KGB LUBBENES (Panorama): Two years after being founded, the MSI football team now have a chance at being promoted to fifth division after Sunday’s 2-1 win over group leader Elnesvågen 2.

By RABAH TAIF (text & photo)

Afer all the hard work, difficulties and problems they faced during two seasons playing in the local and bottom sixth division group 2, Moldestudentenes Idrettslag (MSI) now have their first chance in the teams history to get promoted.

But they still need to get four points or more in the seasons last two matches to get ahead of current group leader Elnesvågen 2: The match against Malmefjorden 2 will be played either Saturday or Sunday – probably at KGB Lubbenes, and the final match against Batnfjord is being played Monday at KGB Årølia.

And if they succeed in that, they will have to play a mini league of two matches against the winners in sixth division group 1 and 2: Dahle 2 from Kristiansund municipality and Isfjorden/Åndalsnes 2 from Rauma municipality. According to consultant Kjetil Henningsen in Nordmøre and Romsdal fotballkrets, the three planned matchdays for teams that compete for promotions are October 19/20th, 23th, and 26/27th. At least one of the three will be promoted, and under some circumstances a maximum of two teams will be promoted from sixth to fifth division.

Sunday, the presence of Georg Eugen Lindberge Johannessen, who was the best player yesterday as an emergency substitute goal keeper, was a real factor for MSIL to win the match. His performance was outstanding.

MSI’s players were great yesterday, especially Marcus Johansen who scored the first goal, and Trym Malones Brakstad who scored the second.

The more Elnesvågen 2 managed to frustrate MSI during the match, the less the student players seemed to know what to do. You could almost see them looking toward the dugout, baffled as to why the plan wasn’t working, as if there was some sort of glitch in the system.

Kan idretten vokse ustanselig uten at den skader seg selv? Er kommersialismen i ferd med å bli dens bane?

I det siste har vi stadig vekk sett advarsler og protester fra toppidrettsutøvere mot konkurranseprogrammet som deres egne forbund planlegger eller beslutter. Våren 2019 laget verdens største håndballprofiler Twitter-kampanjen Don’t play the players i kjølvannet av mesterskap der kampene kom så tett at spillerne ikke fikk restituert, og flere ble skadet. Med spill i hjemlig liga, Champions League og mesterskap blir belastningen på de beste helsefarlig.

Da programmet for 2019/20 sesongens skiskytings World Cup ble lagt fram, brukte utøverne harde ord. De opplever at deres ledere ikke tar hensyn til den samlede belastningen fra reiseaktivitet, trening og konkurranser, og Johannes Thingnes Bø frykter det i framtiden blir mindre gunstig å være med i skiskyting, også for støtteapparatet.

Innen fotballen har mesterskapene stadig blitt utvidet med antall nasjoner de siste tiårene. Dette gjør at sommerpausen forsvinner for flere spillere de somrene det er mesterskap. Nå vil FIFA, som i hovedsak arrangerer turneringer for landslag, lage en prestisje klubbturnering av den lite påaktede Club World Cup. De vil arrangere den om sommeren, når det er pause i europeiske ligaer, og det er de beste lagene som inviteres. Vedtaket har skapt mye misnøye i Europa, og det gjenstår å se om FIFA vinner maktkampen med europeisk fotball. Uansett, det arbeides aktivt for å utnytte fotballens kommersielle verdi ytterligere, med større belastning på de beste spillerne som resultat.

På slutten av friidretts-VM, som nylig ble avholdt i Doha, Qatar, kom det også kritikk fordi sesongen ble så lang. Den svenske løperen Kalle Berglund hevder utøverne «skriker etter hvile». Mesterskapet var uvanlig sent på året, nettopp fordi det var i Doha, hvor varmen var tema selv i begynnelsen av oktober. Men hvorfor arrangere i ministaten Qatar? De betaler godt.

Debatt om konkurranseprogrammet kjenner vi også fra langrenn, der mange står over Tour de Ski i mesterskapsår, og fra alpint der utøverne blant annet har reagert på økt risiko i fartsøvelsene, særlig når utforrenn kjøres på begge sider av Atlanteren to helger på rad.

Bak utøvernes protester ligger påstander om at konkurranseprogrammet hindrer nødvendig restitusjon og representerer en fare for utøvernes helse. Det er liten tvil om at konkurranseprogrammet i mange idretter har blitt mer omfattende, og tettere, og at dette er en særlig utfordring for de beste utøverne, som allerede har sterke forventinger på seg til å delta i alle konkurransene. De samme utøverne som har nytt godt av at idretten deres kommersialiseres opplever at den kommersielle logikken nå begynner å komme på kant med den sportslige, og at de må betale for dette med utbrenthet eller skader som kan ødelegge karrieren. Hvorfor er det slik?

I vår tid er konkurranseidretten profesjonalisert. Dette betyr at mange utøvere har idretten, hobbyen, som jobb, noe de ofte framhever som et privilegium. Privilegiet hadde ikke vært mulig uten inntekter fra enten stat eller private. Selv om mange stater, inkludert den norske, bruker milliarder på idretten, er dette i liten grad penger som havner på utøvernes lønnskonto. I noen land er dette annerledes, men i vestlige land kommer det meste av utøvernes inntekter fra sponsorer og TV-, og etter hvert medieselskaper. Konkurranseidrett er sett på som en sterk markedsføringskanal, særlig hvis idretten formidles direkte via TV og andre medier, og sponsorer betaler derfor det meste av inntektene til profesjonell idrett. Profesjonell idrett har kommersialismen som stefar.

Hvorfor er det blitt slik? Konkurranseidrett dreier seg om idrettsutøvere som måler krefter med hverandre, og utøverne vil forberede seg best mulig for å vinne konkurransen. Dette betyr at utøverne gjerne vil både trene og hvile mellom konkurransene, noe som blir vanskeligere om utøveren også må studere eller jobbe. Profesjonalisering av idretten har gitt utøverne muligheter til å trene mer og forberede seg bedre.

Profesjonalisering har også vært en forutsetning for utvikling av konkurranseprogrammene i idretten, og for at utøverne kan delta på nivåer som krever mye reising. Historisk har mange idretter startet lokal og regionalt, men med årene er det internasjonale konkurranser og turneringer som definerer idrettene. Geografiske grenser er ikke lenger til hinder for at verdens beste kan tevle mot hverandre. Idretten er globalisert, i likhet med næringsliv og politikk, og de TV-overførte konkurransene gir sponsorene mulighet til å nå større markeder. I dag er det mange toppidrettsutøvere som knapt konkurrerer nasjonalt, og studier eller normale jobber er sjelden tilpasset den reiseaktiviteten toppidretten krever.

Samtidig som kommersialiseringen har bidratt til å profesjonalisere og internasjonalisere idretten, bygger den på ideen om vekst. Vekst ligger så å si i kapitalismens vesen. Overskudd skal ikke bare fordeles på eiere, men også pløyes tilbake i ny innovativ og profitabel produksjon. Kapitalismen kan ikke stå stille.

Man kan spørre om det samme gjelder idretten. Ser man på den organiserte idretten med idealistiske øyne kan man argumentere for at det er et gode at flest mulig deltar i idrettsaktiviteter. Idrett har alle disse egenskapene som gjør at vi bør arbeide for dens utbredelse: den gir helseeffekter, er (ut)dannende, disiplinerende, gir samhold og identitet til lokalsamfunn og nasjoner, og den skaper arbeidsplasser og inntekter. Idrett er derfor noe mange mener de kan misjonere for. Idretten bør bre seg ut og vokse.

Det er ikke denne vekstideen som driver toppidrettsutøvere til protest. Snarere er det den stadige tilspissingen av konkurransen mellom idretter, og mellom idretten og underholdning, som får særforbund til å utvide og fortette konkurranseprogrammene. Konkurransen om TV-tid, medieomtale og sponsorinntekter er hard. I denne konkurransen er topputøverne, og topplagene, avgjørende. Det er dem folk vil se. Et sirkus utenfor rampelyset trekker ikke publikum. For å tjene mer må det vises mer, ikke av de nest beste, men de aller beste. Det er det TV og sponsorene betaler for.

Forbindelsen mellom disse resonnementene er den udokumenterte sannheten om at toppidrett skaper breddeidrett. Men denne påstanden har så svak støtte i forskningen at den iallfall ikke bør brukes til å rettferdiggjøre mer toppidrett på TV og tettere konkurranseprogram. Den reelle forklaringen på at toppidrettsutøvere utsettes for arbeidsbetingelser som i økende grad truer deres helse og karriere er nok at idrettens ledere ikke vil eller greier å temme vekstmekanismene. Det er her kommersialismens logikk krysser og sportens. I likhet med mesterskapet, er ligaformatet, der vinneren er den beste over flere konkurranser, en logisk måte å kåre de beste på, men også dette formatet har sine grenser.

Spørsmålet er om idrettens ledere lytter til utøverne og det medisinske apparatet, eller om de lar idretten spise sine helter i bytte mot større TV- og sponsorkontraker.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.

«Det annet kjønn» er tittelen på det kjente feministiske verket fra 1949 av filosofen Simone de Beauvoir. Hun omtalte kvinner som det annet kjønn, med begrensede muligheter som hadde sitt opphav i forventninger og oppdragelse knyttet til morsrollen.

Mannen kalte hun det primære kjønn. De kunne gå ut i verden og virkeliggjøre seg selv. De Beauvoir poengterer at dette forholdet mellom kjønnene ikke var naturbestemt, men at kulturelle og historiske forhold var årsak til ulikhetene. Kulturen oppmuntret menn i langt større grad enn kvinner til å bruke sine evner, mens kvinner stagnerte.  Et av hennes sitater trekkes ofte frem: «Kvinnen vingestekkes, og så beklager man seg over at hun ikke kan fly!». I det siste har jeg flere ganger kommet til å tenke på akkurat det sitatet.

