Prorektor Heidi Hogset er blitt sekretariat for et vennlig grasrotopprør som vil sette navn på høgskolens fellesrom i A-bygningen.

– Send gjerne navneforslag til meg! Jeg syns imidlertid det er viktig at det er knyttet et prinsipp til navneforslagene, for eller blir det kaos, sier Hogset.

Hennes forslag til prinsipp – som hun nylig lanserte i internforumet Innsida ved HiMolde – er at rom som ligger nær hverandre gis navn i samme sjanger, slik at studenter og ansatte kan benytte seg av assosiativ hukommelse for å finne rommene de skal til.

Navn innen samme sjanger kan f.eks. være forfattere, kjendiser, værtyper, geografiske steder, popstjerner, eller for den saks skyld rollefigurer fra Star Wars-filmene, ifølge Hogset.

De to store auditoriene i A-bygningen har allerede navn etter de norske Nobelpris-vinnerne i økonomi: Trygve Haavelmo og Ragnar Frisch.

Årsaken til navnekravet er at romnummereringen i A-bygningen ble endret av Statsbygg sommeren 2017, fra tresifrede nummer til fire siffer og et punktum.

– Selv om vi lærer det etterhvert, så har det vært vanskelig å lære de nye numrene. Det er ikke lett å knytte assosiasjoner til nummer, sier Hogset.

Det var tidligere rektor Hallgeir Gammelsæter som først tok initiativet til gi fellesrommene navn. Forslaget ble så støttet av førsteamanuensis Bjørn Jæger, og prorektor Heidi Hogset tok til sist på seg oppgaven med å få inn navneforslag.

– Jeg oppfordrer ansatte og studenter til å prate sammen om hva som kan være gode navneforslag, og sende forslagene til meg, sier Hogset, som har epost heidi.hogset@himolde.no.

Personal- og økonomidirektør Randi Gammelsæter syns at det å gi rommene navn, med samme tema for rommene som ligger nær hverandre, er en god og morsom idé.

– Det kan gjøre det lettere å finne fram i A-bygningen, og jeg syns det er bra at Hogset har startet en ganske demokratisk prosess for å finne gode navn til rommene, sier hun.

(Artikkelforfatteren  forslår at de tre terminalrommene i førsteetasjen kalles opp etter Kristen Nygaard, Ole-Johan Dahl og Gisle Hannemyr. De to førstenevnte oppfant objektorientert programmering, mens sistnevnte var sentral i arbeidet med å gi folk flest i Norge tilgang til Internett.)

Her er Hogsets innlegg i internforumet Innsida:

Finn navn til rommene!

«Bjørn Jæger har brukt Innsida til å spre Hallgeirs ide om å gi rommene i A-bygget navn. Jeg ønsker å komme med et innspill til diskusjon rundt lunsjbordene. Men først: Hvilke rom skal ha navn? Jeg prøver meg med noen forslag, men vet ikke om jeg har med alle rommene.

Jeg foreslår at vi grupperer rommene etter etasje og funksjon, og gir dem navn som spiller på assosiativ hukommelse. Altså at navn i samme gruppe har noe til felles. Jeg foreslår at en gruppe «viktige» rom kan ha navn etter berømte personer, slik auditoriene allerede har. Mindre prominente rom, som f.eks. grupperom kan ha tradisjonelle norske fornavn, som Ola og Kari, en annen gruppe navn som assosieres med innvandrere, som Aisha og Wolde, eller popstjerner, som Justin og Rihanna. Vi kan også bruke stedsnavn og naturfenomen som kilde til navn.

Her er et forslag til en måte å strukturere dette på:

I underetasjen er det 3 terminalrom. Kan disse få navn som spiller på værfenomen? Eksempler: Bris, yr, torden, (kom med forslag).

I 1. etasje er det to auditorier og ett klasserom. Auditoriene har allerede navn: (Trygve) Haavelmo Auditorium, (Ragnar) Frisch Auditorium. Kan klasserommet få navn etter en lignende størrelse? F.eks. Knut Kavli? Eller Kjetil Rekdal?

Det er også (minst) 4 møterom. I sentraladministrasjonen har vi Møterom 1 og et lite møterom (uten navn?). I fagavdelinga har vi Møterom 2 og et lite møterom. Kan møterommene få parvise navn, som f.eks. Bjørnstjerne og Karoline, Arne og Hulda, Harald og Sonja?

I andre etasje har vi 5 klasserom på nordsida (2.005, 040, 042 – 044). De kan få navn etter norske forfattere, f.eks. Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, eller Faldbakken, Hoem, etc. Kom med forslag…

Det er også 4 klasserom på sørsida (2.116, 135 – 137), som kunne fått navn etter utsikta, f.eks. fjell vi kan se derfra. Kom med forslag.

Grupperommene i andre etasje (2.006 – 007, 041, 045 – 047, 055 – 056, 111, 113 – 114, 129 – 132) kunne fått enkle fornavn av typen Ola og Kari, ordnet i grupper. Grupperom som ligger nær hverandre bør ha navn som oppfattes som «like», som nevnt over. Kom med forslag.

Til slutt er det 3 grupperom i 3. etasje (3.020 – 022). Kanskje de også burde fått navn som spiller på utsikten? Men navn på øyer? F.eks. Hjertøy, Veøy, Sekken, Tautra, osv.

​Som dere ser, jeg prøver å antyde et prinsipp, men ønsker å invitere til litt prat rundt lunsjbordene.»

Nils Rudi (50) startet sin akademiske karriere som IT-student på deltid ved HiMolde. Nå er han ansatt som professor ved Yale University’s School of Management.

Det melder Yale School of Mangement i en nyhetsmelding. Rudi begynner i sommer i den nye jobben som professor i operations management (operasjonsanalyse).

Yale University i New Haven i staten Connecticut i USA er et av de såkalte Ivy League-universitetene, m.a.o. et prestisjeuniversitet, og kan per 2017 skilte med 60 Nobelprisvinnere.

Rudi forsker på tiden hovedsaklig på to felt, ifølge universitetet. Det ene er å finne robuste metoder for å analysere og lage prognoser knyttet til introduksjonen av nye produkter og produkttyper. Det andre er å skape den første metoden for avansert analyse av fotball.

I nyhetsmeldingen er Rudi sitert på at det er den store bredden i forskningen ved SOMs operasjonsavdeling som er en av hovedgrunnene til at han valgte å ta jobben som Yale-professor:

– Avdelingen oppmuntrer til å utforske nye forskningsspørsmål i stedet for å hovedsaklig fokusere på å utvide eksisterende forskningsfelt.

Nils Rudi har i en rekke år vært førsteamanuensis og senere professor ved det franske prestisjeuniversitetet IINSEAD, både i Paris og Singapore, og jobbet før det som universitetslektor ved University of Rochester i USA.

Rudi har sin doktorgrad i operations management fra The Wharton Shcool ved University of Pennsylvania i Philadelphia, også det i USA.

Men det var altså her i Molde at Nils Rudi startet sin akademiske karriere, den gangen HiMolde var Molde-avdelingen av Distriktshøgskolen i Møre og Romsdal – på folkemunne omtalt som DH.

