.

Det var 100 påmeldte studenter til avslutningen, noe som er ny rekord, og for første gang var også studentenes familier invitert, noe mange tydelig satte pris på.

Anvendt adferdsanalyse (ABA) var en nyttig behandlingsform for Stian Orms barneautisme, men han legger ikke skjul på at selvendring koster mye krefter.

– Jeg ble veldig sliten! sa Stian Orm (23) fra Moss til studenter og praktikere på Molde campus.

7. mai holdt Orm foredraget «Fra samhandlingsfrykt til samhandlingskompetanse» sammen med dosent Jon Løkke fra Høgskolen i Østfold.

Orm fortalte om sin tidligste oppvekst at han hadde mangelfull øyekontakt og språkutvikling, og at han ikke krabbet. Behandlingen som ble iverksatt var krabbetrening, tidlig og seint.

Da Stian Orm gikk i barnehagen, kunne han få raseriutbrudd om ikke «de riktige» ansatte var på jobb den dagen. Og det skjedde før han gikk inn døra, for den bilinteresserte Orm kunne nemlig se på parkeringsplassen om bemanningen var slik han ønsket seg.

De første skoleårene hans var ingen solskinnshistorie, og i 3. klasse hadde han over 60 medlever i klasserommet:

– De motoriske og vokale symptomene mine eksploderte.

Men hva feilte barnet? Asbergers, autisme, Tourettes eller ADHD? Det manglet ikke på forslag til diagnoser.

Dosent Jon Løkke tok på dette tidspunktet i foredraget ordet, og sa at diagnoser ofte resulterer i medisinering, og at medisinering ofte kan være endestasjonen når gjelder behandling.

– Diagnoser kan være som å sette proppen i flaska. Da er det liksom ingenting mer man kan gjøre, sa Løkke.

I 5. klasse skiftet Stian Orm skole. Første skoledag gikk han «amok med pekestokk», og alle medelevene måtte evakueres. Assistenten orket ikke mer, og hans far – som han bodde hos på dette tidspunktet – måtte kjøre ham rundt i bil for at han skulle være rolig.

Men etter en episode der 10-åringen knuste TV og stereoanlegg hjemme hos sin far med en steinstatue, fikk han et seks måneders opphold på barnehjem og ble diagnosstisert med barneautisme. Så flyttet han hjem til mor og to søsken.

Fontenen skole i Moss ble neste stopp for Stian Orm, der to ansatte viet all sin arbeidstid til ham. Og det var da «Jon på høgskolen» kom inn i bildet.

Dosent Jon Løkke fortalte at han observerte Orm og brukte anvendt adferdsanalyse som verktøy. Prosjektet involverte også Orms lærere og mor.

– Hensikten var å finne årsaker i miljøet, det som utløser reaksjoner – triggere, forklarte Løkke.

Løkke sa at behandlingen delvis var alminnelig angstbehandling, der Orm gradvis ble eksponert for det som trigget ham, f. eks. det å være alene, slik at mor kunne gå i butikken i 30 minutter. Eller at han kunne spille Playstation alene.

Videre fikk Orm trening i sosial kompetanse ved hjelp av bilder og video. Øvingene var hyppige og korte, for å automatisere prosesser som skjer veldig raskt i samspillet mellom mennesker.

– Jeg lærte å gjenkjenne andres følelser og regulere mine egne, sa Stian Orm.

På videregående skole fikk Stian Orm flere ubehagelige sosiale opplevelser, men fortsatte et målbevisst arbeid med selvendring og selvregulering. Det ble ført logg over hva han gjorde, f. eks. sånt som prososiale handlinger og når han tok sosiale initiativ.

– Selvendring tar voldsomt mye krefter. Jeg ble veldig sliten! fortalte Orm om denne tiden.

Denne våren tar Orm en bachelorgrad i  psykologi ved Universitet i Oslo, og han begynner på en mastergradsutdanning i samme fag til høsten.

Løkke og Orm kunne på tampen av foredraget avsløre at Orm ikke lenger kvalifiserer til en autismediagnose, selv om han fortsatt har noen av symptomene.

To av dagens eksterne styremedlemmer fortsetter ved Høgskolen i Molde. Alle andre faste medlemmer i styret er nye.

Av HEGE LARSEN, Khrono

Kunnskapsdepartementet har oppnevnt eksterne styremedlemmer ved Høgskolen i Molde ifra 1. juli i år. Dermed er hele styret for neste fireårsperiode klart.

To av de oppnevnte eksterne sitter i styret i dag. Det er Berit Brendskag Lie fra Molde, som er regionvegsjef i Statens vegvesen Region midt. Ifølge departementet kjenner hun institusjonens strategi og potensial godt og har lang erfaring fra offentlig sektor i regionen innenfor samferdsel.

Den andre eksterne som fortsetter en periode til er Hilde Aspås fra Molde, som er daglig leder for iKuben, et regionalt industrinettverk som koordinerer aktiviteter mellom industribedrifter, FoU- og utdanningsmiljøene og virkemiddelapparatet. Ifølge departementet kjenner også hun godt til høgskolens virksomhet og har lang relevant erfaring fra både offentlig virksomhet og privat næringsliv.

To nye faste

Ny i styret er Pål Farstad fra Kristiansund. Han er senior bedriftsrådgiver i Triangel Consulting AS og er Venstre-politiker med lang erfaring fra regional og nasjonal politikk. Han har også betydelig regional næringslivserfaring fra hele fylket, skriver departementet. Farstad var stortingsrepresentant for Møre og Romsdal fra 2013 til 2017, og var Venstres førstekandidat i Møre og Romsdal også ved stortingsvalget 2017, men ble ikke gjenvalgt til Stortinget.

Haakon Bryhni fra Oslo er også ny i styret. Han er professor ved Simula og har ifølge begrunnelsen betydelig relevant akademisk kompetanse for høgskolen og har også omfattende erfaring fra oppstarts- og innovasjonsselskaper som gründer, styremedlem og investor. Han har mastergrad fra NTNU og doktorgrad fra UiO, opplyses det.

Varamedlemmer for de eksterne er Gro Holst Volden (Trondheim), hun er forskningssjef for Bygg og miljøteknikk ved NTNU, og Ali Rana (Oslo), direktør for Digital and Agile Transformation i PA Consulting Group.