Det er 70 år siden de Beauvoirs roman kom ut, og mye har skjedd siden da. Den gang min mor var ferdig på realskolen for snart 60 år siden, var det hverken forventet eller økonomisk mulig for henne å starte på høyere utdanning. Det hadde liten hensikt å investere i utdanning, mente mine besteforeldre, for hun skulle jo snart bruke all sin tid på barn og hjem.

I motsetning til henne, var universitetsutdannelse det eneste som sto i hodet på meg da jeg var klar til å forlate redet under tre tiår senere. Jeg kjente på egne og andres forventinger om at det var den riktige vei for meg. Selv om det bare var rundt 10 prosent jenter i klassen min på Gløshaugen, og stort sett alle forelesere var menn, reflekterte jeg ikke så mye over ubalansen den gang. Jeg tenkte at verden lå like åpen for oss kvinner som for det mannlige flertallet i klassen. At vi alle kunne fly.

Da tiden etter hvert kom for å starte familie, var gode permisjonsordninger på plass og etter hvert også barnehageplass. Jeg må innrømme at jeg i disse årene har sett på likestilling som en selvfølge. Jeg har tenkt at mine to døtre har akkurat de samme muligheter som mine to sønner. At vi har kunnet lene oss tilbake og tenke at vi har nådd de målene som våre formødre har kjempet for.

Men jeg har måttet revurdere mitt syn.

Bare de siste ukene har gitt meg flere påminnelser om at tingenes tilstand ikke er helt som de burde være. Først kom en e-post fra en kvinnelig bekjent med overskriften: «Hvor har man gjemt resten av de dyktige kvinnene?»

Hun gjorde meg og et knippe andre kvinner oppmerksomme på et annonsert arrangement av Molde Næringsforum, hvor de inviterte skulle bli kjent med IT-byen Molde. 14 innledere skulle gi oss korte faglige innhold om dette tidsaktuelle og viktige temaet. Blant alle disse kompetente menneskene var det imidlertid kun én kvinne. Da arrangementet ble avholdt ved Høgskolen i Molde, var det 13 menn som holdt innlegg, ingen kvinner. Tre av disse var for øvrig invitert inn av Høgskolen i Molde, og kom fra den store verden utenfor Molde. Det var visst ikke bare her i Molde det var vanskelig å finne kompetente kvinner.

Forfatteren av e-posten bad om synspunkter, samt forslag til tiltak. Noen av kvinnene mente at det ikke var vond vilje fra Molde Næringsforum (som for øvrig ledes av en kvinne), men at det generelt ikke var så lett å finne kvinner som hadde riktig kompetanse og som var villige til å ta på seg slike oppgaver. En annen var skeptisk på å velge bort deltakere basert på kjønn, og mente at det var vanskelig å finne noen som kunne erstatte disse svært dyktige mennene. Det ble påpekt at det var et felles ansvar å gjøre det enkelt å finne gode foredragsholdere av begge kjønn. De fleste syntes å være enige om at vi kvinner ikke var flinke nok til å svare ja når vi blir spurt om å stille. Da har vel kvinnene seg selv å takke. Skjerp dere kvinner!

Den andre saken som var umulig å ikke legge merke til, var resultatet av kommunevalget i Molde. Etter noen intense dager med forhandlinger var det klart hvem som skulle styre nye Molde kommune. Fire smørblide karer i sin beste alder (les gjennomsnittsalder på 66 år) gliste tilfreds fra forsiden av Romsdals Budstikke. Noen ropte etter mangfold, mens andre hadde humor og påpekte at disse vise menn tross alt hadde forskjellig skjorter, og en av dem hadde til og med skjegg.  Men mange fikk seg likevel en vekker, særlig når en begynte å se nærmere på sammensetningen av hele kommunestyret med bare 19 kvinner av 59 representanter. Hva skjedde med kvinnene på lista? ble det spurt i Romsdals Budstikke fem dager etter valget.

Diskusjonen har gått siden, og det har også kommet frem at de siste 20 årene har heller ingen kvinner blitt valgt som leder av et politisk hovedutvalg i Molde kommune.

Disse to sakene fikk meg til å lure på hvordan det egentlig står til i akademia, der hvor min karrierevei har ført meg de siste årene. Jeg hadde allerede registrert at det har vært uro i forbindelse med ansettelse av filosofiprofessorer ved NTNU [1], hvor 10 av 10 ledige stillinger ble fylt av menn, etter det som var en «formelt sett ryddig prosess».  I en enda ferskere sak krevde ansatte ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU grep for å bedre kjønnsbalansen [2].

Hva med min egen institusjon, Høgskolen i Molde? I en region med et privat næringsliv dominert av menn, kunne en tenke at en offentlig arbeidsplass som vår skulle være en viktig arena for kvinner. Her må da vel kvinnene være i front? Etter å ha forespurt oppdatert statistikk fra administrasjonen, ble jeg først henvist til en tabell i siste årsrapport som viste sist tilgjengelig statistikk for kjønnsbalanse hos oss. Tabellen skulle svare på virksomhetsmålet «Høgskolen skal tilstrebe god kjønnsbalanse på ledernivå og på alle nivå av faglige stillinger». Tallene i tabellen var imidlertid ett år gamle, og gav heller ingen innsikt i hver enkelt avdeling.

Jeg fikk etter hvert tilgang til en komplett ansattliste med stillingskoder, og kunne selv finne oppdaterte tall på kjønnsbalansen for de ulike stillingene og avdelingene. Jeg valgte å fokusere på professorstillinger, som gjenspeiler kvinners muligheter til å avansere i akademisk organisasjoner. Selv om vi har en relativt jevn fordeling av kvinner og menn blant de fagansatte, fant jeg at høgskolen i dag har kun 19,05 prosent kvinnelige professorer, og dermed 80,95 prosent mannlige professorer. Om vi regner med bistillinger blir tallet noe bedre med 19,7 prosent kvinnelige professorer. Dette er likevel betydelig lavere enn landsgjennomsnittet, som ligger på 28 prosent [3]. Statistikken hos oss har dessuten vist en nedadgående tendens de siste par årene. Andelen kvinner i faglige toppstillinger er et nasjonalt styringsparameter, og vi ligger ganske dårlig an. Da er det godt å lese i rapporten at det «arbeides aktivt med å øke andelen». Saken er altså gode hender.

Det hadde kanskje hjulpet med oppdatert og nyansert statistikk for å jobbe aktivt med dette, tenkte jeg mens jeg skrollet bortover regnearket med faglige ansatte for å finne statistikk for de ulike avdelingene. Ingen stor jobb, men likevel. Jeg kom uansett frem til noen tall som kan fortelle litt om hvordan vi har arbeidet med kvinneandelen frem til nå.

På helsefag er det stor overvekt av kvinnelige ansatte, og her var det jeg også fant størst andel professorer. Over 33 prosent, og oppunder 40 prosent om vi tar med professorer i bistilling. På de to andre avdelingene står det dessverre ikke like bra til.  På Avdeling for logistikk fant jeg at det er en kvinneandel for professorer på 18,2 prosent, som falt til 16,9 prosent når jeg inkluderte bistillinger. Dårligst an ligger Avdeling for økonomi og samfunnsvitenskap, med 14,3 prosent kvinnelige professorer. Siden vi på denne avdelingen bare har menn i professor-bistillinger, faller andelen til i overkant av 13 prosent om vi inkluderer dem. Nå kan vi argumentere for at disse to avdelingene har overvekt av menn, og at vi dermed bør forvente en overvekt av menn også i de høyeste stillingene. Dette blir imidlertid et problem når det ene tiltaket for å bedre kjønnsbalansen er å satse på kvalifisering av ansatte.

En lav andel kvinner i førstestillinger innebærer at ubalansen på professornivå tar enda lengre tid å rette opp. For å ha mulighet til å klare det, må det dermed tilføres kvinner utenfra.

Gjennom målrettet og grundig rekrutteringsarbeid kunne det være mulig å få til endring i positiv retning, spesielt for avdelingene med lav kvinneandel både på professornivå og under dette (ØS og LOG).  I de siste årene har vi vært inne i en periode med mange nyansettelser, også blant professorer, som potensielt kunne gitt oss muligheten til å rette opp denne skjevheten på disse to avdelingene. Basert på lista jeg fikk fra personal, så jeg imidlertid at siden 1.1. 2018 er det kun menn som er blitt tilsatt i fulle professorstillinger på disse to avdelingene, hvorav to enda ikke er tiltrådt. Disse tilsettingsprosessene har helt sikkert vært grundige og fulgt alle formelle regler, men de bidrar like fullt til at utviklingen går i feil retning når det gjelder andel kvinnelige professorer på nevnte avdelinger. Da kan man saktens lure på hva som en menes med å «arbeide aktivt» for å øke kvinneandelen.

Som vitenskapelig ansatt ved Høgskolen i Molde gjennom ti år har jeg faktisk ikke registrert at kvinnerepresentasjon har vært et stort tema hos oss. En viktig grunn til det tror jeg handler om at vi, som i resten av sektoren, mener å ha ryddige og objektive prosesser i forbindelse med ansettelser og opprykk. Det settes ned komitéer med to eksterne og ett internt medlem som vurderer søkerne til vitenskapelige stillinger. Komitéene tar utgangspunkt i kriterier som relevant doktorgradsutdanning, undervisning og veiledning, eksterne prosjekter, og publikasjonsaktivitet. Særlig det siste tillegges vekt ved vurdering av professorkompetanse. Objektive kriterier som gjør det mulig å finne de beste kandidatene. Som i de fleste tilfeller altså viser seg å være menn.