På Google Scholar kan interesserte se hva Rudi har forsket på.

Nils Rudi ønsker ikke å kommentere Yale-ansettelsen overfor Panorama.

Som enkelte vil vite, er jeg ganske interessert i fotball. Nå under VM hender det i ny og ne at diverse oppdrag eller andre ting hindrer meg i å se en kamp eller to, men for øvrig organiserer jeg både hverdagsliv og arbeidsdager så godt jeg kan etter hva som foregår av fotball på TV-skjermen.

Ofte er det en times opphold mellom to kamper, den kan brukes til arbeid eller til å skrive en tekst som dette. Når første kamp stort sett begynner i totida, betyr det også at man ikke kan la sommerrytmen ta fullstendig over – det gjelder å komme seg tidlig opp for å få noe annet enn fotball ut av dagen.

Tidsskjemaet varierer fra mesterskap til mesterskap, avhengig av hvilken verdensdel som er åsted for begivenheten, men det har vært fire ukers unntakstilstand siden jeg ble gammel nok til å kunne organisere døgnrytmen selv. Unntaket var 1986, da var jeg i militæret og gikk glipp av flere kamper enn humøret hadde godt av.

Det er de første par ukene at kampene kommer tettest, de to første rundene i gruppespillet med tre om dagen, og uten spillefrie dager innimellom. Når cupspillet begynner, blir det etter hvert flere pauser og det blir mulig å ta opp igjen daglige aktiviteter, eller kanskje bruke en fridag for å reise på ferie, slik jeg har tenkt å gjøre (ja, det vil finnes TV-apparater på ankomststedet). Men det er også de første par ukene at VM-turneringen tradisjonelt har vært mye av et pliktløp. Lenge så folk på kamp etter kamp bare fordi det var VM, men gruppespillet bød egentlig på få store sensasjoner. De mest berømte er kanskje USAs seier over England i 1950 og Nord-Koreas seier over Italia i 1966.

Men dette var unntak. Stort sett endte gruppespillet omtrent slik alle trodde. Vi brukte altså et par uker på å se kamp etter kamp, og hvor utfallet nesten alltid ble det de fleste regnet med på forhånd. Nye nasjoner kunne yppe seg, slik for eksempel Algerie og Kamerun gjorde i 1982, men til syvende og sist gikk stort sett favorittene videre. Enda mindre spennende var gruppespillet i mesterskapene fra 1986 til 1994, hvor hele 16 av 24 lag kvalifiserte seg for andre runde. En sjelden gang kom det en overraskelse her også, men bare unntaksvis.

I 1998 hadde særlig afrikansk fotball hatt betydelig framgang i mange år, med åttendelsfinaler for Marokko i 1986 og for Nigeria i 1994, og en oppsiktsvekkende kvartfinale for Kamerun i 1990. Likevel ville de fleste med peiling på fotball også i dette mesterskapet klart å tippe minst 14, kanskje 15, riktige åttendelsfinalister blant de 16 som fikk denne æren. Nesten ingen forutså at Spania ville bli slått ut, og kanskje trodde noen at Belgia skulle gå videre på bekostning av Mexico (det endte omvendt), men stort sett gikk det som forventet. Europa og Sør-Amerika dominerte, i tillegg til at Nigeria fortsatt hadde et godt lag og Mexico var å regne med.

Men siden er det blitt mye verre. Mitt eget rykte som kunnskapsrik har fått seg det ene skuddet etter det andre for baugen. I 2002 ble det arrangert et slags VM i det fjerne østen som jeg har prøvd å glemme, fordi jeg sluttet å følge med som følge av den ene dommerskandalen verre enn den andre. Men jeg fulgte gruppespillet, og mine tips ga denne gangen bare 12 av 16 riktige lag videre fra gruppespillet. Dette gjentok seg i 2006. Stadig dukket det opp sterke lag fra Mellom-Amerika og Afrika, og de søramerikanske lagene utenom Brasil og Argentina tok stadig nye steg. Det var ikke lenger mulig å regne med at de europeiske lagene stort sett var gode nok til å gå videre. I 2010 klarte jeg bare ti riktige, noe som jo statistisk sett bare er marginalt bedre enn ren gjetting. Denne lite imponerende bragden ble gjentatt fire år senere.

Gruppespillet er med andre ord blitt mer og mer uforutsigbart. Dagen før dette skrives, så jeg Senegal slå et elendig polsk lag 2-1, og jeg var ikke en gang overrasket. For 30 år siden ville det vært en sensasjon.

Fotballen har lenge vært en global affære, men nå er nivået så jevnt at det europeisk-søramerikanske hegemoniet blir stadig mer truet. Rett nok har ikke afrikansk fotball hatt riktig den framgangen som mange trodde for 20-30 år siden, og Japan og Sør-Korea har ikke blitt noe bedre siden de arrangerte dette lett forglemmelige mesterskapet selv, men det dukker stadig opp nye overraskelser i form av land som spiller jevnt med de beste. Costa Rica i 2014, USA har flere ganger gått videre fra innledningsgruppen, og for fire år siden spilte Algerie en jevn og dramatisk åttendelsfinale mot den senere vinneren Tyskland. At Tyskland vant til slutt var typisk, vil de fleste mene, men det kunne faktisk gått annerledes.

Overlegne tre- og firemålsseire forekommer nå bare unntaksvis. Belgia slo nokså mediokre Panama 3-0 for noen dager siden og var ganske overlegne, men de maktet ikke å score i første omgang. Uruguay, med ett av verdens beste spisspar, scoret seiersmålet mot Egypt helt på slutten. Og i forrige VM måtte Argentina inn i tilleggstiden for å score seiersmålet mot Iran (og mot Island i forrige uke klarte de aldri å score det avgjørende målet).

Men til tross for alt dette, har VM så langt alltid endt opp med en av de store som mester. Egentlig er det merkelig, for de fleste kamper er så jevne at man godt kan tenke seg at et lag med marginene på sin side flakser seg helt til finalen, og der kan jo alt skje. Både Danmark og Hellas (og litt mindre sensasjonelt: Portugal) har vunnet EM, så hvorfor skjer ikke slike ting i VM?

Det er de samme gamle traverne som går igjen i finalene. For overraskelsene stopper det alltid i semifinalen, ser det ut som. Siden 1974 har Tyskland spilt seks finaler, Argentina fire, Brasil, Nederland og Italia tre, Frankrike to og Spania en. Bare sju land, altså på elleve finaler. Ser vi på semifinalister er bildet ganske annerledes, bare fra Europa har det kommet 13 ulike semifinalister siden 1982. Men det er der det stopper for overraskelser som for eksempel Sverige og Bulgaria (1994), Belgia (1986) og Kroatia (1998).

Kanskje er det mest tilfeldigheter at vi ikke har fått nye finalister (med unntak av Spania, som begynte å dominere internasjonal fotball fra og med 2008, og ingen var vel spesielt overrasket over at de vant i 2010). I år kan det godt skje. Med litt flyt kan lag som Portugal, Mexico og til og med England ta seg helt til finale. Kanskje for eksempel Senegal også.

