MAINZ/BERLIN (Panorama): In cooperation with Johannes Gutenberg University of Mainz, nine students of HiMolde’s Sport Management master’s program spent eight days in Germany in order to gain more knowledge about events organization.

On Wednesday 14^th of March, nine HiMolde master’s degree students accompanied by Kjell Marius Herskedal headed off to Germany to join students of Johannes Gutenberg University of Mainz on a field trip. The busy weekly program was covered by Prof. Dr. Holger Preuss from Johannes Gutenberg University and Prof. Gerald Fritz from University of Applied Management in Berlin.

Just after an arrival to Mainz and brief introduction at University of Mainz, the students visited the Opel Arena, the home of the local football club Mainz. The group had an opportunity not only to see the stadium, but also explore the VIP lounges and locker rooms of the players. Part of the excursion was also a presentation about security of venues given by the Head of Security, Dominique Groß. Evenings always belonged to exploration of the buzz of metropolis, which Mainz and Frankfurt comparing to Molde surely are, and experiencing German cuisine.

The following day were spent in Mainz at Johannes Gutenberg University, where Prof. Dr. Holger Preuss gave several lectures related to the International Olympic Committee and it’s new approach towards hosting Mega Sports Events. Another point of view on IOC activities were offered by sports journalist Holger Küher, an expert on international sport politics. Students also had the chance to visit Carnival Museum and get some insight on organizing non-sport events.

On Friday 16^th of March, the lectures were held at DOSB (Deutscher Olympischer Sportbund, German Olympic Sports Confederation). The students had an opportunity to get a better understanding on German Olympic strategy.

Isabel Flory from the German Olympic Academy shared her experience from organizing the Olympic Youth Camp in Pyeongchang in 2018, and Florian Frank talked about marketing of Sport driven by Olympic Games in Germany. Part of the program was also a workshop where students were supposed to prepare several scenarios related to the future of the Olympic Games. After a long busy day, there was still a guided tour of Stadium Tour Commerzbank Arena held by its manager Frederik Gehrke.

The following weekend was a bit more relaxed in pace. HiMolde students, together with German JGU students, took a 10 hour long bus ride to the capital of Germany, Berlin, with a short stopover at the University of Leipzig. Sunday, it was time to explore the city and learn more about the wall that had been dividing Berlin to the east and west parts during the time of cold war.

Later in the day, students got a unique opportunity to visit the Arabic Culture house of Qatar. Qatar is one of the richest and fastest developing countries in the world, and a controversial host of the 2022 FIFA World Cup and candidate for 2032 Olympic Games.

During the following days in Berlin, students of Molde visited German Bundestag and the Paul-Löbe-Haus and received guided tour by Dr. Karsten Liese, Referent CDU/CSU Fraction. Another long day was finished at ice hockey Mercedes Arena, where two presentations were given by Ole Hertel, Deputy General Manager of the operation agency of the Arena and Thomas Bothstede, the Director of Business Operation at the home of ice hockey club Eisbären Berlin.

Last day in Berlin started with lectures related to the development of less popular sports in Germany, such as American football, and the importance of fan clubs given by Prof. Gerald Fritz.

In the afternoon, students visited the Olympic Stadium in Berlin, which hosted the Olympic Games in 1936, also known as the Nazi Games, and was renovated to host FIFA world cup in 2006.

The guided tour offered interesting insight on the history of the stadium and the nowadays multipurpose use of it. Students also visited the Football Academy of home club Herta BSC Berlin and learned about its operation and marketing.

After the eventful week, an easy day on the bus going back to Mainz was welcomed. On the half way, a last presentation and guided tour was given in Oberhof, the traditional venue of biathlon world cup.

It was a nice change to be back in snowy, Molde-like surroundings after a week in the city jungle. Students had an exclusive chance to experience what biathlon is really like and take part in a small shooting competition.

Yngve Malkenes made all Norwegian students proud, when he took the win. The next several hours of bus ride offered time to provide a feedback and evaluation of the trip.

Special thanks belong to Prof. Dr. Holger Preuss and Prof. Gerald Fritz who organized this incredible trip, and fellow German students who were very helpful throughout the week and made it a great experience.

Nedleggelsen av Kompagniet representerer ikke bare enden på et studentkulturelt ikon, men også det som har vært en av moldestudentenes sterkeste støttespillere i Molde by.

Av KNUT HOFGAARD EIKRE, MARKUS LILLEHEIL og ODA HESTMARK, studenter

Kompagniet er et utested som for moldestudentene kan virke som har stått der i all tid, men torsdag meldte rbnett.no at Kompagniet legger ned, og det ble det klart at ikke alle ting varer evig.

I et studentperspektiv har Kompagniet representert stedet å være på onsdagene, der en får møtt artister fra det lokale og det internasjonale, og en iherdig samarbeidspartner for Smuget og Åpningsuka. Det skal ikke legges skjul på hvor viktig Kompagniet har vært for Moldes studentmiljø.

Vi må ikke være naive og late som at utelivets gang ikke har stor effekt på studentmiljøet, og studenter – samt ansatte – ved HiMolde bør gjøre seg opp tanker om hvor sårbart dette tapet kan gjøre utviklingen av studentmiljøet. En skal ikke lengre tilbake enn til Åpningsuka 2017 for å se hvilken volatilitet som Åpningsuka står overfor. Da Skyhøyt akutt gikk under midt i Uka, var det Kompagniet som stilte opp og tok på seg vertskapet. Og i forkant av dette hadde de allerede vært vertskap ved flere anledninger, med minimale kostnader.

Med bakgrunn i dette burde vi stille oss et spørsmål: er det på tide å gjøre som resten av skolene, og skaffe oss et studenthus?

For de av oss på høgskolen som har vært her en god stund, så virker nok ikke dette som en veldig radikal idé. Valhall, som det het, lå der hvor Protomore ligger i dag, og hadde et studenthus-preg ved seg. Lokalet var ikke stort eller høyteknologisk, men hadde følelsen av kultur og intimitet, nærmest som en naturlig aura. Atmosfæren minnet om studentpubene på NHH, der det er åpenbart at det er lokale av studenter og for studenter.

Dette er noe dagens alternativ ved HiMolde, Smuget, ikke kan matche. Smuget er et lokale for studenter, med en bar og møblement, men det kjennes ikke ut som en studentbar. Følelsen av eierskap, kultur og sjel en ønsker ved et lokale for studentersamfunnet, vil av natur ikke bo eller dyrkes i en kantine tilegnet HiMolde som arbeidsplass.

Å ha et eget studenthus for studentersamfunnet, er ikke bare et gode for utelivet og Åpningsuka, Sentralisering av lokaler for studentaktiviteter og utvalg kan by på de samme fordeler som det er å ha en egen «arbeidsplass». For ikke å nevne at for ansatte, så vel som studenter, er det sikkert lukrativt å slippe å møte eimen av helgens aktiviteter på mandag morgen, og å slippe drikkekulturen som nå dyrkes innomhus på HiMolde.

Å ikke ha dedikerte studenthus-/lokaler er ikke normen, men unntaket. Om HiMolde vil ha økende aktivitet og engasjement i studentmiljøet, kan en ikke ignorere autonomien, potensialet, tryggheten og kulturgrunnlaget som kommer med å ha et dedikert studenthus.

Det er ingen tvil om at det er et fantastisk frilutsliv å benytte seg av her i Molde, men du kan ikke bygge et studentmiljø på det. Å ignorere hvor sentral utelivsscenen og kulturen er for studentmiljøer, er å være naive, og om HiMolde virkeig vil stimulere et voksende studentmiljø, må en også stimulere utelivet.

Det er viktig å vise høgskolen at dette er noe som studentene vil ha, for ellers vil det ikke bli gjort. Studenter, og utvalg som Studenttinget og iStudent, burde gjøre seg hørt og virkelig ta opp kampen for et #NyeValhall, og vise at dette er en etterspørsel som det må gis etter for.

Jeg har lenge fornemmet at mange studenter er bekymret for hvorvidt og hvordan utdanningen de har valgt, ender opp i en relevant jobb etter studiene.

De stiller ofte spørsmål av typen «hva blir jeg hvis jeg tar den og den mastergraden?». Jeg har ikke noe godt svar, men tenker av og til at det heller ikke bør finnes noe godt svar. Mange har trolig alltid tenkt slik som disse bekymrede ungdommene.

Men ikke alle. I Roman 1987 lar Dag Solstad hovedpersonen Fjord fortelle om sine motiver for å studere:

«Jeg studerte ikke med det formål å få meg en trygg og sikker framtid, først da jeg hadde levert inn min hovedfagsoppgave og gått opp til min siste eksamen, tenkte jeg på at nå måtte jeg se å få meg en jobb, og da viste det seg, slik som jeg hadde gått ut fra som en sjølsagt ting hele tida, at det fantes nok jobber for meg.»

Da jeg selv studerte, drøyt 20 år etter romanens hovedperson, tenkte jeg i de samme baner. Jeg valgte fag utelukkende på bakgrunn av mine egne interesser, og jeg ofret ikke arbeidsmarkedet en tanke før avhandlingen var levert. Jeg regnet med at det ville gå seg til, noe det gjorde. Ikke bare for meg, men for de aller fleste av oss.

Hva er det som er skjedd på de 25 årene siden jeg entret det akademiske arbeidsliv, dersom min fornemmelse er riktig? Hva er bakgrunnen for at dagens studenter virker mer opptatt av utdanningens konkrete jobbrelevans enn vi var? Hvorfor klarer vi ikke å berolige dem, slik vi (eller i hvert fall jeg) beroliget oss selv?

Det er i utgangspunktet ingenting som tyder på at dagens unge har større grunn til bekymring for sin egen framtid enn f.eks. min generasjon hadde. Da jeg begynte i min første akademiske fulltidsstilling i 1993, var arbeidsledigheten 5,5 prosent. Det var den høyeste noen gang i etterkrigstiden, og omtrent dobbelt så høy som den har vært de siste ti årene. Likevel virker det altså som dagens unge er mer bekymret for framtida enn vi var, og ikke minst for sine egne jobbmessige betingelser i denne framtida.