Har valgt ansatte og studenter

Høgskolen i Molde hadde valg på ansatte- og studentrepresentanter i april.

Professor Kjetil Haugen og førstelektor Ragnhild Michaelsen ble valgt inn fra de vitenskapelig ansatte, mens arkiv- og sekretariatleder Merete Ludviksen ble valgt inn fra de administrativt ansatte. Fra studentene ble Mads Kristiansen og Amalie Nordeid valgt.

Høgskolen i Molde har mottatt varsel om periodisk tilsyn med det systematiske kvalitetsarbeidet ved institusjonen. Som rektor ved Høgskolen i Molde vil jeg gjerne bidra til en diskusjon om hva som er kvalitetskulturen ved Høgskolen i Molde.

Vi innser nok alle at det periodiske tilsynet med vårt kvalitetssystem som NOKUT nettopp har varslet, vil bli arbeidskrevende. Jeg mener at en god kvalitetskultur innebærer å ville benytte seg av denne muligheten til å øke bevisstheten om vårt eget undervisningsopplegg, lærings- og arbeidsmiljøet for både studenter og ansatte, og kvalitetssystem. Men en kvalitetskultur innebærer veldig mye mer.

Det er NOKUT som i henhold til universitets- og høyskoleloven §§ 2-1 har ansvar for å føre tilsyn med det systematiske kvalitetsarbeidet ved alle institusjoner som tilbyr høyere utdanning.

NOKUT har ikke foreslått eller tatt ansvar for å lage eller utvikle kvalitetssystemet vårt. Det er en helt grunnleggende forutsetning at institusjonene selv utformer dette systemet for sin egen del. Vi skal dessuten kontrollere at våre rutiner er i tråd med gjeldende lov og forskrifter og stimulerer til videreutvikling utover disse kravene.

Derimot kommer NOKUT til å be om dokumentasjon på at høgskolen følger egne forskrifter, at vi fanger opp når det ikke skjer og at vi kontinuerlig jobber med å forbedre kvaliteten, kvalitetssystemet og vårt eget tilsyn med det.

NOKUT er opptatt av at vi har en kvalitetskultur. Hva er vår kvalitetskultur? Og er det noe hver enkelt av oss må svare på for egen del, eller finnes en kvalitetskultur som i større eller mindre grad deles av grupper, fagmiljøer eller avdelinger?

Jeg syns det er flott at dette blir tatt opp i det tilsynet som er varslet.

Utgangspunktet for høgskolens virksomhet er rekrutteringen av gode forskere, og flere og motiverte studenter. Men vi kan ikke bare si oss fornøyde med stadig bedre søkertall eller flere publikasjonspoeng. En kvalitetskultur innebærer kontinuerlig forbedring, uansett om utgangspunktet er dårlig eller godt. Og jo bedre utgangspunkt, dess mer kreves det for å forbedre seg.

Nå må vi finne ut hva det neste steget i en vedvarende kvalitetsforbedringsprosess er for Høgskolen i Molde.

Personlig mener jeg at både dybde/spissing av kunnskap, relevans/anvendelighet for utdannelsen, og gjennomstrømming/lavt frafall er viktige parametere, i tillegg til at vi skal forsyne regionen med arbeidskraft som det er etterspørsel etter.

Jeg er glad for den store økningen vi har hatt i førsteprioritetssøkere de siste tre årene.

Den økte etterspørselen etter våre studier gir oss antageligvis studenter med et bedre karaktersnitt fra videregående, og da burde også intuitivt produksjonen av studiepoeng i den andre enden bli enklere. Men så enkelt har det ikke vist seg å være. Vi får f.eks. flere søkere når arbeidsmarkedet blir dårligere. Mange av disse studentene har kanskje annen virksomhet ved siden av studiene eller muligheten til å gå tilbake til ordinært arbeid når konjunkturene blir bedre igjen.

En annen faktor tror jeg vil bli at mange av de nye studentene ser ut til å etterspørre en alternativ pedagogisk tilnærming. Det viser seg i populariteten til deltidsstudier, samlingsbasert undervisning og digitalisering.

Vi ønsker selvfølgelig et godt fysisk læringsmiljø, men må bygge det rundt studentenes ønsker for utdanningene sine hos oss. Noen av dem har behov for å kombinere utdanning med arbeid. Andre vil gjerne bo andre steder enn i Molde.

Campusutvikling, digitalisering, pedagogisk tilnærming og kvalitetsarbeidet må derfor også ses i sammenheng og underbygge høgskolens strategi både nasjonalt og internasjonalt, i tillegg til de regionale oppgavene vi har.

I og med at vi ønsker å være en fremtredende og ambisiøs aktør i en sektor der alle må jobbe stadig mer systematisk og målrettet med kvalitet, må vi også være forberedt på at vi må dokumentere den store innsatsen vi gjør for å nå målene våre.

Det er naturlig nok slik at vi nå får mye søknadsvekst i de nye studieprogrammene våre. De er dermed også samtidig i ferd med å finne sin form og ikke alt vil ende som forventet og planlagt, Kanskje har vi ikke alltid lyktes i å formidle til studentene hva innholdet i programmene – nye som gamle – faktisk innebærer og hva det faglige innholdet i praksis krever av egeninnsats, prosjektarbeid, arbeidskrav eller oppmøte. Kanskje har ikke vi på den annen side fanget det opp, når studentene har fortalt oss hva de mener vi burde gjøre for å forbedre undervisningen vår. En kvalitetskultur innebærer at dette eventuelt avdekkes og utbedres!

Nye studier har i seg selv en opptrappingseffekt som gir oss betydelig studentvekst de første årene. Det gir oss god økonomi og mulighet til å ansette flere flinke fagfolk. Men da må vi redusere frafallet!

Analyseverktøyet «Tableau» (tilgjengelig for alle ansatte) viser klart hvor vi har de største utfordringene med gjennomstrømning. Men det sier ikke noe om årsakene. Det er opp til fagansvarlige, studieledere og dekaner å gjøre de nødvendige analysene og foreslå tiltak. Det sier mye om kvalitetskulturen vår, etter min mening, i hvor stor grad vi utnytter den informasjonen vi har tilgjengelig, enten fra DBH (https://dbh.nsd.uib.no/), Tableau (https://rapport-dv.uhad.no/), Studiebarometeret eller Kandidatundersøkelsen.