Lav kvinneandel i faglige toppstillinger er et problem som oppleves av mange institusjoner i akademia. Til tross for et høyt og stadig stigende utdanningsnivå for kvinner i samfunnet [4], gjenspeiles det likevel ikke i andelen professorer. Dette er et paradoks som har vært gjenstand for undersøkelser. Universitetet i Stavanger satte for noen år siden ned et forskningsprosjekt for å kartlegge barrierer og drivkrefter for kjønnsbalanse innenfor teknisk-naturvitenskapelige fagområder, eller de såkalte STEM-områdene (Science, Technology, Engineering, and Mathematics) [5]. Studien viser at kjønn faktisk har betydning i våre arbeidshverdager, og viser til begrep som «klebende gulv», flaskehals, glasstak, «leaky pipelines» og lignende, som uttrykker mekanismer hvor kvinner ikke avanserer eller slutter.

Undersøkelsen peker særlig på ansettelsesprosessene som ugjennomtrengelige, til tross for etablerte regelverk og formelle prosedyrer for ansettelser og rekrutteringsprosesser. Flere kvinner i undersøkelsen opplever å ha blitt forbigått. Som forfatterne av rapporten sier; det handler om organisasjonsstrukturer og tradisjon. Forfatterne konkluderer med at det ikke er kvinnene som må endre seg [6]. Den norske undersøkelsen føyer seg til internasjonale studier som viser at det er strukturelle prosesser, som trekk ved organisasjonen, utlysnings- og ansettelsesprosedyre osv., som fører til at menn i større grad enn kvinner ansettes som professorer [7, 8]. Ansettelsessystemet i akademia er altså ikke så kjønnsnøytralt som vi liker å tro.

Eksempelet fra akademia viser at selv i systemer hvor en skulle forvente at det er like muligheter for alle, uansett kjønn, eksisterer det formelle og uformelle strukturer som begrenser kvinners muligheter. Kultur spiser strategi til frokost, sa Peter Drucker en gang. Det spørs om det i noen tilfeller er slik at kultur også spiser intensjoner om økt likestilling i samme slengen.

Eksemplene fra det politiske liv, fra næringslivet og fra akademia viser at likestilling ikke kommer av seg selv. Disse viser at vi til og med kan gå i motsatt retning om vi ikke jobber aktivt for å skape kjønnsbalanse.  Da nytter det ikke å legge ansvaret på halve befolkningen ved å vise til deres manglende initiativ, villighet, kompetanse og synlighet.  Det er heller ikke tilstrekkelig å skrive i fine rapporter at en skal «arbeide aktivt» for likestilling i årsplaner og strategier, mens en i realiteten satser på at det fins en selvgående likestillingskvern, som over tid skal ordne dette helt av seg selv.  Vi skal heller ikke fremstille prosesser som objektive, når de i realiteten ikke er det. Vi må derimot gjøre noe som bidrar til endring.

Positiv kjønnskvotering kan i mange tilfeller være helt nødvendig for å få til raske endringer. Men det er ikke nok. Det grunnleggende arbeidet handler om å skape bevissthet rundt temaet likestilling, jobbe aktivt for å endre holdningene rundt oss, og gjøre alle arenaer like relevante og komfortable for kvinner som for menn. Ikke mist trenger vi mer kunnskap om hvorfor vi ikke har klart å oppnå likestilling der hvor vi sliter med å få til dette, for å kunne sette inn de riktige tiltakene. Vi kan uansett ikke fortsette slik vi gjør nå. For det kan se ut til at vi på flere arenaer faktisk går i feil retning.

1. Schei, A., “NTNU lyste ut 10 stillinger i filosofi og ansatte 10 menn”, Khrono, 13. mai 2019.
2. Furberg, K., “Ansatte krever grep mot dårlig kjønnsbalanse”, Universitetsavisa, 8. oktober 2019.
3. Oksholen, T., “Andelen kvinnelige professorer øker”, Uniforum, 28. februar 2019.
4. Sundberg, K., “Master- og doktorgrader: Kvinner tar snart igjen menn.”, 2016, Statistisk Sentralbyrå.
5. Hellstrand, I., M. Dockweiler og M. Aure, “Barrierer og drivkrefter for kjønnsbalanse ved det Teknisknaturvitenskapelige fakultet (TN), UiS.“, 2017, Nettverk for kjønnsforskning, UiS.
6. Hellstrand, I. og M. Aure, “Kommer kjønnsbalansen av seg selv når det er nok kvinner å ta av?”,no, 2017.
7. van Den Brink, M., “Behind the scenes of science gender practices in the recruitment and selection of professors in the Netherlands.”, 2009, S.l. : Amsterdam University Press.
8. Rees, T., “The Gendered Construction of Scientific Excellence.” Interdisciplinary Science Reviews, 2011. 36(2): p. 133-145.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.

KGB LUBBENES (Panorama): Tonight, MSI will be league winners of sixth divisjon with draw or win against Batnfjord. Saturday’s big win of 8-1 against Malmefjorden boosted the MSI players confidence.

By RABAH TAIF (text & photo)

MSI were the hosts in Saturday’s match against Malmefjorden 2 at 12.30 midday. The student football club (MSI) begun their assault on the Malmefjorden 2 team quite early. It was Junior Mutua who got the party started, as he put the ball past the goalkeeper of Malmefjorden 2 team in the first few minutes of the first half.

MSI continued to dominate proceedings in the first half by scoring and possessing, and it was 4 goals separating the sides. In the second half, MSI continued to press and stress Malmefjorden’s goalkeeper, with Sindre Fossheim Waage as the eye of the storm.

Malmefjorden 2 looked in trouble against the student football club, they were receiving more goals during second half, while in the last quarter of the match, they got the icing on the cake, as Sindre Fossheim Waage thumped the ball past the goalkeeper and into the net.

In this season, both teams have faced off 2 times, with the last coming in October, 12^th during qualification for the fifth division and Sindre Fossheim Waage was the star of the show as he scored a super hat-trick in the last match to complete an 8-1 comeback victory. MSI now have the upper hand with 1 win after a tie match of 2-2 with Malmefjorden 2.

The student football club currently sit at 2^nd place on this league’s table, despite suffering a series of problems such as the lack of players, and the problem of no goalkeeper. MSI isn’t a club to give up easily. They’ve returned this season with their eyes still focused on claiming the fifth division. With those great players, they surely have a decent chance to go all the way and get into the fifth division.

Tonight’s 19 pm match against Barnfjord at KGB Årølia in Molde will decide if MSI becomes this year’s league winner.

Har du sett en piñata med fem armer? Logistikkstudent Tania Rodriguez (29) trenger den til et bursdagsselskap.

Da Tania Rodriguez fra Lázaro Cárdenas i delstaten Michoacán på Mexicos stillehavskyst i høst kom til Molde for å studere på masterprogrammet i logistikk, fikk hun etter en ukes tid beskjed om at de internasjonale studentene ofte pleier å vise fram noe fra sin egen kultur på den årlige International Day.

Logistikkstudenten hadde ikke tatt med seg noe sånt, men visste likevel råd:

– Min mor skulle komme på besøk til Molde, så jeg ba henne ta med noe. Og hun tok med seg alt jeg trengte til å lage en piñata.

Rodriguez anslår at hun over noen dager totalt brukte rundt åtte timer på å lage piñataen, og planen var at den til slutt skulle knuses (det ender ofte slik for piñataer) på bursdagsfesten til en venn her i Molde.

– Etter International Day hadde jeg mye å bære på, så jeg la piñataen på toppen av garderobeskapene i damegarderoben i A-bygningen. Senest fredag kveld, da studenter hadde  beer pong på campus, så jeg at den fortsatt lå på toppen av skapet, men den var borte da jeg skulle ta den med meg hjem på mandag, sier Rodriguez.

Verken renholdere eller HiMolde-ansatte har foreløpig kunnet bidra til å opplyse studenten om hvor piñataen har tatt veien.

Har du sett piñataen? Send eventuelt tips på e-post  til panorama@himolde.no.

DAHLE KUNSTGRESSPARK (Panorama): A fabulous Wednesday night victory of 2-4 for MSI against Dahle 2 secured promotion to the 5^th division for the student football team from Molde.

By RABAH TAIF and UMID MIRZAEV (photo)

After last night’s tremendous 2-4 victory in a difficult last match for MSI in the championship playoff between the three group winners in the regional sixth division, the student football club has now been promoted to fifth division, earning the right to get even tougher competition during the upcoming 2020 season.

MSI have been getting off to some great starts this year, but Marcus Johansen’s last night’s opening goal was the first goal that MSI have scored in the first three minutes in this season. It took just 180 seconds for him to score it.

Ten minutes into the match, MSI’s Junior Mutua Kitonyi was face to face with Dahle 2’s goalkeeper Bjørnar Jünge Husby and tried to score, but he was violently stopped by Husby. However, MSI’s Marcus Jørgensen received the ball in front of a now open goal and brought the score to 0-2 before the goalkeeper received a well-deserved yellow card.

Two minutes later, Dahle 2 striker Jøran Sandøy scored with a well-placed shot that went past MSI’s substitute goalkeeper Vetle Bråttvik Simensen.

A misunderstanding between MSI’s Johannes Myrvoll Nystøyl and Vetle Bråttvik Simensen caused a corner for Dahle 2, which the Kristiansund team effectively used to produce its second goal after 26 minutes of play.