Bekymringen kan selvsagt være velbegrunnet. Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet har vært rosenrød i lang tid, skal man ikke følge mye med i offentlig debatt før man fornemmer at det er en utbredt oppfatning at dette fort kan snu. Oljealderen tar slutt, vi skal leve av vår kompetanse (men hva slags kompetanse?), livslang læring er det som gjelder, og vi trenger et løft for gründerkultur og innovasjon. Det har nok utviklet seg en tiltakende følelse av at herfra går det bare nedover. Den økonomiske utviklingen og arbeidsmarkedet i nærliggende land gir dessuten næring til en slik virkelighetsanskuelse.

Alt dette er relevant nok, men det er likevel ikke sikkert det fungerer som noen god veileder for ungdom som skal velge studier med utgangspunkt i et ønske om å få seg en god, godt betalt eller trygg jobb (studentenes prioriteringer varierer naturligvis med hensyn til hvordan de vekter disse faktorene). At mange språkfag sliter med å rekruttere studenter samsvarer for eksempel dårlig med den utbredte forestillingen om et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv. De fleste tror vi vil få større behov for ingeniører i framtida, men søknadstallene til slike studier er ekstremt sensitive for ofte kortvarige svingninger i arbeidsmarkedet.

Men samlet sett er bildet nokså tydelig: Det er færre enn før som studerer humanistiske fag, og ungdom ser ut til å ha tro på at teknisk-naturvitenskapelig utdanning, samt utdanning til velferdsstatens yrker, er relativt sikre veier til en trygg framtid. I tillegg er det en tendens til at profesjons- eller profesjonslignende utdanninger (lærer/lektor, sykepleier etc.) fremstår som mer populære enn universitetenes tradisjonelle disiplinfag. Det skyldes mest sannsynlig at de gir en kompetanse som fremstår som mer konkret.

Hvis det nå er slik at ungdom skjeler til framtidens antatte arbeidsmarked når de velger utdanning, innebærer det at studentene orienterer seg i et slags «marked» av ulike studietilbud. Hvis de fanger opp signaler om at humanister og en del samfunnsvitere har en usikker framtid på arbeidsmarkedet, blir det mer fristende for dem å velge noe annet. Det er jo slik markedet for utdanning fungerer. I tillegg er institusjonenes omfattende markedsføring også ment å styrke disses posisjon på dette markedet for utdanningstjenester.

«Markedet» kan imidlertid også forstås i en annen betydning. Mens antall studenter i ulike fag avspeiler hva «markedet» av studenter foretrekker til enhver tid, finnes det jo også et arbeidsmarked som har behov for ulik type kompetanse i ulike mengder.

Det var markedet i den siste betydningen Frps stortingsrepresentant og medlem av utdannings- og forskningskomiteen, Åshild Bruun-Gundersen, refererte til da hun nylig uttalte at utdanninger som ga lav sannsynlighet for å få jobb, ikke bør satses på. Hennes poeng er at det å lytte til markedet ikke innebærer å lytte til hva studentene etterspør, men til hva arbeidslivet sier de trenger. Siden behovet for ingeniører er større enn behovet for litteratur- og teatervitere, må de sistnevnte studiene nedprioriteres.

Her kunne man gjort seg morsom på det vanligvis markedsliberale Frps bekostning. Bruun-Gundersens ønske om å la markedet styre, innebærer jo faktisk i dette tilfellet at myndighetene tvert imot griper inn i markedet: de vil gjøre det vanskeligere å studere fag som de antar ikke vil gi jobb ved endt utdanning, uavhengig av hva studentene (altså «markedet») selv vil. En virkelig markedsliberalist ville jo anta at dersom visse utdanninger gir dårlig uttelling i form av gode og trygge jobber, ville markedet selv regulere dette ved at færre søkte seg til disse studiene. Et stykke på vei er det nettopp det som har skjedd med humanistiske fag.

Det er imidlertid andre kritiske merknader som synes mer relevante. For det første: hva slags forutsetninger har dagens næringsliv og dagens arbeidsgivere til å si noe sikkert om hvilke utdanninger som vil kaste mest av seg i et livsløpsperspektiv, som er det studenter forholder seg til, og som utdanningspolitikken bør forholde seg til?

Utdanningssystemet produserer arbeidskraft i et 40-årsperspektiv. Det er noe ganske annet enn neste budsjettperiode, som typisk er arbeidslivets horisont.

Og for det andre: det blir neppe mange gode ingeniører av folk som i utgangspunktet har lyst til å studere film- eller litteraturvitenskap, eller til å bli kunstnere. Alle som har sett for eksempel NRK-serien «Unge lovende», vil forstå hvor sterk kunstnerspirenes drivkraft er. De jobber gjerne i dårlig betalte serviceyrker i årevis mot at de får muligheten til å utvikle seg videre og kan fortsette å drømme om gjennombruddet. Mange vil ikke lykkes noe særlig, men de får helt sikkert likevel mer interessante liv enn om de ble tvunget til å studere informatikk eller kjemi.

Og til sist, for det tredje: I 90-årene var både samfunnsvitenskapelige og mange humanistiske fag ganske populære blant studentene. De var også populære hos myndighetene, som foretrakk å la mange studere disse fagene framfor å oppsøke arbeidskontoret. Jeg tviler på at en hel generasjon er gått til grunne fordi de tok fag som det også den gang ble antatt at hadde variabel status på arbeidsmarkedet. Slike studieplasser er i tillegg fortsatt relativt billige, så det forekommer meg ikke å være noen spesielt god grunn til å nekte interesserte muligheten til å studere presumptivt mindre «nyttige» fag.

Tanken om at myndighetene med hard hånd skal styre ungdoms utdanningsvalg er derfor kontraproduktiv. For det første vet vi mindre enn vi tror om hva slags kompetanse vi trenger. For det andre regulerer ungdom langt på vei dette selv gjennom at mange (ikke alle, og det er heller ikke ønskelig) velge bort studier de tror gir dem dårlige odds på arbeidsmarkedet.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen og Arve Hjelseth er spaltister i Panorama.

ULSTEINVIK (Panorama): I idylliske Ulstein kommune på Søre Sunnmøre, med Sunnmørsalpene ruvende over seg, finner vi Kleven, et av de største merkenavnene innen skipsindustrien i Norge.

Av SEBASTIAN GUSTAFSSON

Kleven verft, og Myklebust verft i Gursken, inngår i Kleven-konsernet, som i dag er en betydelig aktør av skreddersydde kvalitetsskip for det internasjonale markedet. Kleven produserer nybygg, og håndterer både ombygging, service og reparasjoner. Per dags dato har konsernet av ca. 760 ansatte, de fleste på hovedverftet i Ulstein.

Tirsdag 13. mars besøkte 15 studenter, samt studieleder for bachelor i logistikk på HiMolde, Kleven verft. Vi ble møtt av tidligere HiMolde-student Tore Roppen. Han startet sin karriere som innkjøper for konkurrenten Ulstein verft, men er i dag innkjøps- og produksjonsdirektør for Kleven.

Til tross for en nylig tøff periode for Kleven hvor man har vært nødt til å få inn ny kapital for å overleve, og med dette fått nye medeiere, er Roppen svært entusiastisk i sin fortelling om nye satsingsområder og arbeidsplasser i regionen.

Han forteller at det å drive industri i dag er viktigere enn folk tror, og særlig verftsindustrien i Norge:

«Bak hver ansatt i skipsverftsindustrien er det fem andre jobber.»

På spørsmål om hvorfor man skal kjøpe seg en båt fra Kleven, er svaret «funksjonalitet, samt god leveringstid for kunden». Kjøper du et skip fra Kleven, får du norsk kvalitet du kan stole på, sier Roppen:

«Fungerer hver dag i 30 år.»

I begynnelsen var var Klevens markedsfokus rettet mot fiskebåter, men det ble fort offshore-skip da oljenæringen slo igjennom. Der har Kleven nytt godt, og kanskje litt for godt, i mange år. Etter å ha opplevd å ha rekordlav ordrereserve, har de nå 12 stykker, og Hurtigruten er en av kundene. For at Kleven skal være i stand til å konkurrere i det internasjonale markedet, må de ikke lage skip kortere enn ca. 70/80 meter. Begrensningen i lengde oppover er 180 meter, og maksimal bredde er 32 meter. Innen disse målene kan Kleven levere alt fra passasjerskip og ferger til yachter.

Fun facts om Kleven:

• Til bygging av et skip brukes ca. 50 prosent innleid arbeidskraft. Disse tar svingningene ved lav etterspørsel.
• Kleven har tidligere laget mange av Hurtigruten-skipene, og har nå kontrakt på to nye Hurtigrute-skip som skal være ferdigstilte innen 2019.
• Eies fra 2017 av blant annet TDR Capital, som er Hurtigrutens hovedeier.
• Ved oppstarten av bedriften besto mannskapet av naboer og famile.
• Kleven var blant de første i Norge med lasersveiseroboter, og slet lenge med å få godkjent det i forhold til HMS fordi det ikke fantes referanser fra andre bedrifter i Norge som brukte teknikken.

Undertegnede lurer på om det finnes overskuddskapasitet som kan brukes for andre markeder?

Sveiseteknologien, som Kleven ligger langt framme på, kunne f.eks. brukes for å hjelpe folk til å krysse Bjørnarfjorden ved å lage en bro, forteller Roppen entusiastisk. Han forklarer at stålbroer i dag produseres i Kina for å så fraktes til Norge. Kanskje de kunne lages av Kleven i fremtiden? Gevinsten ville da ha vært kortere transport, samt jobbskaping i Norge.

Til tross for at bedriften fikk inn ny kapital og nye medeiere i fjor, merkes fortsatt den lave etterspørselen i markedet. På spørsmål om hvor smertegrensen for ordrereserven ligger, svarer innkjøps- og produksjonsdirektør Roppen:

«Vi må få ordrer raskt nå!»

«Men det får vi!» erklærer tidligere sveiser, Jon Arne Hatlø – nå HMS- og industrivernleder – som denne dagen vise oss rundt på verftet.