Det definitive uttrykket for at fotballen er blitt virkelig global, får vi når en av finalistene ikke er fra Sør-Amerika eller Europa. Det blir vanskeligere å tippe, men desto mer spennende, også i gruppespillet.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.

Vestlandsforsknings Hilde G. Corneliussen og Carol Azungi Dralega ble hedret med pris på Fjordkonferansen i Ålesund sist uke, for  artikkelen «Gaming and identity construction among immigrant youth in Norway».

Hele artikkelen kan leses i Fjordantologien 2018 – Det regionale i det internasjonale, som er utgitt som Open access på Universitetsforlaget, med HiMoldes Heidi Hogset, Dag Magne Berge og Karl Yngvar Dale som redaktører.

RELATERT: Dataspel kan fremme integrering

Her er Hogset, Berge og Dales begrunnelse for pristildelingen:

Den prisvinnende artikkelen tar for seg et meget aktuelt tema: Identitetsdannelse blant innvandrerungdom. Kapitlet viser hvordan ungdom med en ikke-vestlig bakgrunn gjennom et dataspill navigerer mellom det nære og det fjerne, mellom det lokale og det globale. I dette spenningsfeltet former de enkelte ungdommer flere identiteter. Artikkelen viser også på en overbevisende måte samspillet mellom teknologi og sosiale relasjoner, generelt, og i globaliseringsprosesser spesielt.

Artikkelen representerer en meget nyttig kommentar til den brennaktuelle integreringsdebatten. Med sin pluralistiske tilnærming til identitet, gir den innsikter som går bak og forbi de mest stereotype og monolittiske oppfatninger av integrering i lokalsamfunn eller nasjon.

Analysen er teoretisk godt informert og er rent faglig av god kvalitet. I vurderingen er det også lagt vekt at forfatterne gjennom reviewprosessen har evnet å heve artikkelen kvalitetsmessig flere hakk. Det har således vært jobbet godt. Én av kapitlets mange kvaliteter er også at det representerer et godt fundament for videre utvikling og forskning rundt denne viktige tematikken. Vi håper at prisen kan oppmuntre til dette.

Prisen går til Carol Azungi Dralega og Hilde G. Corneliussen for artikkelen «Gaming and identity construction among Immigrant youth in Norway».

– Nær 120 artikler

NTNU-professor Øyvind Helgesen, som leder styringsgruppa for Fjordkonferansen, opplyser at konferansen har resultert i nær 120 publiserte artikler siden starten i 2012.

– Poenget med Fjordkonferansen har vært å få til publiseringer, den er altså et middel for å nå et mål, sier Helgesen, som er fornøyd med at konferansedeltagerne har publisert tilsvarende det som kreves for å kvalifisere 10-12 professorer.

RELATERT: Iversen og Ødegård fikk forfatterpris

Sist uke ble Fjordkonferansen holdt på NTNU Ålesunds campus. Helgesen opplyser at tidligere HiMolde rektor Hallgeir Gammelsæter og nåværende HiVolda-rektor Johann Roppen har tatt til orde for at konferansen skulle holdes på arrangørinstitusjonens campus, slik at deltagerne skulle bli bedre kjent med hverandres institusjoner. I årene før har konferansen blitt holdt i Loen.

–  Det tar mye krefter og tid å arrangere det på campus i stedet for på et konferansehotell. Det er mye praktisk arbeid med det, sier Helgesen, etter årets erfaring med en campuskonferanse.

Volda neste

Det er Høgskulen i Volda som overtar stafettpinnen etter NTNU Ålesund. Rektor Johann Roppen sier at det ennå ikke er klart om Fjordkonferansen 2019 vil arrangeres i Volda, eller f. eks. i Loen.

– Vi har ikke begynt å tenke på det ennå, men skal høre med arrangørene i Ålesund om hva slags utfordringer de hadde knyttet til å arrangere det på campus. Vi kommer til å bestemme oss over ferien, sier Roppen.

Kari Bachmann (44) vil se HiMolde-studentene på campus, på forelesninger og i kantina.

1. september begynner moldekvinnen i stillingen som dekan for Avdeling ØS (økonomi og samfunnsvitenskap) ved høgskolen. I dag er hun forskningsleder for HUS-gruppen (helse, utdanning og samfunn) ved Møreforsking Molde.

– Jeg vil utvikle studiemiljøet, noe jeg vet at rektor Steinar Kristoffersen også ønsker å satse på. Et godt studiemiljø blir det av at studentene er på campus, går på forelesninger og møter hverandre i kantina, sier Bachmann.

Hun mener at høgskolen må møte utfordringen med å rekruttere studenter med god undervisning, spennende faglig innhold – gjerne fag som skiller seg ut, og vet at der er god struktur på studieløpene.

– Jeg ønsker også å trekke studentene inn i forskning i større grad, sier Bachmann.

Kari Bachmann kjenner høgskolen godt. For hun er datter av Andreas Bachmann, som hadde en sentral rolle i etableringen av Distriktshøgskolen i Molde og var undervisningsleder fra oppstarten i 1969 til 1986, og mannen hennes, Geir Oterhals, er høgskolelektor og studieleder for høgskolens sport management-studenter.

Se video om DHs historie og intervju med Andreas Bachmann:

Og ikke minst har hun jobbet tett med høgskolen som forskningsleder ved Møreforsking Molde, men hun innrømmer ydmykt:

– Man vet aldri helt hva man går til i en ny jobb.

Bachmann har hovedfag i pedagogikk fra NTNU (inkludert grunnfag og mellomfag i økonomi og administrasjon i idrett), samt en doktorgrad i pedagogikk fra samme institusjon fra 2005. Stipendiatet hennes var finansiert av Forskningsrådet, og hun skrev en monografi om hvordan grunnskolereformen Reform 97 ble formidlet og implementert. Hun har også undervist i spesialpedagogikk ved HiVolda, og jobbet på Oppvekst- og utdanningsavdelinga hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal i årene 2008 til 2011, til hun ble med på å starte Møreforsking Moldes HUS-gruppe.

– Det var tidligere rektor Solfrid Vatne som i samarbeid med tidligere Møreforsking-direktør Roar Tobro tok initiativet til å etablere HUS-gruppen i Molde, og hensikten var at forskningen i større grad skulle gjenspeile aktiviteten ved høgskolen, særlig helsefag. Det vi møtte av utfordringer krevde imidlertid stor grad tverrfaglighet, forteller Bachmann, og illustrer dette med at det f.eks er nødvendig med sektorovergripende samhandling for å hjelpe utsatte barn på en god måte.

Hun sier hun gleder seg til å utvikle Avdeling ØS fremover:

– Det hadde vært spennende å få en doktorgradsutdanning på ØS. Det bringer mye positivt med seg, både for forskningsaktiviteten, for studentenes mulighet til å gå videre med forskerutdanning og for de fagansatte i forbindelse med veiledningsoppgavene. Og jeg ønsker å styrke avdelingens samarbeid med Møreforsking. I dag er høgskolen tett på transportgruppa, mens jeg syns det er mer å hente i forhold til HUS-, næring- og logistikkgruppene, sier Bachmann.