This goal was tough for MSI, who now had to score at least two more goals than Dahle 2 to be promoted. But the student champions from Molde never gave up.

After the match, MSI captain Trym Malones Brakstad, described his team’s history and spirit like this:

“In the beginning it was just a joke for us and we wanted to have fun only, but later we discovered that we are a very good team, and that we have to fight to get promoted.”

MSI‘s willingness and confidence pushed them to score again in the 32th minute, unluckily the referee cancelled it because of offside. When the referee whistled the end of the first half, the score was 2-2.

In the 52th minute of the match, Marcus Jørgensen tried a clever lob towards Dahle 2’s net, but this time referee Eirik Hyldbakk Furu was confused, waiting for his assistant to give him a sign of whether it was a goal or offside. It was like a heart attack for MSI to wait for the referees’ decision. Luckily, the referee decided it as a goal, boosting the MSI players’ confidence.

In the 85^th minute, during an MSI attack, Mads Kristiansen scored the fourth and crucial goal for promotion.

MSI coach Isak Tollerud later described the moment with these words:

“We are very happy that we had the honour of scoring the deciding goal in our most important game of the season.”

Enkelte kan fristes til å tro at terminlister er noe fødeavdelinger setter opp for å håndtere planlegging av fremtidige fødsler. Slikt finnes kanskje også ved disse etterhvert utryddingstruede institusjoner, men her oppe blant supersoniske jagere og satellitter er det selvsagt den fotballmessige versjonen av begrepet som interesserer.

Av HAUGEN og OLAV HAUGE (medforfatter)

Overraskende for mange er det kanskje at oppsett av terminlister, eller Sports League Scheduling[1] som det ofte benevnes, har blitt et vitenskapelig temaområde.

Problemet kan litt forenklet beskrives omtrent som følger: Anta at vi blant alle mulige terminlister skal forsøke å velge ei som tilfredsstiller flest mulig av et sett av restriksjoner knyttet til ønsker fra ulike deltagere i en liga.

Slike klubbønsker er åpenbare i Eliteserien. MFK vil eksempelvis gjerne ha hjemmekamp 16. mai, men det vil nok også de andre 15 lagene i ligaen, Hjemmekamp under jazzfestivalen er nok også kjekt for MFK, noe som kanskje kan passe med at RBK gjerne vil spille hjemme under Olavsfestdagene. I praksis vil det gjerne være vanskelig å tilfredsstille alle ønsker, noe statistikk over hjemmekamper på 16. mai for de siste 15 åra med all mulig tydelighet bekrefter. I denne perioden har for eksempel RBK spilt samtlige (100%) 16. mai-kamper hjemme, mens MFK har blitt avspist med kun åtte hjemmekamper eller 57%[2]. Når interessekonflikter skaper problemer er det kanskje ikke så rart (om enn ikke rettferdig) at NFF som har ansvaret for å generere slike lister velger å ta økonomiske hensyn i prioriteringen.

Grunnen til at forskere har fattet interesse for problemstillingen er nok rett og slett det faktum at problemet er utfordrende matematisk. I følge[3] finnes det for en såkalt enkel «Round Robin» turnering (alle lag skal møte hverandre en og bare en gang) [(N[4]/2)×(N-1)]! mulige slike terminlister. For en liga med fire lag innebærer ikke dette antallet mulige terminlister særlige problemer – [(4/2)×(4-1)]! = 6! = 720.

Men, utrykket vokser eksplosivt, og for henholdsvis 8 og 16 lag (dagens størrelse på Eliteserien) finner vi:

8 lag -> 28!     =          304888344611713860501504000000

16 lag ->120! = 6689502913449127057588118054090372586752746333138029810295671352301633557244962989366874165271984981308157637893214090552534408589408121859898481114389650005964960521256960000000000000000000000000000

Kanskje ikke veldig overraskende at det fort kan bli utfordrende å velge én av slike mengder mulige terminlister.

Foran har vi konsentrert oss om det vi kan kalle statiske terminlister. Altså lister som settes opp i sin helhet før sesongen og (i den grad det er mulig[5]) følges opp. Det finnes imidlertid andre muligheter.

I sjakk velger en ofte en veldig annerledes tilnærming. En tilnærming vi gjerne kan kalle dynamisk. I en sjakkturnering der alle spillere er samlet trenger en kanskje ikke å definere alle kamper før turneringen, og en velger derfor (av svært gode grunner) normalt kun å definere første runde, for så å observere utfallet av runde 1 før spilleplan for runde 2 fastsettes. Det å utsette terminlistebeslutninger til en kjenner utfall av tidligere runder er åpenbart interessant om en ønsker å oppnå spennende kamper. Og, det gjør en jo gjerne, i alle fall i sjakk, der en forsøker å sette opp turneringsplanen slik at de beste til enhver tid spiller mot hverandre. (Se mer om turneringsoppsett i sjakk på[6]^,[7].)

Et slikt system kunne en jo også tenkt seg i fotball. Etter at første serierunde er ferdigspilt lar en nummer 1 og 2 og 3 og 4 (o.s.v.) på tabellen møtes i neste runde og fortsetter slik så langt det går. Etterhvert vil selvsagt et slikt system tvinge fram at enkelte mindre interessante kamper må spilles, men en skulle tro at en gjennomgående burde kunne få mer interessante og jevne kamper som til og med kan gi mere publikum på stadion og flere TV-seere. Dette burde være i fotballens interesse.

I tillegg oppnår en også at selve terminlistefastsettelsen blir ekstremt forenklet når en kun må fastsette 1 runde i gangen.

Selvsagt finnes det innvendinger. Den klassiske innvendingen er vel (kanskje) noe gammeldags. I ‘gamle dager’, når fotballen hadde mindre penger, var reisekostnader et viktig argument. Da måtte en gjerne foreta samlede reise- og oppholdsbestillinger tidlig for å kunne finansiere en sesong. Dette har imidlertid endret seg i dag. Ikke bare er den andelen som denne kostnadstypen utgjør av en fotballklubbs totale kostander redusert, men dagens mulighet for kjappe internett-bestillinger gir kanskje til og med mulighet for lavere kostnader enn forpliktende bestilling for en hel sesong ville gitt.

Det må naturligvis påregnes både fulle fly og hoteller innimellom, men unge spreke og stort sett godt betale fotballspillere har kanskje ikke vondt av en buss/togtur, ei heller ei campinghytte eller ungdomsherberge i ny og ne. Redusert bruk av fly kan kanskje til og med brukes for bedret omdømme i disse flyskamtider.

Vi antydet ovenfor at selv om hovedmålet ved oppsett av terminlister er å tilfredsstille klubber (og øvrige aktuelle «stakeholdere») ønsker kan det jo tenkes at «terminlisteeieren» – NFF – også kan forsøke å presse inn egne ønsker innimellom. I så måte er nok, som vi var inne på over, det å få satt opp flest mulig spennende kamper –spesielt kanskje mot slutten av ligaen – et åpenbart mål. Derfor kan det jo være interessant å studere NFFs prognoser for avslutningen av årets Eliteserie og se om vi kan ane trekk av forsøk på å generere interessante kamper i siste serierunde.

I Obos-ligaen møtes eksempelvis Aalesund og Sandefjord i siste runde. Dette synes som et ikke helt ubevisst trekk fra NFFs side. Dagens tabell, to serierunder før slutt, forteller nemlig at akkurat disse to lagene ligger som nummer 1 og 2 på tabellen. I så måte kan jo dette synes som et slags bevis på NFFs framsynthet. Uheldigvis er poengsituasjonen slik at det aller meste er avklart mht. til begge lags (trivelige) skjebne – begge rykker opp[8].

På nivået over, i Eliteserien, framstår situasjonene som enda mer spennende. Her ligger nemlig MFK og Bodø/Glimt, som møtes i Molde i siste serierunde, også som nummer en og to på tabellen. Det faktum at NFF før årets sesong gjettet på at AaFK og Sandefjord skulle bli de to beste lagene i årets Obosliga er kanskje ikke veldig imponerende. Heller ikke at MFK skulle plassere seg høyt mot slutten, men at Bodø/Glimt skulle være der opp, det var jammen en imponerende prognose. Etter hjemmelagets traurige tap mot RBK, og ikke minst Branns heldige poeng mot Glimt i går, kan følgende heidundrende finalescenario oppstå. Om MFK taper de neste tre og Glimt vinner de neste tre, vil Glimt ha tre poengs ledelse på MFK foran siste kamp mellom lagene i Molde. Ettersom MFK har 11 plussmål mer enn Glimt, vil MFK da vinne seriegull med seier mot Bodø/Glimt, mens alle andre utfall vill gi Glimt-gull. Dette kan synes som ekstremt imponerende planlegging av NFF. En avgjørende gull-duell i siste kamp, kan det gjøres bedre?

Svaret er nok tross alt JA. Sannsynligheten for scenariet over – tre tap til MFK og tre seire til Glimt er vel så liten at dette ikke skjer. Derfor vil nok den også denne kampen, som kampen mellom AaFK og Sandefjord, bli sportslig uinteressant. Vår foreslåtte metode ville nok ha berammet disses to kampene i alternative serierunder, serierunder der kampene kunne framstått som såkalte 6-poengskamper.

Heia Molde!

[1] Se for eksempel: Scheduling A Major College Basketball Conference, G. L. Nemhauser og M. A. Trick, Operations Research, 46(1):1-8, 1998.

[2] Se League champions (1938-2018).

[3] Se Sports League Scheduling, K. Mcaloon, C. Tretkoff  og G. Wetzel, In Proceedings of the 3th Ilog International Users Meeting, 1997.

[4] N angir her antall lag i ligaen.