Hatlø ser lyst på framtiden, og særlig begeistret for bedriftens rørproduduksjonshall. Bedriften klarer å produsere millioner av rør, takket vare robotsveising. På spørsmål om hva de skal med alle rørene, får vi som svar:

«Ulstein, Nordsjøen, Høgskolen i Molde! Alle kan få rør! Jævla billig! Utrolig bra!»

I nyhetene har man den siste tiden kunnet lese om Klevens Hurtigrute-oppdrag. Verftet har fått ordre på to skip, og opsjon på å bygge ytterligere to. Det har vært en skrevet en del om forsinkelsene til skipene. Hatlø mener media ofte gir et skeivt bilde av hvordan ting er.

«Det er ikke oss det går på at dette har oppstått. Det er våre eiere det er snakk om, så dette går fint», forteller han med et stort smil.

Han viser til de mange forandringene de har måttet foreta for at båtene skal bli tip-top. Han opplyser at de har mottatt den 12. revisjonen av et av skipene, med vesentlige endringer fra de opprinnelige tegningene.

Andre utfordringer med Hurtigrute-skipene er at passasjerskip, i motsetning til mange andre skip Kleven bygger, i stor grad består av lugarer. Det gjør av bitene som skal på plass er svært skjøre.

Når vi snakker om Hurtigrute-skipene, kommer vi inn på en annen ny eiere, nemlig Stordalen. Petter Stordalen besøkte i fjor Kleven for en omvisning av verftet, det husker Hatlø svært godt, han lagde nemlig «et helvetes stunt»:

«Han fulgte manus i ca. 20 sekunder, siden var det hallelulja!»

Hatlø finner mobilen sin og viser han smilende fram en selfie av seg selv med Stordalen:

«Men han virker som en trivelig karl!»

En robot erstatter nå ca. 30 sveisere, og krever kun en sveiser til overvåking av arbeidet og en programmerer. I framtida har Kleven tro på at én mann klarer å håndtere både programmering og visuell overvåking.

Digitalisering, Augmented Reality/Virtual Reality og roboter er buzzwords vi ofte hører for tiden. Kleven ligger langt framme innen robotisering og digitalisering. De har lenge vært i forkant på å effektivisere bedriften, og dette er et satsingsområde.

Mange snakker om «digital tvilling», noe Kleven allerede har brukt i to år. En digital tvilling er en nesten 100 prosent identisk, virtuell kopi av en fysisk gjenstand. Ved hjelp av et «tvillingprogram» på pc klarer de å testkjøre hvert sveiseoppdrag før det går «live». Slik oppdager de feil og kan korrigere.

Kleven har lenge vært en populær lærlingbedrift, og hadde fra i høst hele 38 elever. De tar inn lærlinger i industrimekaniker-, motormekaniker- og sveisefag med mer. 24 av elevene var ordinære lærlinger, mens 14 var TAF-elever (Tekniske og allmenne fag).

Særlig TAF er produksjonsdirektør Roppen begeistret for. Blant TAF-elevene er kvinneandelen høyere, og Kleven ønsker å øke andelen kvinnelige ansatte. I tillegg kreves det ofte femmere for å komme inn på TAF-utdanningen, noe som gjør at det er motiverte og faglig sterke elever bedriften mottar. Roppen tror at det å velge en utdanning som både er praktisk og faglig er framtiden for dagens unge.

17th of March, Romsdalmuseet in Molde celebrated the opening of Bunad Verksted with support of international Artisans at Work/Économusée network.

By ELMIRA TUKAEVA

Bunad Verksted (or the workshop on tailoring the Norwegian folk costumes – bunad) is a part of international Craft Reach project which is intended to develop and promote traditional local craft businesses at visitor destinations through the international Artisans at Work/Économusée network.

The Économusée started the concept of keeping local craft businesses alive 25 years ago in Canada. Nowadays, it is a large international network of more than 100 participating locations in Europe and Canada. Économusée helps local communities to keep historical and cultural craft skills alive through creating workshops where visitors can see the craft in action.

Recently formed association, Artisans at Work Économusée in Norway, Møre og Romsdal county and EU Interreg programme sponsored the opening of Bunad Verksted at Romsdalmuseet. Know how to process wool or embroider and sew by hand a national Norwegian costume – now visitors can watch and experience all this at Romsdalmuseet and it’s Bunad Verksted.

Working with folk costumes since 1928, Romsdalmuseet recreated historical garments and replicated costumes with local connections. After the Second World War, there was a renewed interest in national costumes and Romsdalmuseet was not only sewing bunad, but also did a great research in this subject.

In old times, silk and cotton were mainly imported to Norway from India and only rich people could wear it. That is why artisans passed the embroidered textile through the press to imitate silk.  The main bride’s attribute, bridal crown, could be borrowed from rich people or the church. Another bridal element, bridal bib, was usually decorated with jewelry and a mirror. According to the legends, the mirror intended to exorcise the spirits.

Nowadays, Romsdalmuseet produces several versions of women’s and men’s bunad. The female costume is generally made of woolen vests and skirts, lean blouses and cotton aprons. The Romsdal female vests are all red – the symbolic color of ‘life’. The male costume of Romsdal consists of red jacket, fashioned in old European military style, moose leather trousers and embroidered silk vest.

For all comers, Bunad Verksted at Romsdalmuseet offers a readymade bunad (prices are from 35000 kroner), «gjør-det-selv-pakke» (or to assemble the costume yourself) and bunad repairing services. Bunad Verskted also cooperates with famous textile supplier Krivi Vev and silver jewelry producer Sylvsmidja.

Professor Kjetil Kåre Haugen settes inn som professorkompetanse på mastergraden i økonomi og administrasjon ved HiMolde.

Det opplyser fungerende dekan Ottar Ohren på Avdeling for økonomi og samfunnsdag (ØS).

– Haugen har professorkompetanse i både logistikk og sport management, og han har hatt mye økonomifag. Haugen går midlertidig inn på programmet, og det er en løsningen som vil tilfredstille NOKUTs krav til mastergraden, sier Ohren.

Det betyr at nye studenter kan tas opp på masterprogrammet fra høsten av.

Men arbeidet med å rekruttere en ny økonomiprofessor – som skal erstatte Per Bjarte Sollibakke – vil fortsette, sier Ohren:

– Vi har hatt to inne på intervju i mars. Den ene har sagt seg uaktuell til å flytte hit på grunn av familiesituasjonen, mens vi fortsatt er i dialog med den andre kandidaten.

LES MER: Intensiverer professorjakten for å redde siviløkonomgraden

Per Bjarte Sollibakke, som etter 22 års tjeneste ved HiMolde ble kallet til NTNU Ålesund i oktober 2015, var sentral i arbeidet med å få på plass siviløkonomutdanningen i Molde. De første studentene begynte på utdanningen så sent som i 2014.

– Masteren er oppe og står, så nå må høgskolen bare kjøre på. Molde er en av i alt elleve utdanningsinstitusjoner i Norge som tilbyr dette nå. Økonomi og administrasjon har alltid vært essensielt for Høgskolen i Molde helt fra starten som distriktshøgskole i 1969. Det er en utdanning som er rimelig å tilby, så det er god økonomi i det. I tillegg øker etterspørselen etter denne utdanningen, sa Solibakke til Panorama høsten 2015.

Kjetil Kåre Haugen, som har sivilingeniørutdanning og doktorgrad fra NTH (sistnevnte inkludert høyere avdeling i økonomi fra NHH), sier at han de siste 10-15 årene har jobbet mest med økonomifag.

– Mer enn halvparten av forskningen jeg publiserer handler om økonomi, sier Haugen, som opplyser at han publiserer tre til sju fagfellevurderte artikler i året.

Haugen sier at han ikke skal undervise studentene på siviløkonom-utdanningen, men at han vil bidra til den strategiske utviklingen av programmet.

HiMolde students Jakob Larhammer and Even Bjørnerem, aged 22 and 23 respectively, form an integral part of the highly successful Molde UVK team, and harbour high ambitions for future success.

By FRASER STURGESS and EDUARDO DRAPIER (photo)

Molde UVK compete in the obscure sport of underwater rugby, in which two teams attempt to score by placing a negatively buoyant ball into the opponents goal, with goals situated at the bottom of either end of the swimming pool. Deriving from Germany, the sport has grown particularly popular amongst the Nordic countries, and Molde UVK represents a strong European force, boasting 5 winning male teams of the Champions Cup, and one victorious female team. Furthermore, the club has enjoyed 10 Norwegian champions, split between the male and female teams.

Having being afford the opportunity to get up close and personal with the team whilst training, it was clear to see the tremendous levels of fitness required to play the sport, having to strategically manage oxygen intake and carefully selecting the right time to ‘dive’. The sport is highly physical and requires great strength, and is particular unique with players being unable to communicate, unlike other sports. Speaking with Jakob and Even, they shared insights into their experiences of the sport and what they hope to achieve moving forward.

Jakob, a student of the one year sports-course at HiMolde says;

«I train 6-7 times a week mixing strength, cardio and underwater rugby, with matches happening monthly. The sport is small, and therefore no one is in it for the money, which means it is fun and that’s what the training is all about. It is always fun to get better at something and to put in the work. Likewise, I have always enjoyed being in the water since I was a kid, and always enjoyed diving about the pool on early vacations.

I remember seeing a poster about Molde UVK and it just worked for me, and I have no interest in any other sports. My greatest achievement is winning the Champions Cup and European League, but also winning the Nordic Championship with the U-21 national team. Moving forward, I just want to train and enjoy the sport, and hope that it can continue to grow in the future, but I have also recently been drafted for the mens national team and am looking forward to this challenge.»

Even, a student of nursing at HiMolde, also shares his personal experiences;

«Usually I will train rugby 2-3 times a week, strength work 4 times and conditions 2-3 times, however I am currently injured. In one season (September-May) I will compete across lots of competitions, including the Norwegian Cup, Norwegian Championship, European League, Champions Cup and some national team competitions, meaning there is roughly 10 travels and hotels I have to fund myself.