Jeg tror mesteparten av økningen i søkertallene våre i fremtiden vil være fra grupper av elever som ikke så langt har søkt seg til høyere utdanning, i tillegg til internasjonale studenter og etter- og videreutdanningsmarkedet. I så fall må vi antageligvis jobbe enda hardere med kvalitetssystemet vårt, god pedagogikk og legge mer tid og kreativitet i undervisningen.

Vi må følge opp fremtidens studenter betydelig tettere enn vi gjør i dag, samtidig som disse studentene selv ser ut til å ønske mer undervisning på distanse, fleksibelt tilgjengelig og variert digital pedagogikk og mye samlingsbasert undervisning.

Dette er spennende paradokser. En kvalitetskultur for Høgskolen i Molde innebærer kanskje også å se frem til å løse disse utfordringene?

How an hospital in Wales used Formula 1 expertise to improve neonatal resusciation is an example on how businesses learn from sports. 

By MOYSES MOYSEOS, PhD student and incubator manager

I have been following sports all of my life. I grew up in a small island in the Mediterranean, not so sport oriented in terms of culture, but I had the chance and the drive since the early days to do a wide spectrum of sport activities. Then studies came, and professional obligations started taking over a significant amount of my personal time, just like for the most of us. Hence, less free time and energy to spend in other activities.

Today, I am professional in innovation and entrepreneurship, working as an incubator manager, a place where all the magic happens, as I like to say, all the way from idea level to investment readiness and access to market. While keeping myself busy on how business can accelerate and scale up, I joined the School of Business & Management at UCLan Cyprus as an associate lecturer. Here I met Dr. Christos Anagnostopoulos, a renowned scholar on the management of sport who finds himself busy between UClan in Cyprus and HiMolde in Norway .

By the late 1990’s and early 2000’s the Internet and cheap access to technology gave birth to a new global startup ecosystem, equipped with the panoply to tackle and utilize technological advancements and become a catalyst of innovation in product development, directly and indirectly related to sports (such as new advanced materials, audiovisuals, data processing and analytics). Efforts at social engineering, innovation and entrepreneurship have been injected into this area, including sport organizations that are trying to embody the essence of it in their DNA: Arsenal Innovation Lab, Barcelona Innovation Hub, McLaren Technology Center and so many others. They try to accelerate growth and expand sports as a product and an experience.

Through the interaction with Christos, I felt like we reached the right momentum when Christos put a decisive and life-changing question on the table: “Can we look at sport and apply principles from therein into any other type of business and generate value?”

The response by me was loud and clear: «Yes, we can, but don’t ask me how. Yet.» I was too busy with other things, but gradually I realized that to take it seriously I had to make a drastic decision. To research the question properly, and to embark on a PhD-project with Christos as my supervisor, and take a deep dive into the so called ‘’scholarly gap’’ between business and sports to see if cross-fertilization takes place and can be increased. What is the Citius – Altius – Fortius of business? What are the principles and core processes that we can draw from sports to shed light into the business world?

Replacing wheels to a race car – bringing a newborn to life

To any fan of Formula 1, motorsport’s fixation with business and innovation will come as no surprise. Have you ever wondered how one can go from racing pit-stops to newborn resuscitation? In other words, how does Formula 1 principles provide knowledge that can be transferred and used in order to bring a new-born to life, without errors and implications during the process. A Formula 1 pit crew will remove and replace all four wheels of a race car in 6 seconds. This high precision process has been translated into a neonatal resuscitation unit, a life and death reality. These similar processes are time-critical and hugely demanding, any error is a fatal error, in the hospital it will cost a human life, and in Formula 1, hundreds of thousands of Euros, or a fatal accident.

The University Hospital of Wales (UHW) approached Williams F1 in order to learn from each other. Williams’ personnel entered a series of investigation and collaboration with UHW team, and the UHW also visited Williams’ UK operation HQ to observe the pit crew in action and learn from their operations of pit lane success. After a thorough investigation of the critical chain of event in real life emergencies, the resuscitation trolley was redesigned in order to “streamline efficiency and instant access to vital life support systems. A precise floor plan was also created to optimize space for neonatal resuscitation teams in the cramped conditions of the delivery theatre. Every process and procedure was scrutinized to improve newborns’ chances of survival”.

 The ‘’Gladiator’’ of Rome

Franscesco Totti, the “King of Rome”, a living legend for Italian club AS Roma, and a respectable football player, once denied a very appealing Real Madrid offer for transfer.

Explaining his denial, he said: “They taught us at school that family is the most important thing. Roma is my family. Have you ever heard of someone who left his poor parents to live with rich strangers?”

If we take that into the business corporate environment and translate it into entrepreneurship, what are the lessons learned from a young academy football player to grow and deliver value through an athletic club, generate value, become an icon and stay loyal till the end? How could we translate this process and compare it to an intern joining a corporate startup to become a family, grow, generate value and become a long-term asset and a role model?

Is it fair to compare business to sports and vice versa? First of all, it’s not unusual for sporting metaphors to be used as a tool for employees to visualize and make their way up through professional success. Sport’s performance metaphors on the individual level could become a pivot to success, when structured and applied systemically. There is a plethora of interpersonal skills that elite level athletes develop over constant coaching and mentoring that sustains and finetunes their achievement driven mindset, hence their performance and delivery. If at some point we start drawing parallels on activities and skills aligned between sports and business, such as communication, leadership, ambition and respect, one can see that rooting for sport excellence is not very much dissimilar to aiming for professional success starting from the individual level on a bottom up approach to the whole organization.