[5] En del utsatte kamper må påregnes.

[6] Monradturnering.

[7] Sveitsersystemet

[8] Enkelte vil muligens innvende at det fortsatt er teoretisk mulig at Start kan passere Sandefjord, men vi vil hevde med styrke at den slags teori hører akademia til.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.

KRISTIANSUND (Panorama): Nyt synet av HiMolde-studentene som denne uka ble kretsmestere i fotball. Heia MSI!

Tidligere HiMolde-student Ole Martin Vebenstad (28) feiret bursdagen sin med å vise fram en betaversjon av rekrutteringsverktøyet SportIn.

Presentasjonen foregikk på Seilet siste dag i oktober, og Vebenstad erklærte at SportIn – se sportinglobal.com – skal tilby brukerne den beste veien inn i sportsindustrien.

– Jeg fikk ideen i klasserommet da jeg tok en mastergrad i sportsledelse ved University of San Francisco, fortalte Vebenstad, som fra før har en bachelorgrad i sportsledelse fra HiMolde.

De frammøtte – studenter og ansatte ved HiMolde, pressefolk, MFK, samt venner og familie av Vebenstad – fikk se det foreløpige resultatet av to års arbeid med å få SportIn på beina.

Det er i Europa og Nord-Amerika SportIn vil gjøre sine forretninger, og moderne nok er økt mangfold blant de ansatte i sportssektoren et av gründerbedriftens satsingsområder.

Vebenstad fortalte at selskapet ved bruk av kunstig intelligens skal tilby rekruttererende sportsbedrifer- og organisasjoner en topp 10 liste over de beste kandidatene.

Kort oppsummert er forretningsmodellen basert på tre brukergrupper: studenter/arbeidssøkende, universiteter og arbeidsgivere. Universitetene skal betale rundt 20 000 kroner i året per studieprogram som deltar, noe som også gir studenter tilknyttet betalende institusjoner rimelig adgang til rekrutteringsverktøyet. Arbeidsgivere betaler for stillingsannonser, og rekruttering ved hjelp av kunstig intelligens er en ekstratjeneste SportIn også vil ta betaling for.

Da Vebenstad presenterte brukergrensesnittet for de forskjellige brukerne, ble det tydelig at verktøyet har mye til felles med kjente sosiale medier. Brukerne kan legge inn verdier, visjoner, mål, ønskede arbeidssteder, stikkord/tags, stillinger og arrangementer.

LES MER: Sport industry connections is the key feature in startup

LES MER: SportIn Global hosted its first e-sport event

Studenter og arbeidssøkende kan også ta EQ og peronslighetstester i verktøyet, som Vebenstad forsikret er helt i samsvar med GDPR-lovgivningen.

Ifølge Vebenstad vil SportIn lage sin en personlighetstest i samarbeid med selskapets programmere, men selskapet har ikke knyttet til seg psykologer til dette arbeidet.

Det er Vebenstad som eier 95 prosent av SportIn global, mens barsilianeren og tidligere HiMolde-student Eduardo Drapier, som har ansvaret for digital markedsføring , eier de resterende fem prosentene av selskapet, opplyser Vebenstad.

En rekke HiMolde-studenter har hatt praktikantstillinger i selskapet de siste to årene.

HiMolde, University of San Francisco, MFK og Stabæk er blant de noen titalls industriaktørene som har knyttet seg til oppstarten, og Vebenstad sa at rundt 1000 studenter/arbeidssøkende allerede har pre-registrert seg som SportIn-brukere.

Vil vi virkelig ha en ordning hvor en peker ut noen yrkesgrupper, f.eks. forskere og idrettsutøvere, som spesielt viktige, og hvor en så sier at andre yrkesgrupper er viktige dersom de tjener masse penger?

Spørsmålet i overskriften har kommet opp igjen i den senere tid. Og svaret fra flere i fotballmiljøet er ja.

Fotballedere viser til at både Danmark og Sverige har regler om gunstig beskatning, «kunstnerskatt» som de gjerne kalles i den norske debatten, av utenlandske fotballspillere som spiller i de nevnte landene.

Før jeg besvarer spørsmålet i overskriften, vil jeg si litt om ordningene i Danmark og Sverige og litt om begrepet «kunstnerskatt».

Både Sverige og Danmark har gunstig beskatning for utlendinger som flytter til landene for å arbeide. De særskilte ordningene er laget for å tiltrekke seg ønsket, utenlandsk arbeidskraft. Ikke først og fremst fotballspillere – men de også. Ordningene kalles ikke «kunstnerskatt» og er heller ikke rettet særlig mot kunstnere, så det er litt uklart hvorfor ordningene omtales som det.

Den danske ordningen kalles gjerne «forskerordningen», og gjelder for utlendinger som blir skattepliktig til Danmark i forbindelse med arbeid i landet. På tross av kallenavnet, gjelder det i utgangspunktet ikke vilkår om at skattyter skal være kvalifisert som forsker. For å kvalifisere til ordningen er det tilstrekkelig at bruttolønnen overstiger et visst (relativt høyt) beløp pr. måned. Men for kvalifiserte forskere gjelder ikke beløpsgrensen. Ordningen gjelder mao. for høytlønnede (deriblant enkelte fotballspillere) og for forskere.  Skattytere som omfattes av ordningen kan velge å bli beskattet med en flat sats på 27 prosent i inntil syv år. I tillegg påløper en trygdeavgift, som innebærer at skattesatsen blir rundt 33 prosent.  Høyeste marginalskatt på lønn i Danmark er på 56 prosent. Ordningen innebærer mao. lav skatt over en relativt lang periode.

I Sverige er det en tilsvarende ordning som gjerne kalles «expertskatt». For å komme inn under ordningen er det et vilkår at skattyter ikke er svenske statsborger. Skattyter må ikke ha vært bosatt i, eller ha regelmessige besøkt, Sverige i løpet av de siste fem årene før arbeidsforholdet starter. Videre kan arbeidsforholdet vare høyst fem år. Denne ordningen gjelder for ulike «experter» og det er oppsatt ulike kriterier for å være ansett som «expert». Siden 2012 har det også vært åpnet for at andre kan nyte godt av ordningen. Kriteriet er, som i den danske ordningen, at de er høytlønnende. Skatteletten innebærer at 25 prosent av lønn mv. er skattefri. Ordningen gjelder for de tre første årene skattytere arbeider i Sverige.

Også i Norge har vi egne regler for bl.a. idrettsutøvere som er i landet en kort periode. Det er regler i artistskatteloven for artister og idrettsutøvere som er i Norge i mindre enn seks måneder i løpet av en tolvmånedersperiode.  Inntekten i Norge skattlegges da med en skattesats 15 prosent. Er de her lenger blir det full skatt i hele perioden de er her. Formålet med denne ordningen, som har sin bakgrunn i OECDs mønster for skatteavtaler, er å sikre beskatning av disse utenlandske skattytere, ikke å beskatte dem gunstig.

Så til spørsmålet: bør det innføres regler som beskatter utenlandske fotballspillere i Norge særskilt, utover 6 måneder?

Flere sentrale prinsipper taler mot en særordning for utenlandske fotballspillere. Skattesystemet bør være enklest mulig og ikke inneholde mange særregler som ivaretar andre hensyn enn det som er hovedformålet med skattesystemet – å skaffe det offentlige penger på en effektiv måte. En slik ordning vil ikke effektivisere skattesystemet, og det er helt andre hensyn enn å skaffe det offentlige inntekter som eventuelt vil være begrunnelsen.

Skattesystemet bør videre være utformet slik at skattebelastningen skal fordeles etter skattesubjektenes evne til å bære den (det som gjerne kalles skatteevneprinsippet). Det er ingen grunn til å tro at utenlandske spillere, eventuelt nordmenn som har spilt lengre tid i utlandet, har dårligere skatteevne enn spillere som hele tiden har spilt i Norge.

Ikke minst bør skattesystemet være rettferdig, blant annet slik at like inntekter behandles likt. Behandles for eksempel  arbeidsinntekter veldig forskjellig, vil dette føles urettferdig, og en vil få et press fra andre grupper om at deres inntekter skal behandles gunstigere. Og her tror jeg en vil møte på en hel hærskare av folk som vil synes en særordning for fotballspillere vil være urettferdig.

Men, vil nok mange si, skattesystemet inneholder jo mange ordninger som bryter med prinsippene som er nevnt ovenfor. Og de har rett. Men for å innføre ordninger som bryter med prinsippene, bør en ha gode grunner.

En grunn kunne være at det norske samfunnet trenger utenlandske fotballspillere. Det er mulig at det vil være heldig for norsk fotball om det er flere utenlandske spillere i den norske serien, men det vil kanskje også være uheldig. Uansett, dette er ikke en tilstrekkelig viktig grunn. Selv om fotball er underholdene, engasjerende og positiv på andre måter, greier jeg ikke å argumentere for at fotballspillere er spesielt viktige i forhold til mange andre yrkesgrupper. I tillegg er det vel ingen som kan mene at det er mangel på norske fotballspillere. Og da kommer spørsmålet om det å rekruttere utenlandske fotballspillere skulle vært en tilstrekkelig god grunn til å skattemessig særordning.

Skal også utlendinger innen andre yrker komme inn under ordningen? Det vil være vanskelig å argumenter mot at yrkesgrupper det er viktigere eller like viktige å rekruttere, skulle omfattes. Jeg er tilbøyelig til å mene at i så fall måtte ordningen omfatte veldig mange yrkesgrupper. Og dersom vi skal ha en diskusjon om omtrent alle nyankomne utledningers arbeidsinntekt skulle skattlegges gunstigere enn nordmenn, kan vel de fleste gjette utfallet?