However, I love this sport and everything that comes with it. It’s a complex sport, but I dislike that it’s not so audience friendly, and thus lacks funding. My inspiration came from my brother, who has won everything in the sport, and who is one of the best players in the world. And since I moved back to Molde 6 years ago, I have played ever since. I prefer this sport to more spectator friendly sports, such as football, as it is much ‘rougher’ and therefore requires highly complex skills to become great.

My greatest achievement within underwater rugby is winning the European Championship for the junior national team, a feat never previously achieved by Norway. Moving forward, the club hopes to reclaim the throne as the world’s best club, of which it has enjoyed for the last 10 years, but has recently lost due to some injuries. In addition, my aim is to become one of the world’s best players and continue to dedicate myself to the sport.»

Molde UVK train three times a week, however Thursday 7:30-9:30pm is open for beginners or new players who are interested in trying this unique, highly rewarding sport. The team train at Moldebadet, the local leisure centre in the city centre.

iStudent-leder Janne Bekken (22) vil gjøre det mer attraktivt for studenter å engasjere seg i utvalgene. Sjøl motiveres hun av jobboppgavene og samspillet med medstudenter.

Allerede på førsteåret på bachelorprogrammet i juss og administrasjon ble Bekken overtalt til å ta vervet som økonomiansvarlig i studendutvalget Comitium (juss og samfunnsforum), like etter tok hun steget opp til utvalgsansvarlig i iStudent og nylig ble hun toppsjef: iStudent-leder.

– Jeg har engasjert meg som frivillig fordi jeg ønsker erfaringen, det er sosialt og det pynter litt på CV-en. Det er skikkelig stas å sitte på toppen og være med å bestemme over studenthverdagen. Jeg er veldig fornøyd med årets styre i iStudent. Det er bra sammensatt og vi har mye humor. Det er motiverende i seg selv, sier Bekken.

LES MER: Her er det nye styret i iStudent

En av sakene hun har øverst på jobblista si, er å gjøre det mer attraktivt å engasjere seg i studentfrivillighet.

– Vi vil gi fordeler til de frivillige, slik som blåturen til Valldal og klatreparken der i fjor, så til høsten blir det ny tur, sier Bekken.

En ny idé iStudent-styret arbeider med er å knytte fordeler for både studenter og frivillige studenter til et medlemsskapskort for studentersamfunnet. Tanken er at det skal gi kortholderne rabatter for studenter hos samarbeidspartnere, som f. eks. utesteder i Molde.

– Vi har tenkt at kortet skal koste 300 kroner i året, men at det skal være gratis eller rabattert for studentfrivillige. Om det bare skal gjelde de i styrene eller alle som deltar frivillig, er sånt vi må finne ut av, sier Bekken.

DEBATT: Må HiMolde gi etter for et studenthus?

At nattklubben Kompagniet er lagt ned er et hett tema blant studentene i Molde for tiden, og mange ivrer for å få et eget studenthus.

– Vi har mistet en viktig partner i Kompagniet. Om vi skal ha et studenthus, så bør det ligge her på campus. Men det kan bli vanskelig å rekruttere nok frivillige til å drive et studenhus – det ser vi allerede i forhold til oppgavene på Smuget, så jeg vet ikke om det er gjennomførbart. På den annen side kan et studenthus skape mer engasjement, sier Bekken.

Studentlederen sier hun er fornøyd med å være student ved HiMolde.

– Vi har ikke mye å klage på. Det er en liten skole, men det er positivt. Jeg har snakket med studenter i Ålesund, og for dem er det nå frustrerende at administrasjonen sitter i Trondheim. Det er gull for oss at vi har så god kontakt med samskipnaden og høgskolen, sier Bekken.

Hva gjelder private forhold, opplyser Bekken at hun har kjæreste på Averøya og bor kollektivt sammen med to medstudenter i en leilighet i Storgata. Det blir noe Netflix på fritida, sier hun, men i bakgrunnen!

– Jeg ser Modern Family og Friends i bakgrunnen, så jeg ikke følger så mye med. Da får jeg jobbet med andre ting. Snart er det eksamenstid, så jeg vil helst ikke oppdage en ny serie nå. Uansett så liker jeg ikke action, krim og krig, men vil heller se noe med humor eller eventyr, sier hun.

Det er lang tradisjon for å beskrive en negativ utvikling i studenters motivasjon, evne, deltagelse og karrieremuligheter. Det gjør det ikke til en god tradisjon.

I Aftenposten skrev professorene Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvet 23. mars en kronikk med utgangspunkt i jussprofessor Benedikte M. Høgbergs vinterlige ørevarmer til de late og uselvstendige studentene ved Det juridisk fakultet i Oslo.

Forklaringen på den negative utviklingen ligger, ifølge de to kronikørene, i digitaliseringen av undervisning og kildebruken. De er ikke alene om å mene dette. I Universitas er doktorgradsstipendiat Ståle Wig ved Universitetet i Oslo spurt om han tror teknologien kan være et hinder for å gjøre det bra på skolen, og ja, selvfølgelig:

«Han er skeptisk til at universiteter legger til rette for mer nettbruk. Flere professorer lager studiegrupper på Canvas og Facebook. Der linkes det til videoer på Youtube, som er designet for at man skal bli sittende og klikke.»

Jeg er ikke en motstander av mobilfrie leseseminarer – som Ståle Wig har tatt initiativet til – for de som ønsker det.

Mitt spørsmål er heller om det kan sannsynliggjøres at interaktive medier, mobiltelefoni eller podcaster på en eller annen måte er så unike sosio-teknologisk sett at de først nå utløser en latent latskap som overvinner studentenes nysgjerrighet eller samfunnsansvar? Jeg har ikke lykkes i å finne forskning som beviser det.

Store deler av kronikken til Knutsen og Hagtvet handler om hvordan enkel tilgang på fakta fra digitale kilder avhjelper behovet for å huske dem selv, og at dette i neste omgang gjør at studentenes evne til å tenke kritisk og resonnere selvstendig, altså lære i og mellom forelesningene, svekkes.

Det kan tenkes at de har rett. Men mitt inntrykk er at forskningen når det gjelder læring, kunnskap og resonnementer, er langt mer usikker og sprikende enn professorene gir uttrykk for selv å ha belegg for å mene[1]. Slik trenger det ikke å være, og kan kanskje ikke fortsette å være. I Kvalitetsmeldingen[2] er vi flere steder bedt om å forske på effekten av egen undervisning. Vi pålegges å finne ut hva som virker, og å publisere resultatene.

Mange mener at interaktivitet virker til fordel for læring. Engasjement og studentaktivitet er effektivt. De fleste av underviserne jeg snakker med, etterlyser mer av dette. Det er også et moment i de fleste av kronikkene fra de siste ukene. Men hvem skal ta ansvar for det?

Studentene er ikke passive og distanserte i andre sosiale sammenhenger, og når de begynner å jobbe etter studiene fremstår de heller ikke som uinteresserte eller uselvstendige arbeidstakere. Da er det ikke urimelig at vi er nysgjerrig på årsakene til at studenter plutselig blir late og ukritiske, og på hva vi kan gjøre med det.

Jeg avviser helt at studentene bevisst og irrasjonelt motvirker egen læring. Vi som høgskole- og universitetsansatte og ledere i sektoren har uansett – i motsetning til studentene – makt til å endre måten det undervises på. Da bør vi ikke la det være uprøvd, så lenge konklusjonen er at dagens situasjon ikke er tilfredsstillende.

Egenstudier er effektivt, men som Høgberg også påpeker i sin innledning om statsrett, strevsomt. Av egen erfaring vet jeg at nettstudier, instruksjonsvideoer og praktisk utprøving er veldig effektivt, og jeg er sikker på mange forelesere har samme erfaring når de selv skal lære seg noe nytt. Da er det lov til å tro at det samme ville være effektivt for våre studenter som skal lære de samme fagene.

Gjensidige forpliktelser gjennom sosiale plattformer er en annen faktor. En opplevelse av nærhet i relasjoner bidrar til dette, noe som er en av fordelene ved å bruke videokonferanser fremfor telefoni. Video er godt egnet til å formidle undervisning i de tilfellene studentene av ulike årsaker ikke selv er til stede. Opptak fra forelesningene brukes også til repetisjon før eksamen, og er verdsatt av studentene, ifølge undersøkelser utført blant våre kandidater. Dessverre avviser mange universitets- og høgskoleansatte slike indikasjoner, og mener at det er noe feil med undersøkelsene, eller at det er urimelig å forlange av dem at de skal være både forskere, skuespillere og redaktører. Heldigvis er studentene fornøyde med en minimumsinnsats fra oss på disse områdene. Er det da noen grunn til å nekte dem det?

Høgskolen i Molde skal fortsette å utvikle sin digitaliseringsstrategi slik at den harmoniserer med Kunnskapsdepartementets ambisjoner om tilstrekkelig konsentrasjon og kvalitet, studentenes forventninger om et rimelig servicenivå, og for at både underviserne og studentene våre skal ha en mest mulig givende og lærerik arbeidstid hos oss. Vi vil oppfordre til og legge til rette for forskning på nye undervisningsmetoder, teknikker og media. Canvas er hovedplattformen, og vi har satt av ressurser til å integrere video til formidling og repetisjon. Ikke minst er vi en liten nok institusjon til at vi kan gi personlige tilbakemeldinger på innlevert arbeid.  Dette er ikke en komplisert eller vågal strategi. Den bygger ganske enkelt på tildelingsbrevet fra Kunnskapsdepartmentet, høgskolestyrets vedtak og vår egen profilering.

Vi skal ta innovative steg i retning av å digitalisere praksisbasert utdannelse, og formidle opplevelsen av den til studenter som ikke er til stede hver gang slik undervisning gis, eller er i videre- og etterutdanningssituasjoner. Ikke minst skal vi beholde vårt sterke varemerke HiMoldeX for videoopptak av hele forelesninger, og supplere med modeller som involverer næringslivet på en praktisk måte, tilrettelegger for faglig fellesskap og samarbeid om undervisning m.m. Jo mer informasjon studentene kan få distribuert på en effektiv og enkelt tilgjengelig måte før forelesningene, desto bedre.