So far, there have been some studies exploring a theoretical background on lessons learned from sports, but what we are trying to do is to look at real world scenarios and case studies and extract every element that is following a common pattern and measure the impact. Of course, it would be naïve to consider that in a competitive business environment everything is butterflies and rainbows. There is always the dark side of cold figures and numbers and personal agendas. Hence, our ultimate goal is to translate our research into an impactful and tailormade product that will generate value. It’s what I like to call “a universal framework of sport principles applied in business”. Something that builds on the excellent – almost 20-years old – study by the former Harvard University professor Nancy Katz, a social psychologist who focused on high performance work teams. Professor Katz (as in her personal website), addressed questions like: What can a leader do to enhance the odds that his/her team will succeed?  What key conditions must a leader put in place before, during and after the team’s work? When a team runs astray, what interventions are most likely to put the team back on track?

Our plan is to go to business with a ‘sporting agenda’ and test how much of it that can be applied. In essence, we are wondering: What do sport and business cases have in common? What type of organisational structure can (best) facilitate the employment of sporting values into organisational processes? What is the philosophy that drives and governs these values in sports?

Stay tuned… We’ll be coming back for more.

**********************************

Moyses Moseos graduated with a degree in Production and Management Engineering at Democritus University of Thrace Polytechnic School and a MSc in Engineering with Innovation and Entrepreneurship from the University College London. He’s currently the operations manager of Gravity Ventures Incubator in Cyprus and he loves being involved in the process of taking the next concept idea into the market.  He’s also an associate lecturer at the School of Business and Management at UCLan Cyprus with a focus on Innovation & Entrepreneurship modules. Since last January, he’s a part time PhD candidate at the School of Business & Enterprise, UCLan Preston.

Etter snaue tre år i Molde har kinesiske Ting Chao tatt på seg den krevende oppgaven som prosjektleder for Innflytterdagen i Molde.

– Jeg var interessert i å få erfaring med å drive med frivillig arbeid, sier Ting Chao om hvorfor hun meldte seg til tjeneste for arrangørorganisasjonen JCI Molde (Junior Chamber International).

Til daglig er hun vitenskapelig assistent i helselogistikk ved HiMolde, og her har hun også tatt en mastergradsutdanning i logistikk.

– Jeg ble rekruttert da JCI Molde besøkte Språkkaféen på biblioteket i sentrum i fjor vår og sa at de trengte frivillige. Jeg kom på et informasjonsmøte, og etterpå hjalp jeg til med å arrangere Innflytterdagen i fjor,  forteller Chao.

For innsatsen ble hun på nyåret hedret som «Årets nye medlem», og nå er hun også blitt styremedlem i JCI Molde og prosjektleder for for Innflytterdagen, som er en av årets vakreste begivenheter i Molde: Storgata stenges av for trafikk, og lag, foreninger og bedrifter slipper til for å vise fram mangfoldet i aktiviteter byen og kommunen kan by på. Årlig er det 50-60 påmeldte organisasjoner.

– I år inviterer vi også deltagere fra Midsund og Nesset, siden disse kommunene blir en del av nye Molde kommune fra 2020, sier Chao.

Årets Innflytterdag finner sted lørdag 7. september, og er den femtende i rekken. For Chao er det et uttalt mål at årets arrangement skal bli bedre enn fjorårets.

– I år skal vi sørge for å presentere oss selv – JCI Molde – bedre på Innflyttterdagen, for det er mange som aldri har hørt om oss. En annen forbedring i år er at betalingen av deltageravgift skjer ved påmelding, så vi slipper arbeidet med å følge opp utesendte fakturaer, sier Chao.

Hun ønsker også at enda flere skal benytte seg av Inflytterdagen og vise seg fram, og sier hun så flere organisasjoner i årets borgertog på 17. mai som hun også gjerne vil se på Innflytterdagen.

– Jeg vil ha hester på Innflytterdagen! Og Poppeloppeteater-barn med kostymer! sier Chao.

Hun syns det frivillige arbeidet for JCI Molde er berikende:

– Jeg har fått nye venner og kontakter i et internasjonalt miljø, og jeg lærer hvordan ting gjøres og gjennomføres i den norske kultursfæren. Dessuten er arbeidet med Innflytterdagen en nyttig erfaring i prosjektledelse.

Doktorgradsstudent Ning Lin (34) ved HiMolde pekte på flere utfordringer knyttet til blokkjedebasert handel da han prøveforeleste i formiddag. Han mener næringslivet fortsatt trenger tiltrodde tredjeparter.

Nå forsvarer Ning Lin fra Beijing i Kina sin doktorgradsavhandling i logistikk – «The performance of upstream buyer consilidation in China-Scandinavian containerized trades» – på Molde campus. Han har undersøkt effekter av at leverandører i Kina går sammen om å pakke ferdig skipscontainere for å lette arbeidet med uttransportering til butikker i Norge og Sverige.

Allerede i prøveforelesningen fikk tilhørerne en smak på Ning Lins forskningsresultater, da han sa at ferdigpakking i Kina til butikker i Skandinavia kan være like dyrt eller dyrere enn om varer fra containerne pakkes om på lagre i Skandinavia før utkjøring, noe som i stor grad skjer med trailere.

Imidlertid kan miljøgevinsten lokalt i mottakerlandene Norge og Sverige være store, med estimert reduksjon i CO2-utslipp på over 50 prosent. Bruk av tog er det mest miljøvennlige alternativet.

I prøveforelesningen skulle Ning Lin også se på digitalisering og tillit mellom operatører i forsyningskjeden, og det var da han tok for seg bruk av blokkjedeteknologi. Han sa at en av de store utfordringene med bruk av blokkjeder, er at folk ikke forstår teknologien. Og da, mener han, er den ikke egnet til å skape tillit mellom aktører.

Ning Lin ramset også opp problemer knyttet til nasjonale lovverk og blokkjeder, blokkjedenes egne regler og innføring av blokkjedeteknolgi i næringslivet.

Han snakket også om smartkontrakter – avtaler som er skrevet som kjørbar programkode i blokkjeden – og illustrerte det med et eksempel på en en enkel smartkontrakt brukt ved crowdsourcing: Om finansieringsmålet på en million kroner nås innen tidsfristen, utbetaler smartkontrakten summen i form av kryptovaluta til tredjepart. Men om målet ikke nås, vil smartkontrakten føre innbetalt beløp tilbake til investorene.

Smartkontraktenes sårbarhet ble forøvrig illustrert for hele verden da Decentralized Autonomous Organization – en bedriftslignende smartkontrakt på Ethereum-nettverket – ble hacket i juni 2016. Les mer om hacket i denne artikkelen: Understanding the DAO Attack.