Noen vil nok argumentere med at det i Sverige og Danmark går helt fint å ha en ordning som er eksklusiv for enkelte skattyter. Det er mulig, men det er kritikk av ordningen i disse landene også. Likevel, vil vi virkelig ha en ordning hvor en peker ut noen yrkesgrupper, f.eks. forskere, som spesielt viktige, og hvor en så sier at andre yrkesgrupper er viktige dersom de tjener masse penger? Mulig er det fordi jeg er en fanatisk sosialdemokrat, men jeg mener nei.

Så til slutt – i Norge har vi allerede en særordning for idrettsutøvere som bryter med alle prinsipper jeg har nevnt – den gunstige skatteordningen kalt utøverfond. Jeg mener den bør oppheves. Det vil jeg begrunne nærmere i et senere innlegg, så vent i spenning!

*********************************

Førsteamanuensis Odd Anders Bøyum-Folkeseth:

Jeg liker idrett. Å drive idrett, følge med på toppidrett, men først og fremst å se ungene drive med idrett. Som jurist er jeg også fascinert av reguleringen av idretten; av hvordan idretten regulerer seg selv, og hvordan generelle regler har innvirkning på idretten.

I store deler av mitt akademiske liv har jeg vært opptatt av fenomenet klynger.

Våren 2014 avla jeg min doktorgrad om globalisering av den maritime klyngen, og ble i den anledning intervjuet av Panorama. Jeg var opptatt av skjær i sjøen. I sakens anledning hadde redaktøren også kontaktet en kjent norsk klyngeforsker, Torger Reve, som fremholdt at statlig støtte til industriklyngene gjør dem mer innovative. Reve snakket om lønnsom smøring. I 2014 gikk klyngen og det oljesmurte næringslivet så det suste. En var ikke så interessert i å skue etter skjærene.

Som med det beslektet begrepet innovasjon, er klynge blitt et motebegrep. Enhver region med respekt for seg selv må klare å få til en næringsklynge, helst flere.  Det norske klyngeprogrammet «Norwegian Innovation Clusters» (NIC), har eksistert siden 2002, og har støttet opp imot 90 klyngeprosjekt. Ifølge Innovasjon Norge ble det i 2018 bevilget 182,8 mill. kroner til klyngeprogrammet, som da hadde ca. 30 klynger som omfattet ca. 2300 bedrifter. Mange klynger for et lite land som Norge, kan en tenke, men det viser kanskje at smøringen er lønnsom? Klyngeprogrammet vurderes i alle fall som et viktig næringspolitisk virkemiddel, og mange ser på det som et svar på de omstillingsutfordringene landet nå står ovenfor.

Michael Porter er opphavsmann til den definisjonen av klynger som er mest brukt, som kort kan oversettes som «geografiske konsentrasjoner av sammenkoblede bedrifter og institusjoner innen spesielle felt» (Porter, 1998). En grunnleggende antakelse i klyngelitteraturen er at bedrifter som opererer i klynger er mer innovative enn andre bedrifter. Forklaringen er at bedrifter som har konkurrenter og samarbeidspartnere geografisk og kulturelt nært seg, utveksler kunnskap som er vanskelig å dele over store avstander.

Dette gjelder særlig kunnskapens tause komponent, som Polanyi (1967) beskrev i sin bok «The tacit dimension». Taus kunnskap uttrykkes ikke i eksplisitt form, som i et dokument, men deles kun i nærhet og samarbeid mellom mennesker. Disse utvikler og akkumulerer kunnskap og spesifikke rutiner som er vanskelig å kopiere av utenforstående. Nærhet er et sammensatt begrep, men det peker mot at deltakerne kommuniserer gjennom normer og koder som dels er vanskelig å se og så kompliserte at de er uansett er vanskelig å beskrive. Derfor kan de bare læres gjennom langvarig samhandling i den konteksten de er en del av. Deling av kunnskap, særlig den tause, er dermed stedbunden og tett knyttet til kulturen i klyngen.

På mange måter kan vi si at klyngeprogrammets utbredelse og vekst illustrerer vekselvirkningen mellom forskning og næringsliv. Forskere observerte en spesiell form for næringsutvikling, de samlet empiri om fenomenet, og utviklet teori for å forklare det de observerte. Teorien er så blitt oversatt til politiske virkemidler. Forklaringsmodeller er blitt omsatt til instrument for å oppnå mer av det vi ønsker; nemlig økonomisk vekst. Et glanseksempel på at forskning kommer til praktisk nytte. Men som med alle oversettelser, kan også oversettelse av klyngeteori til politiske instrument miste noe på veien.

Klyngeprogrammet oversetter altså klyngeteorien til praksis. For å nå opp i den stadig skarpere konkurransen om klyngestatus må klyngeorganisasjonene sette opp ambisiøse mål og målbar effekt av klyngeprosjektet. Det kan handle om antall workshops, kurs og seminar, antall FoU- og Horizon 2020-prosjekt, antall samarbeid med internasjonale forskningsmiljø, antall studentbedrifter og nye klyngebedrifter osv. Målene angis som konkrete tall for eksempel knyttet opp imot målbare effekter som økt produktivitet, sysselsetting, investering og overskudd. Dette måles gjerne årlig eller innenfor klyngeperioden, som for NCE-klynger er fire år.

Når klyngene skal evalueres, vurdere en om klyngene har levert i henhold til søknad og programmets formål, om de har generert annen nytte eller tilleggsverdi for bedriftene i klyngen, og også deres betydning for andre utenfor klyngen. Ifølge Mona Skaret, Innovasjon Norges direktør for privat og offentlig innovasjon, er klyngeprogrammet et effektivt virkemiddel for å skape fornyelse, omstilling og innovasjon. Med utgangspunkt i en undersøkelse  som ble gjennomført av Samfunnsøkonomisk analyse i 2017, hevdet hun at «resultatene fra firmaene som er med i NCE-klyngene viser at økningen i verdiskaping er større enn kostnadene ved klyngeprogrammet, allerede etter tre år». Det er nesten for bra til å være sant. En slik konklusjon gir tilfredsstillende svar til flere aktører. Bestilleren, klyngeprogrammet, får vite at de investeringer som er gjort har gitt økt aktivitet. Klyngen får den gledelige beskjeden at de gjør det bra, og at de kan få videre finansering. Klyngepolitikken virker og både klyngeprogram og klynge er vinnere. Tilsynelatende.

Klyngeprogram som NIC kan være et viktig næringspolitisk virkemiddel. Problemet er at vi egentlig ikke vet om det virker, eller hvor godt det virker.

For å forklare denne påstanden må vi tilbake til en viktig del av klyngeforskningen. Den viser at vellykkede klynger over lang tid har utviklet en kultur for samarbeid som har skapt den tilliten som skal til for å dele kunnskap, særlig den tause kunnskapen. Det tar tid å bygge en slik felles kultur for samarbeid og kunnskapsdeling, med høy grad av tillit mellom aktører.

Den maritime klyngen med tyngdepunkt på Sunnmøre er et eksempel på en slik klynge. Her har kultur for samarbeid og kunnskapsdeling utviklet seg lenge før det norske klyngeprogrammet ble skapt. En viktig forutsetning for utvikling av denne klyngen har ikke bare vært korte geografiske avstander, men også korte sosiale avstander (Bjarnar et al., 2004), som har historiske røtter.

Å etablere møteplasser, holde kurs og starte felles prosjekter hvor aktører kan møtes, kan øke mulighetene for å utvikle nettverk mellom aktører med kort kognitiv og kulturell avstand, som over tid kan føre til økt innovasjonsevne. Men det er ikke gitt. I tillegg til forhold utenfor klyngepolitikkens innvirkning, vil det også avhenge hvilke aktører som møtes, hva som skjer i disse møtene, og kontinuiteten i disse relasjonene. Det vil uansett kunne ta lang tid før resultatene av en slik investering i møteplasser og prosjekter vil kunne vise seg, for det tar tid å utvikle kultur for samarbeide. Så kan en også spørre seg om det i det hele tatt er mulig å styre utviklingen av regional kultur – og dermed innovasjon – i en bestemt retning. Kulturer har en tendens til å leve sine egne liv.

Klyngeprogrammets oversettelse av klyngeteori kan imidlertid føre til at aktørene fokuserer oppmerksomheten på det målbare og kortsiktige, på å få «levert» i henhold til kriteriene som sier mest om antall og langt mindre om innhold. Arbeidet med konkrete og lett målbare aktiviteter kan ta oppmerksomheten fra, og til og med være frikoblet fra, hvordan klyngen egentlig utvikler seg, med hensyn til de dypereliggende og tause kvaliteter ved klyngekulturen.

I verste fall vil vi kunne miste skjærene ut av syne på grunn av all smøringen.

PS! Innlegget er skrevet med gode innspill fra Hallgeir Gammelsæter.

BJARNAR, O., LØSETH, A. & GAMMELSÆTER, H. (2004) Næringskulturer på Nord-Vestlandet : myter og realiteter, [Ålesund], Sunnmørsposten forl., 2004, pp.74-[89].

POLANYI, M. (1967) The tacit dimension, Garden City, N. Y., Doubleday.

PORTER, M. E. (1998), Clusters and the new economics of competition, Harvard Business Review, 76(6), 77-90.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.

AKER STADION (Panorama): Tidligere HiMolde-student Hanne Nilsen Morlandstø ble søndag hedret med MFK-prisen for beste bacheloroppgave i sport management.