Vi skal også fortsette å forelese på tradisjonelt vis ved Høgskolen i Molde, men vi vil at studentene skal delta aktivt i undervisningen. Om forskningen enn så lenge er rudimentær, er det mye som tyder på at dette er det som virker best.

Høgbergs innledning til forelesningen om statsrett var kanskje mest av alt motivert av at studentene baksnakket forelesere anonymt, og selvfølgelig er det blitt noe enklere med en «app» enn ansikt til ansikt – rekkevidden er i alle fall større. Men baksnakking er ikke noe særegent for akademia eller for studenter. Jeg håper at slike problemer, om det observeres ved Høgskolen i Molde, blir tatt alvorlig av de som fanger det opp.

Studenter bør ikke å godta at forelesere baksnakkes og gjøres narr av, like lite som omvendt.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.

[1] Broudy, Harry S. «Types of knowledge and purposes of education.» Schooling and the acquisition of knowledge. Routledge, 2017. 1-17.

[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-16-20162017/id2536007/

Last Thursday, Molde7topper introduced their annual running race in Molde at a kick-off event in Bjørnsonhuset, and ski alpinist and  mountain runner Kilian Jornet talked about his home in Romsdal, his passion for mountains and the distance between life and death.

Molde7topper is a 19km long running race, which takes its participants over seven peaks over Molde. Starting and finishing at the Romsdal Museum, runners climb over 1400 meters. The race takes place on the 26^th of May, and Kilian Jornet – one of the best mountains runners in the world – should have been on the starting line.

Unfortunately, the Spanish runner, who found a home with his girlfriend Emelie Forsberg here in Romsdal, broke his leg and came to the kick-off event on crutches and with a cast on his leg.

“I just want to show you why I love mountains and what they can offer to anyone,” Kilian said.

“I was always racing a lot, but I prefer training. Racing was never my ultimate goal; it’s just a game. All I wanted was to be in the mountains,” Kilian said about his approach towards his sports career and lifestyle.

“The great thing about living in Norway is the weather. In the morning it’s snowing, then it’s sunny and in a second it’s raining. You have all four seasons in one day. Plus we really like skiing, and the winter here is very long,” Kilian said, explaining why they decided to move to Romsdal.

“Norway is perfect for sky running. You have untouched mountains with beautiful tracks. The mountains here are just good as those in the Alps, but here you are alone in the wilderness. And then there is the winter,” he said, refering to the snowstorm outside.

For the last five years, he has focused on a project ‘Summits of my life.’ His goal is to climb up different mountains all over the world, and all by himself, in the fastest possible time. Currently he holds records on Matterhorn, Mont Blanc and Denali, the highest mountain of North America.

“I don’t like long expeditions. I did Denali and Aconcagua almost without acclimatization. I was planning the trip to America, but there were perfect conditions for skiing in Alps, so I decided to make it as short as possible. I was struggling with the lack of acclimatization; I had no control of my legs when descending. I definitely learnt what not to do,” he said, describing his expedition to the highest mountain of South America.

“I did the record,” Kilian mentioned several times, just like by the way.

Kilian is showing some of videos from his training; singing, laughing, enthusiastically screaming. The passion and excitement for what he is doing is undeniable. Mountains seem to be just one big playground to him:

“I love training. I love pushing myself. Sometimes, I like to do stupid things to explore what my body is capable of. The difference between happiness and pain is so small. I love to suffer.”

“However, mountains are dangerous place. We are aware that we risk our lives. Coming from euphoria, happiness and adrenaline we are experiencing from doing something we love to sadness takes a second. You know accidents can happen, but you don’t realize it really concerns you until it happens. You never know when it might be you. So you have to make the most of every day. Mountaineering is about up and downs. We need to be aware of it,” Kilian said, pointing out the importance of knowing ones capabilities.

“I want to enjoy life, travelling, and adventures. I am willing to take the risk.”

The project ‘Summits of my life’ culminated with a record attempt on the highest mountain of the world, Mount Everest. He managed to race up the peak twice in a week in 17 hours. However, he did not set the record.

“Sometimes, after finishing the project, I was a bit sad that it was over, but on Everest I learned and experienced so much that it opened me to many new opportunities. Knowing that, I was actually very excited. Failure is a reason to come back.”

After talking about the world’s highest mountains he returned back to Romsdal Alps, showing a video from an insane skiing in a couloir at Trollveggen.

“It’s not only on Everest you have great challenges. You have challenges here in Romsdalen too,” he smiled.

After a great applause in the end, Kilian modestly added:

“Sport is overrated. I just can run and ski. That’s a stupid thing.”

Stupid thing that motives people from all over the world to put on shoes and go for a run.

Faglærere og studenter ved HiMolde har sammen utviklet utdanningsmodellen SKIFT,  som de mener vil gi utdanningen på høgskolen et kvalitetsløft.

– Drømmen er at Høgskolen i Molde skal omfavne SKIFT som sin strategi, sier sivilingeniør og faglærer Bård-Inge Pettersen, som er et av medlemmene i grasrotbevegelsen.

Han møter til intervju sammen med logistikkstudentene Even Molland (2. året), Erik Langelo (snart ferdig med mastergraden) og førsteamanuensis Per Kristian Rekdal. Sistnevnte er forøvrig drivkraften bak HiMoldeX, som har blitt omfavnet av studentene ved høgskolen.

– Jeg og Bård-Inge har diskutert dette i tre-fire år, og for to år siden begynte vi å involvere studenter i arbeidet. For øyeblikket er ni studenter knytte til SKIFT, men totalt har rundt 15 studenter bidratt til å forme dette rammeverket, forteller Rekdal, som også peker på at mange elementer i SKIFT-initiativet er i tråd med stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Men hva er SKIFT? De fire forklarer det slik:

• Samarbeid med arbeidslivet

– Utdanningen vi gir skal være basert på det som skjer i virkeligheten i arbeidslivet, og ikke bare teori og akademisk kunnskap. Det gjør at studentene blir mer motiverte, sier Rekdal.

Student Even Molland, som nå har utplassering i logistikkavdelingen hos Glamox, er et eksempel på hvordan dette kan foregå. Hans utplassering er et resultat av en avtale mellom høgskolens Enhet for utadrettet virksomhet (EUV) og Glamox om et lavterskel prosjektarbeid, som ble inngått i november.

– Hva skjer i Glamox? spør Bård-Inge Pettersen retorisk, som peker på at det her er snakk om å bruke teori og praksis i skjønn forening.

Denne våren vil representanter fra Glamox-ledelsen vil i forbindelse med prosjektet bidra med foredrag i logistikkfag og matematikk på campus, og høgskoleaktørene vil levere rapport og miniseminar til Glamox-ansatte.

• Komplett faginnhold

Faglærerne skal selv utvikle alt innholdet på egne kurs, det vil si kompendium, oppgaver, fullstendige oppgaveløsninger, videoer av forelesninger og øvinger, og også her er det et stort poeng for SKIFT-bevegelsen at faginnholdet er basert på virkelighetens verden.

– Vi kan f.eks. bruke elementer av det vi får ut av Glamox-prosjektet, sier Rekdal, som også understreker at det ligger mye god egenlæring for faglærerne i å utvikle sitt eget faginnhold.

• Insentiver for fagutvikling

SKIFT-medlemmene mener at faglærere som følger modellen må belønnes for ekstraarbeidet, f. eks. i form av høyere lønn.

– Vi kan ikke bare basere oss på at alle er ildsjeler. SKIFT-modellen innebærer mer arbeid enn det stillingsbrøken tilsier, og det bør belønnes, sier Rekdal.

• Faglig fellesskap

I stedet for at én faglærer og én klasse lever i sin egen boble, ønsker SKIFT-folket at det skal samarbeides på tvers av kurs mellom faglærere, hjelpelærere og eksterne krefter. Rekdal og Pettersen har f. eks. i år i god SKIFT-ånd holdt tandemforelesninger i fagene SCM200 Lager- og produksjonsplanlegging og MAT110 Statistikk 1.

Og ikke nok med det: I vår gis det felles øvingstimer for de to nevnte fagene og BØK205 Økonomistyring og regnskap,  og man får altså hjelp i tre fag av faglærere og hjelpelærere i samme auditorium!

– I faget mitt – SCM200 – var det opprinnelig totalt fire øvingstimer mandag og fredag fra klokka 08 til 10, noe som kanskje er de minst attraktive tidene for studentene. Men med denne løsningen utvides antall tilbudte øvingstimer fra fire til totalt ti timer i uka, sier Pettersen.

– Dette er måten å møte den moderne studenten på. Fleksibilitet er viktig! sier Rekdal.

• Tilgjengelig forskning

Dette handler om å gi studenter innblikk i og mulighet til å delta i forskning.

– F.eks. kan forskningsgruppene på høgskolen invitere studenter inn til seg, hvor de kan være alt fra observatør til deltager, sier Rekdal.

SKIFT-student Erik Langelo forteller at hans masteroppgave, som handler om profittmaksimering, er et direkte resultat av at han ble invitert med inn i forskningsgruppen Integrated Market Dynamics and Logistics ved høgskolen, der også Rekdal og Pettersen er medlemmer.

– Dette er også en kanal til å komme bedre i kontakt med faglærere for studenter som er ambisiøse, påpeker Pettersen.

SKIFT har Facebook-gruppe og hjemmeside, og har laget denne presentasjonen av seg selv.

Rekdal sier gruppa så langt har informert høgskolens ledergruppe, logistikkdekan og rektor om arbeidet.

– Det er litt prototyping ved det vi driver med nå. Først og fremst skal vi gjennomføre dette rammeverket selv, dernest ønsker vi at HiMolde skal ta det i bruk, og til sist ser vi gjerne at andre UH-institusjoner tar det i bruk, sier Rekdal.

I landets avviser har det i den senere tid pågått en debatt om dagens studenters påståtte slapphet, og manglende evner til kritisk tenkning. Det stilles spørsmål om lett tilgang til informasjon på ulike teknologiske plattformer bidrar til denne negative utviklingen.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde

På motsatt side påstås det at det er gamle undervisningsmetoder som er problemet, og at det dreier seg om foreldede og negative holdninger hos dem som stiller seg kritisk til ny teknologi. Vi bør se på egen pedagogisk praksis, skriver Arne Krokan, og jeg tenker at han er inne på noe viktig.