– Det er mye som tyder på at næringslivet i stpr grad fortsatt vil benytte seg av tiltrodde tredjeparter, sa Ning Lin under prøveforelesningen.

Etter Sverige (11,5 prosent) og Tyskland (11,1 prosent), var Kina (9,8 prosent) det landet Norge i 2018 importerte tredje mest varer fra.

Ning Lins avhandling er delvis basert på SeaConAZ-prosjektet, og det er professor Harald Martin Hjelle ved HiMolde som har veiledet den kinesiske doktorgradsstudenten.

Three examples highlights how sport has the power to unite people in difficult times.

“Some people think football is a matter of life and death. I assure you, it’s much more serious than that.” Bill Shankly

These words of the legendary Liverpool coach symbolize more than anything else the stories I would like to share with you in this blog. These are mostly stories about unique relationship between a football team and fans in the most tragic circumstances. These stories have a literal meaning of “You Never Walk Alone”.

Rooie Marck and Feyenoord

Rooie Marck was a lifelong supporter of the Dutch club Feyenoord. At the age of 54, he had terminal cancer and only a few days to live. His last wish was to attend a preseason training session of his team, Feyenoord, which traditionally attracts thousands of fans.

His family and friends brought him in his hospital trolley, where a huge surprise was waiting for him. His beloved team payed a tremendous tribute to him when each player of the team personally welcomed him and the huge crowd was chanting his name, lighting flares, unleashing a huge banner of him, and finally singing the famous song “You Never Walk Alone” that was dedicated to Rooi Marck.

He was the real – and the only – star of this event. It was probably the last time he smiled, because he passed away three days later.

Bradley Lowery and Sunderland

Bradley Lowery was a six years old supporter of Sunderland. The team adopted him, while he was suffering from cancer, and hosted him in many games. Moreover, the former England international and one of the biggest stars of Sunderland, Jarmain Defoe, spent many days with the boy also outside the pitch.

This brave friendship gave the little child many happy moments. In addition, it helped raise awareness of neuroblastoma, a rare childhood cancer that Bradley fought against. Eventually, he lost this fight, but Sunderland players and supporters did everything possible that the kid will have as many positive emotions as possible.

Several days ago, Defoe paid tribute to the kid in his tweet message for Bradely eights birthday: «Me and @gemlowery know you’re having the best party up there today mate. We miss you every day.»

Sean Carmeli and Maccabi Haifa

Sean Carmeli attended almost all the games of the Israeli club Maccabi Haifa. In 2014, he served in the Israeli army as a lone soldier, since his family lived in the USA. During one of the violence escalations, he was killed in the Gaza strip.

According to Jewish tradition, there have to be at least 10 people in the funeral, but since he was a lone soldier, there was a concern that less than ten people would attend. At this point, the management of Maccabi Haifa decided to post a message via social media and called for the supporters of the team to come to the cemetery. As a result, more than 20,000 people arrived to the funeral.

They did not let Sean Carmeli to walk alone.

These examples emphasize the power of sport to unite people in difficult times. We, as a society have to use this power to make people closer. For example, we should remind the politicians that in the ancient Greece there was a ceasefire during the Olympic Games.

I really hope this wonderful tradition will be renewed these days during sports events. If it happens, we have to make sure that these events never stop.

********************************************

Professor Alex Krumer:

When I was 6 years old, a strange table with many numbers in my father’s newspaper caught my eyes. I tried to understand the meaning of all these different numbers, which seemed to me as an impossible mission, but I did not give up. It turned out to be a usual table from a sport league that described the number of points, goal difference, etc. Since then, different combinatorial structures and rules of tournaments have fascinated me.

I dag var mange 8.-klassinger fra Bekkevoll ungdomsskole jobbskygger på høgskolen To av dem fikk prøve seg som modeller i Studio B.

13-åringene Saga Engeli Sæthre og Tuva Lønseth Istad skygget førstekonsulent May Christin Engeli på jobben.

Engeli, som jobber på studiekontoret ved HiMolde, sørget for at hennes datter Saga og fadderbarnet Tuva fikk en variert dag på Molde campus.

De to 8.-klassingene opplyste at de hadde vært med på postombæring på campus og møte mellom informasjonssjef og reklamebyrå om en reklamefilm før lunsj, og etter lunsj hadde de resirkulert papir på biblioteket før et besøk på Studio B sto for tur.

Studio B brukes av ansatte og studenter ved HiMolde som foto-, TV- og podcast-studio til mange formål, inkludert undervisning, presse og PR.

– Hvorfor er dere jobbskygger?

– Det er for at vi skal få innsikt i jobblivet, sa Saga.

– Neste år skal vi ha arbeidsuke, tilføyde Tuva.

I Studio B var de to med og satte opp fotolamper til opptaket, før Sagas eldre søster Frøya – hun hadde skolefri – tok bilder av jobbskyggene.

Det er godt mulig at Leif Welhaven har rett i at mange utenfor Romsdal misliker Molde. Det bør klubben i så fall være glad for.

Rivalisering er en viktig drivkraft for fotballinteressen. Fascinasjonen for fotball ligger ikke bare i at man har en bestemt klubb som man støtter i tykt og ikke minst tynt, men også i at denne klubben som regel har bestemte rivaler som tilhengerne ønsker alt (sportslig) vondt. Rosenborg mot Molde eller Brann. Vålerenga mot Lillestrøm. Tromsø mot Bodø/Glimt.

Lokale og regionale medier opererer på samme måte. Rett nok bygger de i prinsippet på journalistiske premisser og vil derfor påberope seg å være kritiske. Men i praksis er de ofte nokså ukritiske talerør for den lokale klubben, selv om unntak finnes. Men Adresseavisen vet selvsagt at de stort sett leses av folk som holder med Rosenborg, og Romsdals Budstikke har mange Molde-tilhengere blant sine lesere. Samme sak er det i Bergen, hvor BA etter fjorårets cupfinale publiserte følgende treffsikre nyhetssak: «Rosenborg ble norgesmestere. Slo Godset 4-1 på Ullevaal. BA kommer ikke tilbake med mer.»