På fritida er Kari Bachmann ivrig seiler. Hun sitter i styret for Molde Seilforening, der hun også leder jollegruppa.

– Jeg seiler mye sjøl, og jobber med å få båten til å gå fort. Det er fredelig og fint med turseilas, men konkurranse er også artig. Da må man jobbe sammen som team, sier Bachmann.

LES MER: Vant Intercity på tross av navigeringstabbe

Bachmanns åremål som dekan løper til 1. september 2022.

Hele teamet på toppen av Haugen har, kanskje ikke veldig overraskende, benyttet noe tid til å følge årets fotball VM i Russland. Enkelte av våre livspartnere vil kanskje til og med hevde at vi har benyttet mer enn noe tid, men slike små interne konflikter får en tåle hvert 4. år.

Av HAUGEN og KNUT P. HEEN (medforfatter)

Denne gangen har imidlertid dette nymotens påfunnet – populært omtalt som VAR – påvirket fotballopplevelsen negativt. Faktisk så negativt, at enkelte team-medlemmer bestyrtet har innrømmet å velge både Eliteserie og (gud forby) OBOS-liga som substitutt ved tidsmessige kollisjoner med VM-kamper.

VAR, eller Video Assistant Referees, som vel er betydningen betyr altså ikke Value At Risk, Value Added Reseller eller Vector-Auto Regressive som allerede gir innhold til forkortelsen. Kreativiteten i FIFA er dessverre ikke stor.

Påfunnet innebærer at dommeren har en øreplugg der han under kampen kan motta meldinger knyttet til situasjoner i kampen, primært av såkalt alvorlig karakter (mulige straffespark eller utvisninger) for så etter eget ønske å kunne velge å se situasjonen om igjen på video.

Et slikt system griper åpenbart fysisk inn i fotballen. Dette introduserer nemlig stopp i spillet utover de vanlige stopp-situasjoner som dødballer, skader og pausen. Mange av oss vil nok hevde at det er mer enn nok stopp i fotballen allerede, og slik sett er det visse farer knyttet til endring i populariteten. Det er lett å frykte en utvikling i retning av dødskjedelige idretter som håndball og amerikansk fotball, der «time-outene» (og, kanskje ikke helt tilfeldig, reklamepausene) stadig blir lengre og hyppigere.

Hovedproblemet med VAR er imidlertid av en ganske annen og adskillig mer fundamental karakter. Det dreier seg om rettferdighet. I vår naive ungdom for lenge siden, var vi ustyrtelig opptatt av rettferdighet. Den gang brant vi for fattige og undertrykte med begrunnelse i urettferdighet. I dag brenner vi selvsagt fortsatt for de som blir utsatt for denne typen urettferdighet, men vi har kanskje forstått mer?

Hovedbegrunnelsen for å introdusere VAR er nemlig rettferdighet. Hvorfor skal en dårlig, feig, eller kanskje til og med bestukket dommer, få avgjøre kampen på liv og død – som fotball beviselig er? Vi må skape mer rettferdighet, og sørge for at de som jobber hardest og tar de beste beslutningene, vinner til slutt. Her nærmer vi oss problemets kjerne. For hvem er det som jobber hardest og tar de beste beslutningene? Jo, det er de beste fotballagene.

I sportsøkonomien har vi et eget navn på denne urettferdigheten, vi kaller den «uncertainty of outcome». Poenget er at det er etterspørsel etter denne typen urettferdighet. Mye av grunnen til at vi bruker tid på å se idrett er vel nettopp det at vi ikke vet hvem som vinner, og at David av og til slår Goliat.

Introduksjon av VAR innebærer altså mer rettferdighet, men mindre «uncertainty of outcome». Om mengden av tildelte straffespark øker, vil det naturligvis favorisere de beste lagene. De er oftere innenfor den dårlige motstanderens 16-meter og vil dermed få flere straffespark.

Om en slår ned på holding i feltet ved corner, vil de dårlige lagene miste den fordelen som ulovlig adferd gir dem og de må henfalle til andre strategier, den mest åpenbare antagelig å forsøke å unngå corner imot.

I ytterste konsekvens kan faktisk fotballen utvikle seg til et spill der det ene laget forsøker febrilsk å skaffe seg corner. En corner vil med VAR nemlig enten gi stor sjanse for straffespark (og dermed ca. 80% sjanse for mål) eller stor sjanse for direkte mål på corneren grunnet ferdighetsmessig overlegenhet. Det andre laget vil da selvsagt satse alt på å unngå corner imot. Her risikerer vi altså ikke bare å fjerne verdifull urettferdighet fra spillet, men også at fotballspillet som sådan utvikler seg i helt håpløse retninger. Nils Arne Eggen uttalte en gang at «Ingen vil betale for å se innkast i fotball». Vi tror vel det same gjelder for corner.

Kanskje kunne fotballen tålt en reduksjon i «uncertainty of outcome» som følge av denne typen tiltak, om en ikke allerede hadde sett negative resultater av mer eller mindre idiotiske historiske regelendringer.

Fra The competitive evolution of European football – signs of danger

Figuren over viser utviklingen i «uncertainty of outcome» i de siste 50 åra i engelske Premier League. Som en lett kan observere, er denne verdifulle urettferdigheten allerede godt på vei i gal retning. VAR vil bare styrke en slik utvikling, noe vi så absolutt ikke trenger.

Her burde konklusjonen være såre enkel. La nå dette VAR-eksperimentet være nettopp det, et eksperiment. La oss slippe at fotballen ødelegges av regelendringer som åpenbart ikke har vært tenkt godt nok gjennom. Vi lider allerede med 3-1-0 poengsystemet, samt en rekke andre regelendringer som stort sett gir de beste lagene flere fordeler.

Utviklingen må reverseres, la de dårlige lagene få tilbake muligheten til å vinne. La dem holde, filme, dra ut tid og få hodeskader de slett ikke har. Kort sagt, la fotballen beholde denne mytiske miksen av rett- og urettferdighet som gjør den severdig.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.

Gode forelesere er nøkkelen til et godt studiemlljø, mener logistikkdekan Svein Bråthen (61). De skaper nemlig faglig begeistring.

Den «nye» dekanen på Avdeling for logistikk vil helst se studentene på campus.

– Det er veldig viktig med tilstedeværelse på campus, som skal være en god og meningsfull base. Og god og engasjert undervisning – det er viktig! Min er erfaring er at studenter liker å bli utfordret på fag. Man kan strekke fag veldig langt og formidle kompleks kunnskap. Det handler om å vekke faglig begeistring. Gode forelesere er nøkkelen. Jeg har hatt noen sjøl, og vet hva de har betydd for meg, sier Bråthen.

Som eksempler nevner han Arild Hervik, Sondre Kåfjord og Øyvind Halskau.