I et nylig innlegg velger Steinar Kristoffersen å fokusere på teknologi som løsningen for å skape flinkere studenter og forelesere, uten at det går så tydelig frem hvordan vi skal få til dette.

Det mest konkrete er en fortsatt satsing på videoforelesning ved Høgskolen i Molde, som i innlegget fremstilles som udelt positivt: «Video er godt egnet til å formidle undervisning i de tilfellene studentene av ulike årsaker ikke selv er til stede. Opptak fra forelesningene brukes også til repetisjon før eksamen, og er verdsatt av studentene, ifølge undersøkelser utført blant våre kandidater. Dessverre avviser mange universitets- og høgskoleansatte slike indikasjoner.»

Kristoffersen anerkjenner i sitt innlegg viktigheten av aktiv deltakelse og nærhet i relasjoner, men det iboende motsetningsforholdet mellom videforelesninger og nærhet i relasjoner forbigås i stillhet. En tidligere undersøkelse ved Høgskolen i Molde viste at mange i undervisningspersonalet er usikre på om videoforelesning gir bedre læring. Noen forelesere opplever dessuten stort frafall i forelesningene i kurs med videoforelesninger, noe som kan oppleves som demotiverende. Jeg mener vi må utvikle kunnskap om hvordan teknologi og andre teknikker kan være med på å fremme god læring, men med pedagogikken i fokus, ikke teknologien. Jeg ønsker velkommen alle initiativ som innebærer å øke kompetansen om hvordan teknologi og andre teknikker kan skape større engasjement og bedre læringsmiljø blant studentene, fremfor et fortsatt fokus på å legge ubearbeidet og lange videoer av forelesningene på nett.

RELATERT: Vil ta utdanningen til nye høyder

Sett fra studentenes perspektiv, er det er flere gode argumenter for å legge video av forelesningene ut på nett. Videoene er tilgjengelig uavhengig av tid og rom, så en trenger ikke å være fysisk til stede, og en kan repetere et uendelig antall ganger. Utfordringen er at disse argumentene i stor grad handler om studentene som passive mottakere. Foreleseren kan i prinsippet spille inn videoene i enerom. Det er studenten som enkeltindivid – som forbruker – som er hovedfokuset. Utdanningsinstitusjonen er leverandør, hvor foreleserne skal levere i den ønskede innpakningen, enten det er en videoforelesning, podcast eller andre plattformer. Vi skal være serviceinnstilte og levere det som etterspørres av markedet. Det er langt mindre snakk om universitetet som en sosial læringsarena, en arena for sosialisering og utvikling av dannelse. Jeg opplever også at det har vært lite belyst om videoforelesninger skaper gode og inspirerende forelesere, og hvordan dette påvirker kontakten mellom studentene og forelesere, som jeg mener er et viktig konkurransefortrinn spesielt for vår lille institusjon.

Kanskje er det jeg som er blitt for gammel. Jeg er så gammel at jeg har studert på NTH, på Gløshaugen. Jeg var som mange av dagens studenter opptatt av å gjøre det godt til eksamen, i alle fall de siste årene av studiet. Vi pugget som gale og løste tidligere eksamensoppgaver i de intense eksamensperiodene.

Men jeg må likevel innrømme at i min lange yrkeskarriere som sivilingeniør i ulike virksomheter har jeg i begrenset grad anvendt mye av den eksplisitte kunnskapen jeg tilegnet meg under studiene. Jeg har ikke foretatt Fourier-transformasjoner, analysert fordelingen av elektroner og hull i halvledere, eller programmert i Assembly eller Turbo Pascal, etter at jeg ble uteksaminert tidlig på 1990-tallet. Men jeg lærte mye annet da jeg var student, noe som er vanskelig å sette fingeren på, men som har vært uvurderlig i mitt yrkesaktive liv. Kanskje er det analytiske evner, og evnen til å finne og kombinere kunnskap? Til å angripe problemstillinger på en bestemt måte?

Men det er noe mer enn det. Det er noe som gjør at når jeg møter noen fra samme institusjon, og jeg sier at jeg har studert på NTH, så vet den andre umiddelbart en hel del om meg, som gjør at vi har noe til felles, selv om vi ikke har gått der samtidig. Vi har sunget «Nu klinger gjennom den gamle stad», vi har sittet i samme forelesningssal og kanskje lyttet til de samme foreleserne som hadde veldig ulike personlighet og pedagogiske evner, vi har diskutert algoritmer og kjærlighet i hangaren (kantina), vi har opplevd og delt de samme frustrasjonene mens vi skrev hovedoppgave, og mye annet.

Alt dette som har blitt en viktig del av vår habitus. Etter studiene har våre karriereveier har gått mange ulike veier, men vi møtes enda og deler livserfaringer. Jeg ser tilbake på mine studiedager som en viktig del av mitt liv og noe som definerer meg som person. Poenget mitt er åpenbart; hadde jeg sittet hjemme og fulgt forelesningene på video, hadde jeg vært en annen, og hadde lært noe annet.  Kanskje hadde jeg brukt kortere tid og penger på å oppnå samme eksamensresultat (som jeg ville ha tenkt var viktig da), men en lang yrkeskarriere har vist meg at akkurat det var ikke det viktigste.

Som teknolog er jeg positiv til alle mulighetene som teknologi gir oss mennesker. Teknologi har tatt over tungt arbeid, og har gjort kompliserte regneprosesser mulige. Teknologi har gjort hverdagen lettere, og har ført mennesker sammen. Men teknologi kan ikke overta for de grunnleggende menneskelige prosessene som gjøre oss til de individer vi er, og til det fellesskapet vi er en del av. Ved å redusere universiteter og høgskoler til leverandører av mest mulig lett tilgjengelig kunnskap, overser vi en helt sentral rolle som disse institusjonene har i samfunnet. Det er på høy tid å skaffe oss kunnskap og diskutere hvordan teknologiske hjelpemidler som videoforelesninger påvirker andre aspekter enn den mer nyttebaserte læringen av eksplisitt kunnskap.

Kristoffersen sier at når studentene begynner å jobbe etter studiene, fremstår de ikke som uinteresserte eller uselvstendige arbeidstakere. Det er jeg helt enig med ham i. Min erfaring fra næringslivet og forskning på klynger, forteller også at menneskelig kontakt (ansikt til ansikt) er helt sentralt for kunnskapsdeling og innovasjonsevne. Det skulle ikke forundre meg om det samme gjelder ved våre utdanningsinstitusjoner.

Årsstudiumet i juss ved HiMolde er nå skreddersydd til å gå inn som førsteåret i en integrert mastergrad i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Det opplyser førsteamanuensis Odd Anders Bøyum-Folkeseth, som er studieleder for årsstudiet.

– Godkjenningen fra Universitetet i Bergen er praktisk talt i boks, det gjenstår bare å justere litteraturen i ett av fagene, sier Bøyum-Folkeseth.

Han sier at årsstudiet er helt lagt om i forhold til tidligere år.

– Vi har mer eller mindre kopiert førsteåret i Bergen, men med noen tilpasninger til f.eks. vårt bachelorprogram i juss og administrasjon.  Den nye fagplanen for årsstudiet gir studentene en god grunnleggende forståelse for juss, sier Bøyum-Folkeseth.

Her er fagene på årsstudiet i juss skoleåret 2018/19:

Innføring i juridisk metode, Innføring i forvaltningsrett, Examen philosophicum og Examen facultatum (høstsemesteret), og Innføring i kontraktsrett, Rettskildelære og Arv- og familierett (vårsemesteret).

Flere av kursene vil ha rundt 100 påmeldte studenter, opplyser Bøyum-Folkeset. Studentmassen på kursene er en fin blanding av årsstudenter, studenter fra andre programmer og folk som videreutdanner seg i voksen alder.

Men videopptak fra forelesningene på årsstudiet vil ikke bli å finne på HiMoldeX. Studielederen forklarer hvorfor:

– Vi må sikre at vi har best mulig kvalitet på utdanningen, og det gjør vi ved å ha tett kontakt med studentene. Studentene må altså møte til forelesninger her på campus. Videre har vi obligatorisk oppmøte på seminarer. Der skal studentene f.eks. løse oppgaver og gi presentasjoner, sier Bøyum-Folkeseth.

På sikt håper han og de øvrige juristene  ved høgskolen at HiMolde kan tilby en bachelorgrad i rettsvitenskap, men dette er foreløpig på idéstadiet.

Søknadsfristen for høstens studier går ut søndag 15. april.

I rekken av overraskende forslag fra enkelte politiske miljøer fikk vi forleden servert denne[1]: Her foreslår stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen (Frp) at universiteter og høgskoler bør premieres etter deres evne til å utdanne studenter til en relevant jobb.

Hun påpeker helt korrekt at dagens insentivsystem kun premierer studentenes evne til å avlegge eksamen, og sånn sett kanskje ikke gir insentiver for å legge ned studier der arbeidsmulighetene er dårlige eller å øke kapasiteten der arbeidsmulighetene er gode. Alt rett så langt, Åshild.

Problemene med forslaget er imidlertid knyttet til en underliggende forutsetning om at akademia faktisk ikke bare skal utdanne folk for et arbeidsliv, men at de kunnskapene de erverver i akademia også skal være direkte nyttige i den eller de jobbene de etterhvert besitter.

Endel økonomer er ikke helt enig i en slik forutsetning. Den mest kjent og berømte, A. Michael Spence, publiserte en (etterhvert berømt) artikkel[2] der han hevder at poenget med utdanning kanskje heller er et signal enn faktisk operativ kunnskap.

Spence argumenter som følger: Et moderne og fremoverlent næringsliv vil alltid ligge foran akademia i behov for operasjonell kunnskap. Derfor blir det umulig for akademia å ta sikte på å kunne være reell kunnskapsleverandør. Da må (selvsagt) akademia finne en alternativ målfunksjon for sin aktivitet.