Slik er mediene talerør for lesernes favorittklubb, og det er selvsagt i og for seg legitimt, selv om mange mener de burde kikket «sine» klubber nærmere i kortene gjennom mer tradisjonell, kritisk journalistikk.

Men det er litt på siden av dagens tema, som tar utgangspunkt i de nasjonale mediene, for eksempel TV2, VG, Aftenposten etc. Disse er nasjonale i den forstand at de dekker nasjonal idrett på en nøytral måte (mens de selvsagt blir svært partiske når nasjonale utøvere konkurrerer internasjonalt). Mange mener nok at de nasjonale mediene ofte i praksis vier for mye oppmerksomhet til klubber i Oslo-området, men utgangspunktet deres er at de er nøytrale.

Det betyr i sin tur at klubbene rundt om i landet ses på med et helt annet blikk enn lokale og regionale og lokale aviser gjør. Det er på denne bakgrunn vi må tolke VGs Leif Welhaven når han for noen uker siden etterlyste et mer sjarmerende Molde. Han inntok det overordnede nøytrale blikket, og konklusjonen var at Molde skapte lite nasjonal begeistring til tross for høyt sportslig nivå. Det er ganske mange som ikke har noe særlig sans for Molde; flere enn klubbens og byens størrelse skulle tilsi. Welhaven nevnte en del konkrete saker som han mener svekker klubbens «omdømme».

Welhavens analyse var kanskje ikke blant de mest solide jeg har lest fra hans hånd, og Hallgeir Gammelsæter arresterte ham da også nokså ettertrykkelig i Panorama. Gammelsæter har mange gode argumenter, men jeg tror likevel Welhaven har et poeng, som han imidlertid kokte bort i kålen gjennom upresise formuleringer om hva som forventes i «underholdningsbransjen»: Molde FK har i perioder håndtert kritikk ganske dårlig sett i et omdømme-perspektiv. I tillegg til sakene Welhaven selv nevner, kan vi legge til blant annet klubbens periodevise boikott av det kritiske fotballmagasinet Josimar.

Men for klubber på Moldes størrelse – og da snakker jeg ikke om de betydelige økonomiske musklene som er skapt gjennom måten klubben er finansiert på, men om byens størrelse og publikumsgrunnlaget det gir – er likegyldighet fra omverden en vel så stor trussel som at man er mislikt av mange.

Det skyldes nettopp rivaliseringen – begeistring og interesse i fotball forutsetter ofte at den ledsages av en tilsvarende antipati fra tilhengerne av flere andre klubber.

Det beste laget i norsk fotball denne våren har vært Odd, som ser ut til å gjøre en imponerende jobb med nokså begrensede ressurser. Men de nasjonale mediene har antakelig skrevet langt mer om Molde og Rosenborg enn om Odd. Odd er vel knapt hovedrivalen til noen, og derfor er det ikke så mange som bryr seg, bortsett fra at man bør la seg imponere litt.  En del av sakene om Molde har vært negativt vinklet, men ofte er det bedre å bli gjenstand for negativ oppmerksomhet enn ikke å få oppmerksomhet i det hele tatt.

Molde har også vært en nasjonalt populær klubb i perioder, for eksempel i gjennombruddsesongen i 1974. Men oftere har de framstått som en arrig lillebror til Rosenborg, noe som har skapt stor interesse, men bare unntaksvis stor begeistring. I perioden med «fyrtårnene» Nerland, Flo og Belsvik vant laget rett som det var over Rosenborg, men det var nok oftest sistnevnte klubb som fikk det meste av sympatien.

På samme måte levde nok Molde utmerket med å bli beskyldt for ræva-fotball av Nils Arne Eggen etter semifinalen mellom klubbene i 1994 (for ordens skyld: Eggen beklaget raskt uttalelsen). Moldes posisjon som lillebror ga dem en legitim rett til å bruke den underlegnes virkemidler for å vinne, selv om det ikke gikk hjem hos det nøytrale publikum.

Men her er vi ved poenget: Blant de som følger norsk fotball relativt tett, er det egentlig bare nasjonale medier som for eksempel VG som forventes å løfte blikket og opptre som nøytrale overdommere, som kan si noe mer eller mindre vettugt om hvorvidt ulike klubber tilfredsstiller en abstrakt forventning om å skape nasjonal begeistring. Nesten alle som bruker mye tid på norsk fotball holder med én klubb, og som regel misliker de noen få andre ganske intenst.

Dermed er det egentlig ingen grunn til å mistrives i en posisjon hvor man ikke er spesielt populær utenfor sin egen region. Hvis Welhaven har rett, er i så fall Molde i en mye bedre posisjon enn Odd. Det handler ikke om omdømme, men om engasjement. Det er lettere å engasjere seg for en klubb hvis man vet at ganske mange er engasjert mot den også.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.

Let’s look at the bright side of sport.

“If you don’t look at where you want to go, you‘ll go where you look at” (Gabriel García Márquez)

I have been in sport since I remember myself; in fact, sport has shaped me a great deal. I would go as far as to say that sport has brought me here, contributing to a blog dedicated to the management of sport, written by experts in the field. My enthusiasm, passion, resilience, determination and so many other positive characteristics led me to read on, conduct research and teach about how sport entities can deliver what they deliver better.

I must say, though, I find myself getting all the more tired.

This is because in the majority of my endeavours regarding sports, the common denominator seems to be the ‘see how bad sport has become’: poorly governed sport organisations, scandals, sexist comments on social media etc. Problems are constantly identified in various situations, and processes, and with regard to organisational actors, athletes, and coaches. As a result, endless efforts are made by the experts – us, that is – to fix this mess.

Well, when my efforts reached a dead-end, the need to look for solutions elsewhere seemed imperative.

Positive organisational scholarship (POS) is an umbrella term that provides an organising frame for research activity on positive states, outcomes, and generative mechanisms in individuals, dyads, groups, organisations, and societies. Positive organisational behaviour (POB), in turn, seeks to improve employee performance and organisational competitive advantage by focusing on state-like strengths and psychological capacities that are positive, measurable, developable, and performance-related, with four key components: self-efficacy, optimism, hope, and resiliency.