– Ta Arild Hervik. Han har engasjementet jeg snakker om, og han har betydd mye i mange år for den faglige utviklingen som har blitt drevet her. Måten han jobber på og kontaktnettet han har … Det er en stor inspirasjon, sier Bråthen.

LES MER: På toppen av ekspertveldet

Da førsteamanuensis Hans Fredrik Nordhaug i fjor høst gikk til jobb i Brunvoll, ble professor Svein Bråthen bedt om å steppe inn som dekan for Avdeling for logistikk frem til i sommer. I vår tok han på seg å fortsette som dekan i to år, ikke fire. Og bare i 50 prosent stilling, ikke 100.

– Jeg hadde ikke lyst til å gå for fire år, for jeg er primært en fagperson. Jeg må ha tid til forskning og faglig virksomhet. Det kommer også avdelingen til gode, sier Bråthen.

Svein Bråthen, som vokste opp på Nøtterøy, utdannet seg først til ingeniør innen bygg og anlegg på Gjøvik, før han ga seg i kast med ex-phil og diverse kurs i fysikk, kjemi og informatikk ved Universitetet i Oslo. Der ble han involvert i Rådet for natur- og miljøfag, og sier at det fikk han til fatte interesse for økonomi. Og økonomiutdanningen begynte han på i Molde, der han gikk ut som DH-kandidat i 1985.

– Samboeren min er fra Molde, og hun utdannet seg samtidig til sykepleier, forteller Bråthen.

– Hvordan var studietiden din i Molde?

– Jeg hadde en fin studietid her, med mye bruk av skog og mark. Friluftslivet er viktig for mange, for å komme til Molde og bli her. Her har jeg natur, flyplass og fagmiljø – NFF, så da har jeg det jeg trenger, ler Bråthen.

LES MER: – Mer interesse fra NTNUs side etterhvert

Et mellomfag i sosialøkonomi ved UiO og innsendte arbeider kvalifiserte Bråthen til doktorgradsutdanning ved NTNU, og han leverte en avhandling om samfunnsøkonomisk analyse av transportprosjekter i 2001.

– Daværende HiMolde-rektor Anders Dedekam jr. hadde stor innflytelse på at jeg tok doktorgradsutdanning, gjennom høgskolens vilje til å dekke et stipend. Dedekam var en pådriver for å få til et kompetanseløft for ansatte på høgskolen. Jeg var ikke i staben da, men jobbet tett på høgskolen som forsker ved Møreforsking Molde, sier Bråthen.

Bråthen har siden 2010 vært professor i transportøkonomi ved HiMolde, og han driver med samfunnsøkonomiske analyser av transportinvesteringer, samt større investeringer generelt, i form av nytte- og kostnadsanalyser og kvalitetssikring av konseptvalg (Finansdepartements KS1- og KS2-regime).

– Innholdet i analysene kan være kontroversielt, konstaterer Bråthen, som f. eks.  har fått erfare at lokalisering av flyplass kan forårsake en hel del turbulens i form av avisoppslag og debattinnlegg.

LES MER: Hvor stor er mernytten av transportinvesteringer?

Men sjøl skriver han ikke debattinnlegg, bortsett fra om han må oppklare misforståelser.

– Jeg bruker tiden min på forskning, utredning og metodeutvikling, som jeg tar inn i prosjekter og undervisning, sier Bråthen.

Bråthen sier at det er mye bra som har skjedd, og mye bra som skjer, ved avdelingen han skal lede de neste to årene.

– Vi må holde på vår sterke posisjon innen logistikk, som gjør at bachelor- og masterkandidatene våre får gode jobber. Vi må ha tydelig profil og god kvalitet på tre nivåer fra bachelor til doktorgrad. På publisering ligger avdelingen høyt i nasjonal målestokk, med cirka 1.5 poeng per fagansatt. Der skal vi holde trykket og sørge for at rammetjenestene for de som publiserer er gode nok. Jeg vil jobbe for å få med flere på å publisere mer, sier Bråthen.

– Hva driver du med på fritida?

– Om jeg kunne ha kjørt motorsykkel mellom de de interessante kunstmuseene – og mellom steder der jeg kan se samtidsarkitektur, så kunne jeg kjørt lenge, sier Bråthen.

Han anslår at han årlig tilbakelegger 4-500 mil på to hjul med sin høyreiste BMW R1150GSA.

I helga fullførte HiMolde-student Fraser Sturgess (22) fra England triatlon-konkurransen Ironman i Østerrike, bare to år etter at han lærte seg å svømme.

– Jeg må innrømme at jeg kom til Molde for å trene, og bort fra drikkekulturen i England. I Molde er det stille, så jeg kunne fokusere på det jeg skulle gjøre hver eneste dag. Jeg vil takke alle i Molde som hjalp meg underveis. Særlig rektor Steinar Kristoffersen, som svømte med meg og ga meg gode råd om triatlon, og medstudent Aneta Grabmüllerova som hjalp meg med svømmeteknikk. Molde var perfekt for meg. Jeg kan takke Norge for at jeg ble en Ironman, sier Fraser Sturgess.

Bare fem dager etter målgangen i Klagenfurt i Østerrike er han hjemme i Peterborough i Cambridgeshire i England. Der tar han det helt med ro:

– For øyeblikket klarer jeg ikke å gå. Jeg bare slapper av og strekker ut.

Videomontasjen er laget av Sturgess’ tilkommende svoger:

Først 3,8 km svømming, deretter 180,2 km sykling, og til sist et maratonløp på 42,2 km. Alt innenfor en makstid på 17 timer. Søndag 1. juli gikk Fraser Sturgess i mål etter 15 timer og 9 minutter, bare to dager etter at han fylte 22.

Ironman-drømmen startet da han studerte til en bachelorgrad i sport management i Leeds, for litt over to år siden, i februar 2016.

– Det var en venn av meg som drev med det, så jeg begynte å trene sammen med ham. Det ble raskt en besettelse og som en livsstil, men all treningen og det mentale presset. Det er ikke en sport, men et liv som omfatter hver dag, uke og måned, Du svømmer langt, springer langt og sykler langt. Og så gjentar du det, sier Sturgess.

Men før Sturgess kunne svømme langt, måtte han lære seg å svømme i det hele tatt:

– Jeg kunne ikke svømme, så jeg begynte å se YouTube-videoer for å lære meg det. Jeg fikk hjelp av en venn da jeg skulle i bassenget. Det var litt kleint, og jeg måtte tåle å bli ledd av. Det er det tøffeste jeg har gjort, men etter to-tre måneder så var svømmeferdighetene på plass.

Man starter i det små, forteller Sturgess, først med 10 kilometer, så 20 kilometer, og så videre. Allerede i slutten av mai 2016 gjennomførte han en halv Ironman i St. Pölten i Østerrike på under sju timer.

Sturgess opplyser at før triatlon-treningen hans startet, hadde den fysiske aktiviteten hans stort sett bestått av fotballtrening og -kamper med universitetslaget, og kanskje en løpetur på 7-8 kilometer en gang i uka.