Morlandstø er håndballspiller, og var i to studieår en av «håndballjentan» på Molde Elite. Nå spiller hun på Rælingen i 1. divisjon, har 40 prosent stilling som daglig leder i samme klubb og har begynt på masterprogrammet i sport management  på Norges idrettshøgskole.

– Det skinner igjennom i oppgaven at dette er et tema du har engasjement for, skrøt HiMolde-professor Harald Dolles til Morlandstø søndag, da prisutdelingen tradisjonen tro startet med en kort orientering på MFKs styrerom.

Dolles har sammen med ØS-dekan Kari Bachmann og MKFs økonomidirektør Ole Jakob Strandhagen vurdert årets kandidater til  MFK-prisen.

Strandhagen, som delte ut prisen for fjerde gang, sa at det var interessant å lese Morlandstøs oppgave.

– Vi trenger mer og mer kompetanse i fotballen, og selv om denne oppgaven handler om håndballspilleres tilpasning til en ny klubb, så er mye likt med det som skjer i fotball. I MFK fikk vi en spillerkoordinator for fem år siden med Marcus Andreasson, og nå har Mats Mørch denne rollen i klubben, sa Strandhagen.

Strandhagen fremhevet også at MFK lenge har hatt et godt samarbeid med høgskolen, og at over 30 studenter har hatt praksisplass i klubben.

Morlandstø, som hadde tatt med håndballvenninne Mona Obaidli til prisutdeling og fotballkamp, har selv erfaring med å skifte klubb, og i forbindelse med oppgaven intervjuet hun fire proffspillere i utlandet om fysiske og psykososiale utfordringer knyttet til å spille for en ny klubb.

– Spillerne jeg intervjuet var i god form og holdt nivået til klubbene de kom til, men de savnet familie og venner når de kom til et nytt sted, sa Morlandstø.

Hun fortalte at støtte fra familien var viktig for de intervjuede spillerne, og at det ikke var uvanlig å ta en telefon hjem til mor og far i forbindelse med kampdag.

– Er det noe spillerne selv bør gjøre for at tilpasningen skal gå lettere?

– Det er viktig å bli en del av laget og få et nettverk å støtte deg til blant medspillere. Og så er det viktig å våge å snakke med treneren om du ikke får nok spilletid, slik at du vet konkret hva du trenger å jobbe med, sa Morlandstø.

Birnir Egilsson, forsker ved Møreforsking Molde, var veileder for den prisvinnende studenten da hun skrev oppgaven. Han sa at Morlandstø  ar brukt en kjent modell som er benyttet til å forske på spillere som flytter til utlandet, men at den tidligere har blitt mest brukt mest til forskning på menn og fotballspillere.

– Alle som blir proff i utlandet har det tøft. Klubbene som sender spillere ut i verden har i liten grad forberedt spillerne på denne overgangen, så det er noe klubbene kan bli bedre på, sa Egilsson.

Han karakteriserte den prisvinnende studenten som «utrolig flink».

Heller ikke dekan Kari Bachmann sparte på rosen.

– Det er en god oppgave om et tema som er interessant og nyttig, og metodebruken er imponerende, sa hun.

Deretter fikk prisvinner med følge en utmerket middag som oppladning til søndagens festkamp: 4-0 til Molde over Godset, og nok et seriemesterskap til hjemmelaget.

TRÆFFHUSET (Panorama) – Kjempegøy! erklærte Shnaw Abdulla (27) fra Kurdistan. Mandag deltok hun på idrettsdagen studenter arrangerte for Molde voksenopplæringssenter.

– Dette har vært en fin dag, og det er fint å bli kjent med folk. Jeg kjenner ingen å spille med, men jeg holder meg i form ved å gå på helsestudio og gå turer i fjellet, sa Shnaw Abdulla, som var én av rundt 80 elever ved Molde voksenopplæringsenter deltok på idrettsdagen i regi av sport management-studenter på 2. året av bachelorprogrammet.

– Det skal være en gøyal dag, hvor de slipper å sitte i klasserommet. Målet er å aktivisere og sosialisere elevene, og at vi som er studenter får erfaring med å arrangere sånt som dette, sa student Andreas Tautra Sylte (25).

Han fortalte at det først var oppvarming på tre stasjoner med kanonball, hermegåsa og hinderløype denne dagen, etterfulgt av hjørnefotball, volleyball og innebandy.

Student Isak Tollerud (21) fortalte at et sentralt element i idrettsdagen er å bruke sport til å inkludere mennesker:

– Vi presenterte flere forslag for en idrettsdag til elevene som skulle delta, og det var forslaget fra vår gruppe som ble valgt. Vi har hørt på hva de ønsket seg, så her er det litt for alle, og bra med pauser. Og vi har ikke hatt problemer knyttet til spårkbarrrierer, sa han.

Idrettsdagen er et ledd i kurset Managing Sport for Development (ID207), som ledes av førsteamanuensis Solveig Straume.

Åse Øyan, som er lærer og grunnskoleansvarlig på Voksenopplæringa, fortalte at de fleste elevene som deltok på idrettsdagen kommer fra Eritrea, Syria, Sudan og Somalia.

– Alle elevene ønsker å snakke mer med nordmenn, men de erfarer  jo at det ikke er sånn at nabolaget kommer på døra for å ta de med, sa Øyan, som mener at at idrett, frivillighet og organisasjonsliv er den beste måten å skape seg en ny vennekrets på når man flytter til et nytt sted – uansett om man er innvandrer til Norge eller nordmann på innelands flyttefot.

Men hun peker på særlig ett problem som står i veien for at innvandrere skal delta i organisert idrett:

– Det er dyrt å delta, og innvandrere har lav inntekt!

14 studenttingsmedlemmer ved HiMolde gikk onsdag enstemmig inn for å melde høgskolestudentene ut av NSO (Norsk studentorganisasjon). Neste år tar det nye Studenttinget den endelig avgjørelsen.

Da utmeldingsforslaget ble behandlet på Molde campus var styrets innstilling at HiMolde-studentene fortsatt skal være NSO-medlemmer. Det opplyser styremedlemmene Bemnet Meselu, Øyvind Alexander Ordemann og Markus Lilleheil.

De sier at saken startet i april da en student (som ønsker å være anonym) ba Studenttinget om behandle et forslag om utmeldelse av NSO. I går ga Studenttinget forslaget full støtte.

I debatten før avstemmingen skal argumentet for utmelding ha vært at moldestudentene syns de får lite ut av medlemskontigenten, som beløper seg til i overkant av 100 000 kroner i året. Videre skal logistikkstudenter i Studenttinget ha  uttrykt misnøye med NSOs resoulsjon fra i vår om at «Statlig finansiering av petroleumsforskning som er uforenlig med Norges klimaforpliktelser må opphøre», og mener en slik politikk vil ramme forskning ved HiMolde.

– Ifølge vedtektene våre må utmelding vedtas av Studenttinget i to valgperioder, så nå er det opp til Studenttinget som skal velges til våren å avgjøre saken. Vi sender uansett et signal til NSO, og de har tid på seg til å gjøre noe med saken, Noen steder i landet fins det skikkelige studentdemokratier, men her har vi ikke samme kultur for å drive med studentpolitikk. Jeg tror studentene her heller vil ha fokus på lokale saker og at de ønsker at NSO orienterer seg mer mot medlemmene sine i stedet for å drive lobbyvirksomhet på Stortinget, sier styreleder Markus Lilleheil.

NSO-leder Marte Øien ble fredag orientert om HiMolde-studentenes utmedlingsvedtak.

– Det er leit å høre at de ikke opplever å få nok igjen for å være NSO-medlemmer. Vi vil å gå i dialog med laget i Molde for å få mer informasjon om hva de ønsker fra NSO, sier Øien.

Hun sier organisasjonen jobber med å se på hvordan medlemslagene best kan inkluderes i NSO, blant annet i form av å gi dem større opplevd og reell medvirkning. Øien sier hun ikke kan erindre at lag har meldt seg ut av NSO i nyere tid.

– Flere lag har diskusjoner om hvorvidt de skal være medlemmer eller ikke. Det er bare sunt at det bir diskutert, sier Øien.

Molde vant serien i helga. Jeg antar stemningen i byen var god etterpå, og det er jo vel fortjent, det ble til slutt et knusende overlegent mesterskap. Gratulerer og alt sånn.

Fra en posisjon utenfor Molde by kom denne begivenheten likevel litt i bakgrunnen. Det er andre ting som diskuteres mer i fotball-Norge for tiden. Uroen i Rosenborg, for eksempel. Eller publikumsflukten fra tribunene, godt hjulpet av at vinteren for alvor har festet grepet over store deler av landet. Og ennå er det nesten en måned til cupfinalen! Det blir snart regelen at det sprer seg en latter rundt om på tribunene når antall betalende tilskuere oppgis, fordi spriket er så stort mellom antall solgte billetter og de som faktisk møter opp.

Men det er et tredje tema som skal oppta meg her, nemlig konflikten mellom deler av supportermiljøet og NFF når det gjelder bruken av bluss, bengalske lys og lignende. Dette er virkemidler mange supportere liker fordi de mener det løfter stemningen og skaper en særegen fotballatmosfære.

Bruken av bluss, som jeg i det følgende for enkelhets skyld bruker som fellesbetegnelse på ulike typer pyrotekniske virkemidler på tribunen, har eksistert lenge i deler av fotballens verden. Mange supportere mener det gir ekstra farge og liv til kampritualet. Det kan brukes både som ledd i en planlagt koreografi og som mer eller mindre spontane uttrykk for feiring av for eksempel scoringer. Det kan også forstås som en slags signatur – her er vi, og vi gjør som vi vil!