As we, together with my good friend and colleague Dr Dimitra Papadimitriou, were arguing in our Editorial piece of a Special Issue two years ago, although more than 3,000 articles have been published relating to POS and/or POB in various industrial sectors and organisational settings, the sport management scholarly community has failed to underpin its research endeavours in and around POS/POB. This lack of explicit positioning through the lens of POS is somewhat surprising (if not paradoxical) when one considers that the claimed legitimations of sport are largely ‘positive’ as they relate to health, salubrious socialisation, economic, and community development, as well as national identity. Indeed, empirical studies have shown that sport organisations impart significant influences on contemporary society, yielding positive and lasting effects on communities, economies, and other social mechanisms that influence individual behaviour.

Although psychology has been criticised as being primarily dedicated to addressing mental illness rather than mental wellness, the seminal work by Seligman and Csikszentmihalyi (2000) emphasised positive psychological traits, states, and behaviours. This ‘positive psychology’ has subsequently had a great effect on the field of organisational behaviour (OB) (and as mentioned, on me personally). Indeed, various scholars have argued that framing research with a positive lens through POB should be the way forward for organisational and management scholars.

To make my point clear here, I initially need to ask a crucial question: what seems to be the driving force today? I see loads of policy-oriented funded research and/or PhD scholarships because of the widespread and publicised social irresponsibility (match fixing, gender inequality, financial problems, racial vilifications, bribing, illegal gambling, unsocial labour conditions, etc.), which, in turn, has led to an increased attention to the notion of (corporate) social responsibility in the sporting context.

After all, empirical evidence exists that bad is stronger than good in the sense that human beings (organisational actors, for example) react more strongly and more quickly to negative phenomena than to positive phenomena because (organisational) existence is threatened. Psychologists, such as Kahneman and Tversky (1979), have published even in economic outlets with regard to the term ‘prospect theory’, which may be relevant here.

To some degree, this reflects the way in which the sport management scholarly community has been trying for almost 40 years now to identify more effective and efficient processes and practices associated with the design and management of sport systems in order to reinforce and justify the significance and value of the sport management field. However, issues such as irresponsible (organisational) behaviour, organisational slack, antisocial behaviour, or reinforcement of community differences through sport events, to name a few, do not necessarily have to dominate the sport management research as these issues connote a deficit (or problem-solving) approach.

Through such an approach, the process is a well-established one. We first identify the aforementioned key problems and challenges, and then generate alternative solutions to these problems that are based on the identification of the root causes of those problems. The third step is to evaluate and then choose the most optimal of these different solutions. The fourth and final stage is putting this chosen solution into practice and following up on it to ensure that the problem is actually solved.

But is this really the most effective approach?

Scholars have pointed out that the focus of this approach is, by definition, on the negative, in the form of the problems to be solved and the deficits to be filled. In contrast, at the core of the POS and POB are the so-called ‘heliotropic effect’ and the ‘abundance approach’. The former borrows from the natural phenomenon of heliotropism and posits that a positive environment is the preferred condition because it engenders positive energy and life-giving resourcefulness.

The abundance approach involves four stages. It begins by identifying the peak experiences of when the (sport) organisation and its people – in our case these are the athletes, administrators, managers, volunteers, board members, etc. – have been at their best. The second step involves identifying and understanding the enablers of these optimal performances, such as sound governance mechanisms, volunteers’ training and development; employees’ commitment, identification, pride, passion, etc. The third stage is to create sustainable impact through seeing what of these enablers of optimal performance can be continued and replicated in the future. The fourth and final part is designing interventions to create an ideal, desired future characterised by extraordinary performance.

Do not get me wrong; the negative element is always present in POS/POB. In fact, as Cameron and Spreitzer (2013, p.8) put it, “POS does not ignore the negative; instead it seeks to investigate the positive processes, outcomes, and interpretations embedded in negative phenomena”.

I believe that it is about time that sport management scholars start putting more emphasis on the positive elements associated with organising and managing sport. I guess that was the crux of our presentation in the last conference of the North American Society for Sport Management in New Orleans with my good colleagues from the U.S. Dr Kim, Dr Brent and Professor Perrewé start building on the ‘heliotropic effect’ and the ‘abundance approach’.

As far as my research, teaching and consulting are concerned, this is how I go about doing things. And, apparently, it is rather effective: papers go through, students are happy and satisfied, and administrators return to their organisations with more optimism and enthusiasm.

Why don’t you give it a go?

*****************************************

Associate professor Christos Anagnostopoulos:

When he was young(er), Christos was even making money (legally!) by playing football. He (and crucially the ones who were paying) soon realised that it would be best for him to, instead, study sport (and football) and continue playing for just fun. He now travels the world to conduct research, to teach, as well as to consult sport organisations on issues related to governance and social responsibility.

Følg gradsseremonien for PhD- og masterkandidatene ved HiMolde fra klokka 12.55.

Strålende vær pryder den store dagen for mange studenter, og seremonien vil by på taler, utdelinger av vitnemål og priser.

En liten godbit fra IHSRC-konferansen i Molde i slutten av juni: Professor Scott Churchill fra University of Dallas’ spontane fremføring av The Martin Heidegger Blues på Varden!

En geit dovnet seg i sola, en professor ryddet sitt kontor, studentvertene var i full sving og det ble tatt farvel med to IKT-lærlinger.

For informasjonssjef Jens Petter Straumsheim er skoleåret i gang, og han kunne i dag avsløre at Dagny (som spilte i Molde under jazzen i år) er den store stjerna på åpningskonserten på Rådhusplassen klokka 21 onsdag 21. august. Der er hele byen invitert med på festen.

– Den offisielle åpningen av studieåret skjer på Rådhusplassen klokka 12 samme dag, sa Straumsheim, og la til at da skal moldebandet Revolt stå på scenen.

Rekordmange nye studenter – 1536 i tallet – har fått tilbud om studieplass ved HiMolde denne høsten.

Logistikkstudent Ingvild Aaase (21) er en av tre studentverter som den siste tiden har ringt rundt til de nye studentene. Etterhvert skal hun også begynne å møte studenter idet de ankommer Molde.