–  Jeg må nesten også nevne at jeg ikke gikk i mål da jeg startet på Ironman i Vichy i Frankrike i august 2016. Det var veldig varmt, og jeg fikk ikke i meg nok næring og væske. Jeg måtte bryte på maratondelen. Det var tøft. En deprimerende opplevelse, sier Sturgess.

Men han ga ikke opp: I juni 2017 løp han San Diego maraton på fire timer og ett sekund!

VIDEO: Rector Kristoffersens talks about triathlon and freemasonry

I fjor høst startet han på masterprogrammet i sport management ved HiMolde. Han skryter av treningsforholdene i Molde, særlig av Moldebadet, og at det er fin utsikt om man løper eller sykler.

– På vinterstid var forholdene utfordrende. Jeg opplevde at drikkevannet på sykkelen ble en blokk av is, sier Sturgess.

Han anslår at han brukte 13 til 15 timer i uka på trening gjennom studieåret, og sier han ofte la lange løpeturer og sykkelturer til lørdag og søndag. Svømminga tok han fra klokka 06 om morgenen på hverdager.

Da startskuddet gikk klokka 07 sist søndag, fikk Sturgess ganske raskt en fot i ansiktet i det 22 grader varme vannet.

– Deltagerne var veldig aggressive, det var som en krigssone. Jeg ble sparket hardt i ansiktet, så svømmebrillene mine falt av. Syklingen var hard. Det var 1700 høydemeter på hver av de to rundene på sykkelen, så da dro jeg nytte av å ha trent i bakker i Norge. Uansett ville jeg heller dø enn å gi opp igjen. På maratonen fikk jeg hjelp av min far, som fulgte meg og pratet til meg underveis. Det fikk tankene bort fra smertene og at jeg var så sliten. Da jeg gikk i mål, så var det med engelsk flagg, gråt og mye følelser, sier Sturgess.

Han tror ikke det blir noen ny Ironman på ham.

– Jeg må tenkte på det, men jeg tror dette var min siste. Men jeg kan godt tenke meg å løpe maraton flere ganger, og se om jeg kan komme under tre timer, sier Sturgess.

Sturgess forklarer at han som ung og talentfull fotballspiller, var innom lag som Leicester og Aston Villa, og hadde seks kamper for Wales, men at han av forskjellige årsaker – som f. eks. at han ville ta en universitetsutdanning – ikke ble proffspiller. Han mener dette ga ham ekstra motivasjon til å gå løs på Ironman-oppgaven.

– Jeg ønsket å ta ut hele potensialet mitt. Det handlet om stolthet, om en drøm, og noe jeg ville oppnå, sier han.

– Fikk du noen gode råd av rektor Steinar Kristoffersen?

– Han har gjennomført Norseman mange ganger, så jeg var nervøs før jeg møtte ham. Han var et idol, han hadde gudestatus for meg. Han lærte meg en viktig ting da han sa at han liker den harde treningen, at triatlon er en hobby og at det er kjekt å møte folk med samme interesse. Mens jeg tok det hele veldig seriøst, så la Kristoffersen mer vekt på å ha det trivelig og nyte det. Jeg ble roligere og mer sosial av meg etter at han sa det. Det ville forresten ikke ha skjedd i England det der, at jeg hadde trent sammen med en rektor ved et universitet, sier Sturgess.

– Hvordan har det så langt vært å studere i Molde?

– Det har vært interessant! I Molde er folk så hyggelige, mens mange kan være ganske sinte og aggressive der jeg kommer fra. Og lærerne er mye mer formelle i England enn de er i Molde. Det er stor forskjell, sier Sturgess.

I ettermiddag var han hos tatovøren og fikk Ironman-stempelet for livet.

– Det passer i grunnen bra, å avslutte det hele med enda mer smerte, smiler Sturgess.

Forleden publiserte Nettavisen en oversikt over andelen uføretrygdede fordelt på fylker i gamlelandet. (Se I disse fylkene går én av ti på uføretrygd.) På toppen av Haugen løftet vi ikke engang på øyenbrynene av at 1 av 10 er trygdet grunnet arbeidsuførhet.

Vår første innskytelse var kanskje snarere at vi var positivt overrasket av at det moderne arbeidslivet ikke hadde støtt ut høyere andeler.

Som sedvanlig tenkte vi i andre retninger. Denne gangen ble det Fremskrittspartiet som ble tema. Vi skal ikke legge skjul på at Frp ikke er særlig populære i akademiske kretser. Politiske meningsmålinger i akademia gir sjelden Frp høye stemmetall. Det finnes selvsagt unntak også her. Undertegnede oppgir alltid Frp som foretrukket parti om jeg en sjelden gang skulle gidde å svare på en gallup, men stemmer alltid noe helt annet.

Enkelte medlemmer av vår ringe organisasjon har nemlig førstehånds kjennskap til endel kjennetegn ved Frp-velgere, vi skal spare leseren for detaljene her, men enkelte har altså observert noe som kan synes som en sammenheng mellom personers politiske holdninger og deres uføretrygdstatus.

Med dette som utgangspunkt ble det rett og slett for fristende å undersøke om det kunne finnes mønster som kunne tyde på en slik sammenheng. Frps fylkesvise stemmetall, for eksempel ved forrige stortingsvalg, er jo lett tilgjengelige. (Se Valgresultat 2017.)

Figuren over presenterer resultatene av vår lille undersøkelse. Her har vi gjennomført en lineær regresjon med andelen Frp-stemmer i hvert fylke som uavhengig variabel, og andelen uføre i hvert fylke som avhengig variabel. Og som figuren antyder, en sammenheng (dog svak, faktisk signifikant kun på 61,4%-nivået) synes å være tilstede. Sammenhengen antyder også en retning her; jo flere uføre, jo flere stemmer til Frp, noe som synes å våre i tråd med vår grunnlagshypotese. Men denne konklusjonen er altså ikke vitenskapelig, 61,4% blir rett og slett for svakt. Her kan vi vel ikke engang påberope oss grensesignifikans. (Se Er snus like farlig som røyking?)

Når vi nå allikevel har gjort denne analysen kan det være fristende, selvsagt på komplett uvitenskapelig grunnlag, å antyde hva en slik modell kunne brukes til. Et par åpenbare spørsmål melder seg:

Hvor stor andel uføre må Frp ha for å vinne rent flertall ved et fremtidig stortingsvalg? En modell av typen over (likningen er hentet fra figuren øverst) kan nemlig enkelt gi svar. Ved å løse likningen

50 = 0,4273x + 12,28  =>  x ≈ 88,3%

ser vi altså at FrP må øke andelen uføre til nesten 90% for å sikre rent flertall.

Om en har motsatte politiske synspunkter kan jo spørsmålet om hvor mye uføre-andelen må reduseres for at Frp skal forsvinne ut av stortinget være av interesse. Dette innebærer å bytte ut 50% i forrige likning med sperregrensen på 4%. Den oppvakte leser vil kanskje allerede innse at likningen fra figuren øverst ikke kan gi et fornuftig svar på det spørsmålet, ettersom det vil kreve en negativ uføreandel. Om vi korrigerer regresjonen i figuren øverst ved å kreve at regresjonen går gjennom origo, kan imidlertid spørsmålet besvares. Figuren nedenfor viser resultatet av å gjennomføre regresjonen under en slik forutsetning:

Dermed finner vi:

4 = 1,9926x  =>  x ≈ 2%

Det å øke uføreandelen til 90%, eller redusere den til 2%, er kanskje like urealistisk som modellene ovenfor?