En slik mulighet er utdanning som signal. Om akademia ikke kan gi studentene den lærdommen de trenger, kan man i alle fall sørge for å rangere kandidatenes (eller signalisere, som Spence kaller det) kvalitet eller mangel på sådan. Har du en grad fra Harvard, er du enten veldig smart og lærevillig, eller har rike foreldre, eller begge deler.

Om du er smart og lærevillig, og behersker gresk, er det kanskje bedre for en arbeidsgiver på jakt etter en spansktalende medarbeider å velge Harvard-kandidaten som kan gresk enn en kandidat fra UCLA som burde ha lært spansk.  Den lærenemme studenten fra Harvard vil sikkert lære seg spansk på ei ukes tid og være langt mer nyttig for bedriften enn middelhavsfareren fra UCLA.

Poenget her er at et moderne og omskiftelig arbeidsliv i større grad enn tidligere har behov for studenter som arbeidsgiveren kan være sikre på læringsevnen til. I så måte spiller det faktisk ingen rolle hva man lærer, bare det er vanskelig nok til å skille gode og mindre gode studenter.

Spences medisin (lær så vanskelige og unyttige ting som mulig, det gir mer enn nok informasjon til arbeidsgiverne)  står selvsagt i skarp kontrast til Frp-representantens forslag.

Det mer praktisk problemet med Frp-forslaget er at det krever at utdanningsinstitusjonen har perfekt (eller i alle fall nær perfekt) fremsyn vedrørende fremtidas arbeidsmarkeder.

Om jeg, som professor ved en norsk høgskole, skulle justere min utdanning for å maksimere sannsynligheten for at studentene mine får relevant (aller helst) arbeid, må jeg evne å spå om tilbud og etterspørsel i fremtidas arbeidsmarkeder. Dersom jeg ikke har misforstått grunnleggende økonomisk teori fullstendig, skal ikke det være mulig, gitt at slike markeder er noe i nærheten av perfekt konkurranse. Om jeg hadde slik informasjon tilgjengelig, ville jeg selvsagt ikke vært professor ved en høgskole, men umiddelbart engasjert meg i bemanningsbransjen og tjent meg søkkrik.

Dette er, med respekt og melde, det reneste vås. Som om vi i akademia ikke har nok å styre med allerede – studiebarometre, ansatte rektorer, foretaksmodellen, klagesensur, studiepoengfinansiering og tellekanter.

Heia Molde!

[1] Frp: For mange tar utdanning det ikke er behov for

[2] Job Market Signaling

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.

From today and until 19^th of April, HiMolde students will have a chance to elect their representatives in the Student parliament (Studenttinget). Later this month, on the 30^th of April, there is going to be an election of student repressentaives to the university board (høgskolestyret).

The Student parliament at HiMolde is a politically independent organization that will ensure students’ democratic, economic, professional and welfare interests. The student parliament (Studenttinget) is the student’s link to the management board at HiMolde. The goal of the Students parliament is to democratically gather the students’ voice and deal with the issues of interest.

In total, 16 candidates are going to be selected from Tuesday 17^th April until Thursday 19^th April. Certain amount of representatives of each of the three university departments will be elected. These are entitled to vote and have the right to speak on matters. Board and control committee is also going to be elected. The board is responsible for the operation of the student assembly. The Control Committee ensures that everything is done according to the rules of the Student parliament.

The university board (høgskolestyret) is HiMolde’s supreme body. Two student representatives are going to be elected to the board on 15^th of May. Candidates can send their application until 20^th of April to tinget@himolde.no.

“Anyone can bring a concern to us, students, board, teachers. Our task is to make sure your voice is heard,” says Michael Larsen, the leader of the Student parliament. “The candidates will be presented the day before the elections; all students of HiMolde have the opportunity to vote in 90-meter skogen during the following days,” explains Larsen.

These are the candidates for the students’ parliament, which can be elected in the 90-meterskogen from Tuesday 17^th  till Thursday 19^th from 10 am – 13 pm:

Economics and social sciences:

Markus Lilleheil

Michael R. Larsen

Kristoffer H. Thorvaldsen

Stephanie Roco

Martine Smørdal

Katrine Bjørnbakk

Knut H. Eikre

Victoria Sandvik

Henrik R. Tronstad

Espen Gustavsen

Martine B. Opsal

Logistic:

Henrik Dybdahl

Knut O. Sørset

Cecilie Maria Camitz-Leidland

Anders Haugen Vikhagen

Kenneth Tong

Hedda Christine Nødtvet

Espen Tjøtta

Health and social studies:

Hedda Nes

Aud Johanne H. Dyrnes

Linn Kongshavn

Dagens tall fra Samordna opptak viser at 1155 søkere har en utdanning ved HiMolde  som førstevalg. Økningen er på nær 18 prosent fra i fjor, noe som plasserer HiMolde på norgestoppen.

Blide fjes, kaker og brus på Molde campus i dag vitnet om de gode nyhetene fra Samordna opptak. Søkertallene til HiMolde i Samordna opptak er de beste noensinne. Og i tillegg kommer 1112 søkere i lokalt opptak, noe som gir totalt 2267 søkere som ønsker å starte studier på Molde campus og i Kristiansund høsten 2018.

– Det er absolutt mulig å være lille Høgskolen i Molde, sier høgskoledirektør Gerd Marit Langøy, som naturlig nok er svært fornøyd med årets studentrekruttering.

Økningen i Samordna opptak-søkertallet fra i fjor på 17,62 prosent plasserer høgskolen på norgestoppen i relativ økning blant landets UH-institusjoner med brede utdanningsprogrammer, fulgt av Universitetet i Tromsø (14,34 prosent) og Høgskolen i Innlandet (12,75 prosent). Høgskolen slår da også den relative søkerveskten ved NTNU Ålesund (11,6 prosent) og Høgskolen i Volda (7,64 prosent). Over hele sektoren økte søkertallene med 4,73 prosent.

2017: Nær tusen har HiMolde som førstevalg

Satsingen på nettstudiet i IT er en stor suksess, med nær doblet søkertall etter debuten i 2017/18-skoleåret. Videre er veksten stor både for vernepleie- og sykepleierutdanningene. I alt 395 har søkt seg inn på vernepleie: 150 på heltid i Molde og 245 på deltid i Kristiansund (sistnevnte er et søkertall fra lokalt opptak – se tabell om lokalt opptak under).

– Jeg tror studietilbudet våre treffer trender blant studenter og i samfunnet, og at fag som IT og helse er etterspurt både av både ungdom og arbeidsliv. Informasjonsavdelingen har også gjort et godt arbeid med rekrutteringen. Vi har hatt flinke og gode studenter på utdanningsmessene, og vi har i større grad enn tidligere markedsført oss på sosiale medier, sier Langøy.

Samordna opptak for høsten 2018 (førstevalg):

Informasjonssjef Jens Petter Straumsheim, informasjonsrådgiver Jan Ragnvald Eide og opptaksleder Øystein Nerland opplyser at det var stor spenning knyttet til søkertallene, helt til fristen gikk ut søndag 15. april.

Da de sjekket tallene fredag, var det 775 søkere via Samordna opptak. Fasiten viser at ganske nøyaktig 1 av 3 søkere til HiMolde bestemte seg i aller siste liten.

– Økningen kommer særlig på studier som gir trygge jobber, som sykepleie og vernepleie. Søkerne er ikke dumme. De etterspør den kompetansen som trengs, sier Straumsheim.

Straumsheim og Eide sier at avdelingen har kostnader på cirka 500 000 kroner knyttet til utdanningsmesser, mens cirka 400 000 kroner går til annonser i trykte medier og cirka 400 000 kroner til Facebook, Instagram og Google.

– Markedsføringen vår dreier fra papir til nett, og vi har i økende grad spisset den mot utvalgte grupper. I tillegg har vi søkeord-optimaliserte nettsidene våre , sier Eide.

Også studentene gleder seg over rekordtallene.

– Økte søkertall til Høgskolen i Molde vil skape mer liv under åpningsuka! Studenthverdagen her i Molde skaper gode rammer for samhold og samarbeid, og dette skal gjenspeiles i Åpningsuka 2018. Vi ønsker å ta godt imot de nye studentene. Samtidig er det viktig å imøtekomme behovene til de allerede eksisterende studentene, sier Åpningsuke-sjef Victoria Ness i en pressemelding fra HiMolde.

De høye søkertallene er imidlertid ikke gode nyheter for alle. Av de 293 som har søkt seg til sykepleie, vil det bare bli tatt inn 120 studenter. Og bare 50 av de 150 søkerne til vernepleie på fulltid vil få studieplass. Fagkreftene på de nevnte programmene kan konstatere at inntakskvaliteten på studentene øker som følge av konkurranse om studieplassene.

Lokalt opptak for høsten 2018:

Ulven har vært et sentralt fiendebilde for menneskene til alle tider, kanskje fordi den – sammen med bjørnen – konkurrerer om de samme ressursene som folk.

Da blir det ikke urimelig å forestille seg at noen kunne få til å gå imellom rollene og skikkelsene; at det rett og slett er mulig å ta på seg dyreham. Ønsket og villet, eller ufrivillig forbannet.

Presten Giert Mumme i Surnadal var først, fra 1704,  kapellan i Øksendal/Rindal, og var av den farlige, rebelske sorten. Han ble aldri ferdig med prestestudiene i Wittenberg, men hadde fått med seg svarteboka derfra. De halvstuderte, uten full oversikt og kontroll, kan finne på mye djevelskap. Særlig hvis de føler seg urettferdig behandlet i livet, slik som Giert. Han ble gående som fattig kapellan.

Soknepresten i Surnadal 1720-60 hette Johannes Irgens (kalt «Hær-Johan» etter prestenes tittel Herr Johan; det har ikke noe med krig å gjøre), og han hadde også studert i Wittenberg, slik lutheranere helst skulle. Og han kunne bestemme over djevelen, både den store og alle de små, slik også Petter Dass kunne. Herr Petter fikk jo hinmannen til å bære seg fra Alstadhaug til København for å holde juledagspreken for Kongen, må vite. I Surnadal hette Satan noe så puslete som ”Pukjen», og Irgens kunne kommandere ham til å få fart på sin skyss, også, sier tradisjonen.