– Vi ønsker de nye studentene velkommen, og hører om det er noe de lurer på. Mange har spørsmål om pensum, hvor de kan kjøpe litteratur, om bolig og hvordan det er å leve i Molde, fortalte Aase, som etter et utvekslingssemester i Australia i vår er klar for tredje og siste år på bachelorprogrammet i logistikk.

Noen kommer, andre går: Amund Myrbostad (21) og Marius Blåsberg (20) hadde sin siste dag etter to år som lærlinger i IKT-servicefag ved HiMolde i dag.

– Fole bra, sa Myrbostad, da han ble bedt om å karakterisere innholdet i læretida.

Begge fikk sine fagbrev i juni, og begge måtte blant annet sette opp en server i forbindelse med fagprøven. Myrbostad vil fortsette å studere IT i årene fremover, mens Blåsberg vil ut i arbeidslivet og jobbe med IKT-service.

Professor Kai A. Olsen – som i en årrekke har vært en av HiMoldes mest profilerte fagansatte – går ut i pensjon 1. september.

– Jeg rydder kontoret mitt denne uka, og så har jeg tre uker ferie igjen etter det, sa Olsen da Panorama kikket innom hjørnekontoret.

Olsen kunne avsløre at det er biblioteksjef Timo Brøyn som har fått kloa i all litteraturen som Olsen nå benytter anledningen til å bli kvitt.

– Det verste er at jeg kvitter meg med bøker jeg har skrevet selv, også! sa Olsen, som trøstet seg med at han finner alt på nettet, om han skulle komme til å angre på å ha tatt for hardt i under den pågående  ryddeprosessen.

Det var varmt nok på biblioteket i dag med 28 plussgrader, og ikke en student å se, men spesialbibliotekar Japke Stobbe kunne fortelle at biblioteket har blitt brukt til både lesing, studieforberedelser og research den siste uka.

Geitene på campus er også tilbake, og ses ofte på toppen av skrenten i svingen nedenfor A-bygningen.

I år er det fire geiter i krattskogen i sørenden av campus. Olivia og Sokrates er blant disse for høgskoleveteraner å regne, da de debuterte i campuskrattet allerede høsten 2016.

Sommeren er på hell, og hvilken sommer har vi ikke hatt!

Sol, varme og temperaturer i overkant av hva en kunne forvente, har sikkert smakt godt for både romsdalinger, nordmøringer og sunnmøringer. Et lite bilde (øverst) fra Fra toppen av Haugens rikholdige reservoar av vakker natur, oppsummerer antagelig sommeren effektivt.

Men, sommer dreier seg som kjent om mer enn vær. Fotballen er aldri viktigere enn nå. Årets viktigste kamper spilles – kvalifisering til de europeiske turneringene.

Onsdagens formidable innsats og resultater av både RBK og MFK sikret spill i tredje kvalifiseringsrunde for begge lag og antyder kanskje at Ole Gunnar Solskjær og Erling Moe har rett, mens hovedstadens «eksperter» – som vanlig – tar feil. Se SOLSKJÆR UT MOT NEDSNAKKING AV NORSK FOTBALL: – JEG ER OVERRASKET og Molde-trener Erling Moe er lei negative vinklinger: – Norsk fotball er bedre enn folk tror.

Dagens tema skal imidlertid ikke dreie seg om norsk fotball generelt, men om noe langt viktigere: norske lag (i særdeleshet to av dem) og deres innbyrdes kvalitetsforskjell.

De aller fleste har vel ikke kunnet unngå å få med seg at RBK har en særdeles ærerik historie i europeisk klubbfotball. Ingen lag fra Norden er i nærheten av trøndernes rekord i antall kamper, scorede mål eller antall poeng i europeiske gruppespill. Med dette bakteppet må vi innrømme at vi, når vi som vanlig i disse tider åpnet opp våre ‘web-browsere’ for å studere UEFAs klubb-koeffisienter[1], for en gangs skyld lot oss overraske­­ – virkelig overraske. I motsetning til det vi vanligvis gjør, valgte vi (litt tilfeldig) å se disse dataene i en viss sammenheng.

Det overraskende resultatet av denne enkle analysen kan observeres i figuren nedenfor:

Figur 1 viser hvordan UEFAs rangering av MFK og RBK har utviklet seg over tid. Ettersom dette er en rangering, er det gjevt å ha lav score, så det er (med utgangspunkt i historien referert over) ikke overraskende at RBK framstår overlegne i 2005 med en tilnærmet femtiende plass. MFK var da omkring Europas 200 beste lag, så forskjellen var stor.

Det vi lot oss overraske over var (selvsagt) endringen over tid. Omkring 2015 krysser nemlig kurvene, og MFK går faktisk forbi RBK. RBK har heller ikke evnet å ta oss igjen, så saken er klar – MFK er Norges beste lag, og har vært det ganske så lenge.

En kan saktens diskutere om disse dataene fra UEFA[2] gir et korrekt bilde av lagenes innbyrdes kvalitetsforskjell, men en slik diskusjon blir uansett akademisk. Det er nemlig disse koeffisientene som definerer kvalitetsforskjell, den kvalitetsforskjellen som styrer trekningen inn i de turneringene som gir penger.

Det vi egentlig lot oss overraske av var vel det at denne nyheten synes å ha sklidd totalt ubemerket forbi norsk presses radarer. MFK er av UEFA definert som bedre enn RBK og har forblitt bedre de siste fem åra.

Dette er jo et paradigme-skifte på nivå med oppfinnelsen av hjulet eller Einsteins spesielle relativitetsteori. Vi, som er de aller mest trofaste av alle MFK-supportere, blir selvsagt i utmerket humør av slikt. Nå går vi høstsesong og høstsemester i møte med optimisme, glede og fornyet tro på framtida.

Trønderne bør kanskje tenke seg om en gang til før de synger «For ingen banke RBK»?

Heia Molde!

[1] Se UEFA CLUB COEFFICIENTS

[2] UEFA-koeffisienten blir beregnet på grunnlag av prestasjoner de siste fem år, hvor vunnet kamp gir to poeng, uavgjort et poeng, og i tillegg gis det bonuspoeng for å nå gruppespill, kvartfinale, semifinale og finale. Gruppespill gir fire bonuspoeng, play-off etter gruppespill gir fem bonuspoeng.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.