Uansett, om det er fnugg av relevans i den type sammenheng som antydes ovenfor; at uføretrygdede i større grad enn andre har Frp-sympatier, kan en jo saktens grunne litt på om denne gruppen vet sitt eget beste. Frp kan beskyldes for mye, men neppe at de setter det kollektive og offentlig finansiering av trengende i høysetet.

Når vi først er inne på det å vite sitt eget beste, må vi dessverre trekke diskusjonen over til hjemmelagets situasjon. Før ‘VM-ferien’ lå MFK på åttende plass i Eliteserien, med 20 poeng etter 13 kamper. Poengfangsten var slett ikke håpløs. Mer bekymringsfullt var det kanskje at disse 13 kampene kun ga 19 mål, og at kun seks av disse målene er scoret av de definerte angrepsspillerne – Braut Håland (2), Wadji (1), Brustad (1), Chima Chukwu (1) og Amang (1).

Det synes åpenbart at MFK har behov for å styrke denne lagdelen – angrepet. Riktignok har Leke James ankommet, men han har øyensynlig fått en slags Jesus-rolle – «alle snakker om han, men ingen har sett ham». Vi her oppe øverst på Haugen, kan fortsatt ikke forstå at ikke MFK har finanser til å forsterke laget.

Riktignok har den senere tid vist hjemmelaget i bedret angrepsform. Braut Håland har f. eks. vært ganske aktiv på den fronten.

Dessverre kan det synes som om denne aktiviteten har skapt så stor interesse fra storklubbene der ute, at behovet for angrepsforsterkninger fortsatt er til stede. Fra toppen av Haugen-redaksjonen ser selvsagt fram til en suksessfylt kvalifisering til Europaligaen, med første bortekamp i morgen.

Heia Molde!

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.

I vår fikk Eva Lysen (31) en bachelorgrad i petroleumslogistikk. Den tok hun på deltid over seks år som fjernstudent.

– Jeg syns det er viktig å få det fram, at det faktisk er mulig å være fjernstudent, sier Lysen.

Studietida har hun stort sett hatt hjemme i Tørvikbygd i Hardanger, like øst for Bergen. Lysen er utdannet barnevernpedagog fra Høgskolen i Sogn og Fjordane, og hun hadde jobb i barnevernet da hun fant ut at hun ville ha flere faglige ben å stå på.

– At ble petroleumslogistikk og HiMolde var litt tilfeldig, bare noe jeg googlet meg fram til. Jeg var interessert i å ta administrative fag, sier Lysen.

De første to årene av studietida – fra høsten 2012 – tok hun et årsstudium i petlog på Sotra. Studiet ble gitt av Folkeuniversitetet i samarbeid med HiMolde. Der fulgte hun fysisk undervisning en kveld i uka. Det videre løpet for en bachelorgrad i petroleumslogistikk tok hun som fjernstudent ved HiMolde.

– Det er utfordrende å studere alene og jobbe for egen maskin. Men jeg har lest pensum, absolutt alt som har vært pensum. Og jeg har sett forelesningsvideoer, løst øvingsoppgaver og levert inn det jeg skal. Gruppeoppgavene kunne bli krevende, siden kravet er det samme som om flere skulle ha levert dem. Men jeg er veldig fornøyd med vitnemålet mitt, og har fått mange gode karakterer, sier Lysen.

LES MER: Rekordmange petlog-studenter med Statoil-somerjobb

Hun sier det har gått greit å holde kontakt med faglærerne underveis, og at informasjonen har vært rikelig særlig i fagene med videoforelesninger. Ellers har hun brukt telefon og epost om det er noe praktisk eller faglig hun har lurt på.

– Studieleder Terje Bach har vært til stor hjelp for meg. Han er veldig positiv, og han har gjort det han kan for å løse problemer og utfordringer jeg har hatt, sier Lysen.

LES MER: Reisebrev fra petlog-studenter på tur til Nederland

De fire siste årene har hun reist til Molde og Kristiansund med Widerøe og tatt inn på hotell for å ta eksamener. Men da hun fikk barn og skulle opp til eksamen bare ni dager etter fødselen, ble det organisert slik at hun fikk ta den lokalt på en videregående skole.

– Jeg dro til Kristiansund én dag for være på forelesning. Det var i faget Vedlikehold og vedlikeholdsstyring, som jeg syns var et krevende fag. Vi hadde en stor oppgave i faget og jeg trengte informasjon, så det er den ene gangen jeg fulgte undervisningen Kristiansund, sier Lysen.

Nå flytter Lysen til Bergen, og der søker hun også på jobber.

– Jeg søker på mye forskjellig, men særlig jobber innen innkjøp og HR, sier Lysen.

Jazzfestivalen starter allerede i kveld for noen, med Reggie Got Beats og DJ Laüget på Masta Skybar.

Klokka 19 i toppen av Seilet er det gratis adgang og aldersgrense 20 år: Pernille Huseby og Fride Monsen fra podcasten Lille Lørdag snakker om å bo i Molde, og Reggie Got Beats og DJ Laüget sørger for dansbar musikk.

Og klokka 19 lørdag åpner dørene til Alexandraparken, der Whales & This Lake går på scenen klokka 21. Mange gleder seg nok til Bel Canto, som spiller klokka 23.

Festivalsjef Hans-Olav Solli sier at festivalen har rekruttert tilfredsstillende med funksjonærer, men at det fortsatt bare er å melde seg som frivillig.

– Som frivillig kan du få med deg den utsolgte Di Derre-konserten, sier Solli.

Han beskriver årets program som bredt – sjekk ut hele programmet på Moldeazz’ hjemmeside, og sier han spesielt gleder seg til å høre åpningskonserten med Maria Schneider, Ensamble Denada, Donny McCaslin og Jeff Taylor, der Schneider/David Bowie-låta Sue (Or In a Season of Crime) vil bli framført live for første gang.

Schneider ble forøvrig for få dager siden. til Sollis store begeistring, hedret med det høythengende Jazz Masters-stipendet fra amerikanske National Endowment for the Arts. Og hun er altså festivalens Artist In Residence.

På Maerz Contemporary i Øvre veg lokker gallerist Petter Haakon Petterson med noen litografiske godbiter av den norske kunstnerstjernen Bjarne Melgaard. Utstillingen åpner lørdag klokka 12.

Litografiene i Pink Panther-serien er produsert i årene 2012 til 2014 i serier på opptil 150 eksemplarer, og galleristen karakteriserer prisene på trykkene – 8000 til 10 000 kroner – som «snilt priset».

Søndag kveld klokka 21 (etter VM-finalen) slår Maerz til med konsert, Samuel Petterson (sønn av galleristen) synger og spiller for 50 kroner i inngang under tittelen Soundtrack til en dystopisk realitet – både eget materiale og coverlåter. Maerz har åpen bar på dette arrangementet.