Men kapellan Giert overgikk soknepresten. Irgens greide ikke å avsløre sølvtyven i Øye kirke, fordi bildet han manet fram i ei bøtte vann bare viste mannen bakfra. Giert Mumme snudde bildet og avslørte fjeset på tyven. Det var en av presten Irgens’ egne døtre, ei som fikk problemer hver gang det var fullmåne. I 1730 anmeldte Irgens bonden Jon Jonsen Storholt for å ha stjålet 70 riksdaler. Folk kan ha blandet sammen de to hendelsene.

Så mens gammelpresten kunne ri på Djevelen, så kunne Giert snu bildet i vassbøtta! Problemet til Giert var alkohol. Han druknet sine sorger. Og da var det fort gjort å bli omskapt til varulv. Folk ville ha det til at han sprang rundt på beitemarkene og beit i hjel småfe.

En gang reiv han sund nesten alle sauene på Sogge gård. Kona, Isabella Schade, avslørte ham med blod og ull rundt kjeften når han våkna til liv igjen. Om Irgens lykkes i å fordrive trolldommen, vites ikke. Heller ikke om Giert trivdes med dette eller helst skulle vært egenskapen foruten. Noen varulver kan skru tilstanden på og av viljestyrt, andre er prisgitt fullmånen, som pyromaner og mange andre. Alkohol og selvmedlidenhet bidrar bra.

Tilstanden varulv er i faglitteraturen det samme som mannbjørn: et menneske, mann eller kvinne, som omskapes i dyreham. De kan bare skytes med kuler av arvesølv (gjerne en omstøpt knapp), nykjøpt sølv duger ikke! Og de vet selv om forandringen og kan ta forholdsregler for å unngå å bli drept av nærmeste familie.

Men den menneskelige bevissthet forlater dem når dyrehammen overtar, selv om å bli tiltalt med navn og bli vist kjærlighet kan løse forbannelsen. Varulven har alltid noen av menneskets personlige ting skjult inne i pelsen; gjerne en ring eller et ildstål – helst i en komplett  eldførpung – og slik kunne man vite at man virkelig hadde skutt en varulv, og hvem det egentlig var.

Da kunne sjelen frelses ved å dele skinnet i sju biter og gi dem til sju forskjellige kirker. De største og farligste bjørnene fikk alltid skinnet plassert i kirka; etter hvert mer til ære for jegeren enn til mannbjørnsjelens frelse. Men opphavet til skikken er grei. En mannbjørn huserte på indre Nordmøre fra 1774 til den ble skutt med en sølvknapp sommeren 1776. Inne i pelsen fant de ei beltreim med kniv og slire, forteller Bernt Bøe etter Hovlik Henden i Valsøyfjorden. B. Bøe forteller videre at skinnet ble delt mellom kirkene der bjørnen hadde drept folk: Stangvik, Halsa og Aure. Skinnet lå fortsatt på prekestolen i Aure kirke på 1890-tallet.

Noen sier at varulvene bare er folk med sykdommen lykantropi, en sinnssykdom kjent fra oldtiden. Den syke tror han er ulv eller hund, springer omkring og uler om natta. Men han har ikke dyreham, ser bare syk ut: bleik, huløyet, tørst og svaksynt.

I det gamle testamente fortelles det forresten om kong Nebukadnesar i Babylon, som ble omskapt til en okse og beitet sammen med dyrene. Den scena fikk ikke Giuseppe Verdi plass til i operaen sin, med samme navn.

Kanskje Giert bare blødde neseblod og prøvde å stoppe det med ulldotter?

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.

Moldestudentenes Idrettslag (MSI) challenges all the students of HiMolde to beat them in a lifting competition. Who is going to be on the Wall of Fame at the end of the semester?

MSI has announced a competition in which they challenge all the students of HiMolde to lift more weights in three different exercises than the board of the student organization. On Thursday 19^th of April, they set up their maximum in the university’s gym and now they are leaving the space for the other students to show what they are capable of.

The challenge consists of ‘The big three’ – squat, bench press and deadlift. There are two categories, men and women. The students, who will lift the heaviest weight in a strength-to-weight ratio, will receive immutable recognition and their names will hang on the Wall of Fame in the gym.

The completion will last from now till the end of semester, and the current standing of the Top 5 will be presented in the gym. The competition will follow the rules of International Powerlifting Federation, and therefor copmpeting students will be divided into weight classes in order to distinguish between relative and absolute strength.

“We decided to establish the Wall of Fame, and in order to show the strongest ones, we challenged all the students to beat us in these three basic excercises,” says Kristoffer Haaheim Thorvaldsen, the MSI member who is responsible for the gym.

“We set up the weights and now it’s up to other students to beat us,” challenges Thorvaldsen.

Any student can take part in the competition. Contact Espen Gustavsen or Kristoffer H. Thorvaldsen or MSI’s Facebook page in order to set an appointment to perform. The full text of the rules and description of each of the exercises will be published by MSI in the gym.

Last Friday, Anja Bergersen – the new lab manager at Protomore – and Start HiM organized another innovation evening. This time, Molde’s local fashion designer Trude Nistad and her personal story about starting a business in an industry that is anything else than easy to succeed in, served as source of inspiration for the enterprising students.

By RAPHAELA OSSBERGER

“Starting such a business in Molde was probably one of the lamest ideas you can have!”

When Trude Nistad looks back to the beginnings of her career as fashion designer, she does so with a sound amount of self-mockery. Despite the knowledge that Norway is everything else than the hub of the fashion world, she still decided to build up a fashion brand at the time when she was pregnant, and that was due to a simple reason:

“I was so fed up with all those Hello Kitty stuff in the stores, so I simply started to make my own cloths.”

Reason enough to choose ‘Made by Mom’ as name for her business. This was in 2011, when she founded her company as A/S. Her first big order was landed when “the Soda-Queen” of the local soda manufacturer Oscar Sylte contacted her and wanted a special collection with the sodas as main inspiration for the design – “So I eventually ended up with a whole collection of sodas”, Trude reflects on her shirts and dresses with bottles and the well-known “brus” labels.

After a project in collaboration with the Bjørnson Festival called “Lyrisk mote” (“lyric fashion”), she decided to focus on another local brand, namely the famous Molde panorama with its 222 peaks.

“The tourists here simply did not have anything else to buy than trolls”, she wondered, and finally landed her biggest success.

The cloths with the mountain tops and the respective names in English turned out as her “bread and butter”, and so it is not surprising that the project meanwhile got extended to Tromsø and will soon also include Bergen – “And we have plans for Lofoten, which would be really great!”

RELATED: Den lille motefabrikken i Storgata

What she recently worked on is not less exciting: In honor of the local architect Kjell Kosberg she designed cloths with prints of his most outstanding buildings. A project that perfectly suits Molde since Korsberg conceived both Aker Stadion as well as Scandic Seilet. Who would not love to wear a shirt with one of the most iconic landmarks of Molde?!

Although – or exactly because – her business has been becoming quite successful, she still keeps hold of crazy ideas: “Sometimes you need to do things because you want it and not because you earn money with it!” – a statement that suspiciously sounds like the recipe to her success.

Another aspiring woman is just about to start her career here in Molde. Anja Bergersen, who was appointed with the job as lab manager at Protomore two weeks ago, led her first innovation evening together with HiMolde students. Since she has a broad background in design thinking and sustainability, this event was an ideal kick-off for her – and probably not the last inspiring meet-up with Molde’s students and prospective business leaders.

Since the motto of the evening was ‘design thinking’, it was finally up to the students themselves to first think like an entrepreneur just as Trude Nistad is one, and subsequently design a specific business idea. And some students from HiMolde, indeed, indicated some design thinking talents to be hidden in their minds.

For sure, the next Trude Nistad is just around the corner.

You may have heard of the saying that chess is a game without boundaries; this is very true! It can be played and enjoyed by both young and old, regardless of sex, race, class, religion and physical disability.

On Friday 23rd of April, in 90-meterskogen at Molde University College, a chess tournament took a place with the participation of 8 chess players, all of them men. Having attracted the interest of a group of participants and viewers, the tournament lasted for about 2 hours.

Organizers of the tournament, Håkon Bentsen and Tor Wetle Hoem, are the members of Molde Chess Club, and both have the ranking of more than 2000 elo, which is considered as ”Expert” level in chess. They brought professional chess equipment from the chess club and helped with counting system and match refereeing.

Tor Wetle Hoem answered our questions about the event:

– Can you explain the purpose of such tournaments?

– Our aim is to create greater awareness about the game of chess and get more people playing it more frequently,.

– When and where can students attend the chess in Molde?

– The Chess Club is open every Thursday from 18.00. From 18.00 to 1.900 the children are in action. From 19.30 the grownup children arrive (smiling). We have a varied tournament set up within all formats, blitz, rapid and standard. We try to have some lessons from 1930-2000, but mainly you learn from tournament play. The address is Parkvegen 35. Welcome to everyone!

– What is a level of participants? And what is your overall thoughts about tournament?

– It is nice to see that the students play at an ok level, fun to watch, and it looks like they are having fun. But still, they need to learn some basics principles to avoid unnecessary losses. I believe that if you study some chess it could benefit your studies. It is about synergy, chess develops the brain in many different areas.

The 7-round championship was played at time control with, and the each player had five minutes of playing time in every game. All the games were very tense and emotional. But the favorite of all games was Kristian Gjerde from Bergen, who study for a Master’s degree in Logistics.

At the end of the tournament, Kristian Gjerde (Norway) came first, Inge Haugen (Norway) came second and Daniel Preisner (Poland) came third.

The winner of tournament, Kristian Gjerde, answered the questions after games:

– First of all, congratulations on winning. How did you become interested in chess?

– Thank you very much. When I was 18, Magnus Carlsen played his first world championship on Norwegian TV. Like many other young Norwegians who became followers of chess, I also got interested and registered on chess.com.

– Did you like the tournament? And was it easy wins for you?

– It was fun to play, and I felt that I had pretty good control in all the games.

– What are your overall thoughts about the tournament?

It is good to have it since it will provoke more interest among students. And I would like it to be more tournaments in the future. Hopefully, more people will join then.