Det gjelder også under de litterære arrangementene i galleriet mandag, tirsdag og onsdag ettermiddag/kveld, der blant annet Brit Bildøen, Arne Ruset, Endre Ruset og Bjørn Vatne er på programmet.

Bel Canto leverte helgas musikalske høydepunkt lørdag kveld i Alexandraparken.

I dag åpner Moldejazz offisielt, men allerede i helga startet musikk- og kulturfesten. Panoramas Artur Kamalditnov (video) og Andreas Hustad (video/foto) fulgte opptakten til jazzuka med kameraer.

Følg jazzen med daglige videoreportasjer i Panorama!

Det lekne og vitale jazzpopbandet Gurls tok innersvingen på et utsolgt Storyville mandag kveld.

Jazzkonsert og syngende publikum er sjelden vare, men Gurls fikk med seg folket på kor på låter som Pork Chop Lover og Syngedame.

Gurls, som består av Hanna Paulsberg (sax/låtskriver), Rohey Taalah (vokal) og Ellen Andreas Wang (bass/vokal), spilte materiale fra det relativt ferske albumet Run boy, run. De tre er solide, rutinerte og unge jazzmusikere, og de var imponerende samspilte på scenen. Konserten var mer eller mindre en hitparade fra ende til annen, og publikum lo, sang, danset og jublet.

Tidligere på kvelden hadde Maria Schneider & Ensemble Denada (med gjester) levert stilig storbandmusikk i Bjørnsonhuset. Schneider, som er årets Artist in Residence på Moldejazz, hadde også æren av å åpne festivalen. Hun brukte anledningen til å fyre av en kraftsalve mot Google, YouTube og Spotify, som hun mener tjener store penger på bekostning av musikere. Dette truer musikken, sa Schneider.

Donny McCaslin leverte en supergroovy konsert for et fullsatt Storyville sent tirsdag kveld.

I et intervju med Panorama forteller han at David Bowie-samarbeidet ga ham et karriereløft og en ny musikalsk retning.

Aldri før har Høgskolen i Molde sendt ut så mange tilbud om
studieplass, og de fleste søkere får førstevalget sitt oppfylt.

Det skriver HiMolde i en pressemelding i dag.

– Vi er veldig fornøyd med å gi så mange tilbud om plass ved våre studier i Molde og Kristiansund. Vi gleder oss til å ta imot alle de nye
studentene, sier høgskoledirektør Gerd Marit Langøy.

Når tilbudene om plass på grunnstudiene sendes ut i disse dager, kan hele 1222 søkere glede seg over å ha fått tilbud om plass ved Høgskolen i Molde, mot 1119 året før.

Dekan Svein Bråthen ved Avdeling for logistikk sier at høgskolen er beredt på å øke fagstaben for å møte det økende antallet med studenter.

– Veksten kommer både de nye og de nåværende studentene til gode. Vi øker fagstaben og utvikler studieprogrammene våre. En logistikkutdanning kan brukes til svært mye og vi erfarer at studentene våre lett får seg jobb etter studiene. Dette er viktig fordi våre fagfelter griper inn på svært mange av samfunnets områder.

Fra i morgen klokka 09 kan du søke etter ledige studieplasser på denne nettsiden på Somordna opptak.

Med nærmere 4300 tilskuere spilte Van Morrison opp til fest på Romsdalsmuseet

Van Morrison trakk mange festivalgåere ut til Romsdalsmuseet til tross for variert værvarsel onsdags kveld. Stanley Clarke Band varmet opp for Van Morrison.

Årets JazzIntro-finale ble avholdt på Storyville scene. Her ble I Like to Sleep kåret til Årets unge jazzmusikere 2018. Bandet får en lanseringspakke fra Norsk jazzforum og Talent Norge samt Gramo-stipendet på 150 000 kroner.

Juryen sier følgende om Årets unge jazzmusikere 2018:

«Vinnerne av Jazzintro 2018 innehar en musikalsk tyngde og modenhet. De opptrer som en særegen organisk enhet. Musikerne har hver for seg et høyt teknisk nivå og formidler kollektivt et stort og bredt musikalsk spekter. Det er et band som tør å ta sjanser og som har en evne til å ta publikum med seg inn i deres suggererende univers. Musikken er ekspressiv og eksplosivt vakker. Bandet har potensial til å bli stilskapende innen norsk jazz.»

Dag fire på Moldejazzen hadde fotballkamp, trippel konsert på Romsdalsmuseet og en fullpakket Molde Domkirke på menyen.

Morgenfuglene sto i kø for å komme seg inn på morgengry-konserten med Silje Nergaard.

Det var kødannelser allerede fra halv seks fredags morgen for morgengry-konserten.

På årets siste dag av Moldejazz var det duket for mange flotte konsertopplevelser.

Det var utsolgt i Alexandraparken for Revolt og Adam Douglas. Siste konsert på årets Moldejazz på Teateret Vårt med Motorpsycho feat. Kristoffer Lo og Ola Kvernberg fylte Plassen.

Logistikk-student Mads Kristiansen fra Bergen har overtatt roret etter iStudent-leder Janne Iren Bekken, som venter barn i desember.

Torsdag i forrige uke sendte iStudent ut en pressemelding om at iStudent-leder Janne Iren Bekken trekker seg av «personlige grunner», og at nestleder Mads Kristiansen overtar med umiddelbar virkning.

– Årsaken er rett og slett at jeg venter barn i desember, sier Janne Iren Bekken, som opplyser at hun fortsetter som HiMolde-student.

Mads Kristiansen, som reiser fra Bergen til nytt studieår i Molde med første fly i morgen, sier at Bekken varslet iStudent-styret om sine endrede prioriteringer tidligere i sommer.

– Hun informerte styret og sa hun ville trekke seg. Jeg ble spurt om jeg ville overta ledervervet, og da valgte jeg å ta ansvar. Det var også naturlig, siden jeg var nestleder. Jeg ser dette som en god mulighet og tror det blir gøy, sier Kristiansen.

LES MER: Her er det nye styret i iStudent

LES MER: – Stas å sitte på toppen og være med å bestemme

Onsdag formiddag debuterer han offentlig som iStudent-leder på scenen på Rådhusplassen i forbindelse med åpningen av studiåret ved HiMolde.

– Talen min er skrevet, så jeg er godt forberedt. Jeg vet hva jeg skal si og formidle, sier Kristiansen.

– Hvilke ambisjoner har du som iStudent-leder?

– De er de samme som da jeg gikk inn i iStudent-styret. Jeg ønsker å få flere til å engasjere seg for studentmiljøet, og dermed for seg selv, samt at jeg vil arbeide videre med et fordelsprogram for studenter. Ellers syns jeg det er viktig at høgskolen forsetter å være en god og liten skole, der alle som vil får delta i studentaktivitetene, sier Kristiansen.

Kristiansen har en bachelorgrad i logistikk fra HiMolde. Han starter i høst på høgskolens mastergradsutdanning i logistikk.