Stridens kjerne består i at bluss, når det anvendes på tribuner hvor folk står tett, har et skadepotensial som ikke skal undervurderes. Det finnes derfor rimeligvis forskrifter som regulerer bruken, og nylig ble tolkningen av denne presisert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB): Pyrotekniske artikler skal uansett kategori aldri brukes blant publikum oppe på tribunen.

I praksis innebærer dette at eventuelle bluss må brukes på indre bane, og da i nesten alle tilfeller etter avtale med arrangøren, og før kampen. Vi får da å gjøre med en form for bluss som også kan gi en høyst virkningsfull visuell effekt, men som likevel ikke tilfredsstiller mange supporteres ønske om at bluss, i likhet med andre måter de skaper stemning på, ikke skal være altfor planlagt og regissert. Eller, for å være mer presis: det må gjerne være regissert, men det er supporterne selv som skal ha regien.

Et sentralt premiss i supporterkulturen er nemlig at den skapt nedenfra og at den utfordrer de normer for adferd som gjelder på andre arenaer i samfunnet. For å fungere etter hensikten kan ikke supporterkulturen være regissert av andre. Den er i bunn og grunn basert på en form for organisert kaos. Det er følelsen av å bli dyttet i alle retninger når det blir mål, av euforisk å klemme vilt ukjente personer, og kort sagt av å legge hverdagslivets normer og praksiser til side i et par timer.

DSB, brannvesenet, redningsetaten og ikke minst klubbene er på sin side forpliktet til å vurdere ulike risikofaktorer i alle sammenhenger hvor mange mennesker er samlet. Om noe alvorlig mot formodning skulle skje, er det lederne i disse organisasjonene som til syvende og sist stilles til ansvar.

Da DSB presiserte den strenge fortolkningen, skjedde det på en bakgrunn hvor bruken av bluss hadde medført at kamper ble midlertidig stoppet ved minst to anledninger, blant annet fordi det ble kastet bluss inn på banen. Men den strikse linjen virket mot sin hensikt: Sist helg svarte supporterne mange steder med å blusse ekstra mye, i protest. Pyromantikk, som det het i et megetsigende banner på Lerkendal. Konflikten ble også skarpest her, da sivilkledd politi anholdt en person som befant seg på tribunen. Mange i Kjernen forlot stadion i etterkant av denne hendelsen.

Dagsavisens journalist Jo Moen Bredeveien er en av få som så vidt jeg har sett har plassert konflikten i en mer generell ramme. Hans perspektiv er kort sagt at selv om det har forekommet uønskede hendelser i forbindelse med blussing, bidrar forbund og politi gjennom sin avvisende holdning til å forsterke problemet.

Dette knytter han til at det er oppstått en interessekonflikt om hvem fotballen er til for. Dystopien er at fotballen først og fremst blir eller er et medie- og sponsorsirkus, hvor publikum helst skal sitte stille og klappe høflig og ellers fungere som nyttige idioter for krefter de bare delvis forstår. Mot dette står tanken om at fotballen bør være for «folket», med klubber som er integrert i det lokalsamfunnet de springer ut av, som eies av supporterne selv og som legger til rette for engasjert og til dels utagerende tribuneadferd, for eksempel i form av bluss.

Tanken om at medlemmer eller supportere selv kunne få større innflytelse i klubbene er faktisk ikke så fjern som mange skulle tro. De norske toppserieklubbene er formelt sett medlemsklubber, og eierskapsformene varierer sterkt i Europa: Fra det privatkapitalistiske England, hvor klubbene er handelsvarer mellom noen av verdens rikeste menn, til Tyskland, som bare gir lisens til klubber hvor klubben selv gjennom medlemmene kontrollerer flertallet.

Men medlemmenes interesser trenger jo uansett ikke falle sammen med de mest engasjerte supporternes interesser. De som står, synger, flagger og av og til blusser, setter jo ofte sin ære i å være uavhengige. De vil gjerne ha dialog med klubben i spørsmål som er viktige for dem, men det ligger ikke alltid for dem å delta i organisasjonslivets nokså traurige møter og prosedyrer.

Forestillingen om at fotballen er til for folket er basert på en bestemt historieforståelse, som handler om tiden før syndefallet, det vil si kapitalismens og kommersialismens endelige triumf i 1990-årene. En del riktig er det i dette: Det er svært mye som tyder på at fotballen opererte med andre motiver og verdiorienteringer enn sammenlignbare underholdningstilbud for 50-100 år siden. De var mindre opptatt av profitt og mer opptatt av å representere sitt lokalsamfunn. I England var det ofte lokale næringsdrivende som sto i spissen for klubbene, og mange så nok på det som et goodwill-prosjekt som også kunne bidra til lokalsamfunnets sosiale integrasjon.

De tribunekulturene dagens mest engasjerte supportere ser til når de etablerer sine forbilder, er imidlertid av nyere dato. De snakker gjerne om «arbeiderklassefotball», men historisk er det upresist. Disse praksisene er ikke fra tiden hvor fotballen virkelig var arbeiderklassens idrett, men fra det som skjedde da store deler av arbeiderklassen i for eksempel England trakk seg unna fotballen fordi TV og bil ga dem andre måter å bruke lørdagsettermiddagen på.

Det var fra midten av 60-årene at fotballen gradvis gikk over fra å være dominert av arbeiderklassens menn, til å bli dominert av deres sønner. Det var det som skapte den uregjerlige, utagerende tribunekulturen. Fotballen endret karakter; fra arbeiderklassekultur til ungdomskultur.

Som følge av dette sank publikumstallene i mange land – i engelsk profesjonell fotball ble de mer enn halvert mellom 1948 og 1986 – dels fordi det ble opplevd som utrygt, men aller mest fordi mange klubber ikke var villige til å investere i oppgraderte stadionfasiliteter. I dag står kanskje fortellingene om strømmene av urin nedover ståtribunene i 60-og 70-årenes England i et romantisk lys, men det er neppe så mange som ønsker seg tilbake dit.

I England har man langt på vei lykkes i å erstatte det ungdommelige publikummet med et eldre, rikere og ikke minst globalt publikum. I Norge har situasjonen vært annerledes: Supporterkulturen har i mindre grad vært truet av pengenes og sponsorenes inntog, for norsk fotball har trengt alle tilskuere den kunne få. Den vokste faktisk fram parallelt med moderniseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball tidlig i 90-årene. Stort sett har det gått bra, og norske supportere har hatt bedre vilkår enn mange andre for å kunne uttrykke seg på egne premisser, noe resten av publikum stort sett også har satt pris på.

Når store deler av Kjernen forlot Lerkendal i andre omgang på søndag, ble det naturligvis både trist og stille, noe som kom på toppen av en allerede kald og ikke spesielt god kamp. Og hverken Rosenborg eller andre norske klubber har noen rike turister som kan erstatte Kjernen og tilsvarende miljøer. Derfor er det avgjørende for norsk fotball at dialogen kommer i gang igjen, hvor man viser respekt for ulike verdier og virkelighetsforståelser.

Hvorfor er bluss så viktig for supportere? Det ene er det rent visuelle; at det gir et mektig uttrykk som mange liker. Stilt overfor den heksegryten som enkelte stadioner nærmest bokstavelig talt fremstår som, føler bortelagets spillere seg små, mens hjemmelagets spillere vokser en centimeter eller tre.

Det andre er selve det grensesprengende ved bluss. Myndighetenes og fotballens restriktive linje trigger i seg selv lysten til å utfordre reglene. Fotballsupportere forstår seg selv nettopp som uregjerlige og uskikkelige, de tar ikke et nei for et nei uten videre.

Det tredje er nettopp at selv om de mest aktive supporterne bare utgjør en liten andel av de tilstedeværende på fotballkamp, bidrar de til rekrutteringen også av andre tilskuere. Når alternativet er å se kampen i varme og gode omgivelser i godstolen (eller på en pub), må fotballkampen tilby noe mer til publikum enn bare spillet. Nesten alt som kan få folk til stadion når TV er et alternativ, handler om atmosfære. Et høflig og dannet publikum som klapper på instruks fra speaker kan aldri gjenskape den atmosfæren som har gjort fotball til en folkeforlystelse i over 100 år.

Strengt tatt tror jeg ikke bruken av bluss rekrutterer mange ekstra tilskuere utenom fra supporternes egne rekker. Hvis det gir noen en opplevelse av utrygghet, har det tvert imot motsatt effekt. Men supporterkulturen som sådan rekrutterer publikum. Og ønsket om å bruke et slikt virkemiddel ved store anledninger er så stort at fotballens styrende organer, politi og brannvesen uansett ikke kommer unna dialog. De blir ikke kvitt bluss før supportermiljøene selv går lei av det, hvis de da ikke pålegger klubbene å spille for tomme tribuner.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.

BJØRNSONHUSET (Panorama): Sannhet, fakta, fake og konspirasjoner. FAFO-veteran Gudmund Hernes brukte ikke tiden på koseprat og skjønnmaling av fortiden da han lørdag kveld var hovedtaler på høgskolens 50-årsfeiring.

 Av ERIK HATTREM (tekst & foto)

Professoren, forskeren og den tidligere statsråden, Gudmund Hernes, holdt en brennaktuell tale og løftet frem et tema som begynner å kreve spalteplass i etablerte medier:

Sannheten, og alvoret i at den fordreies, og at vi manipuleres.

Fra talerstolen i Bjørnsonsalen under høgskolens 50-års jubileumsfest lørdag kveld, grep Hernes med enkel retorikk og forståelige poeng tak i noe som skremmer alt fra landets redaktører til småbarnsforeldre.

– Det er et spørsmål, ikke om hvem som sier noe, men om hva som sies. Vi er i en omkamp om opplysningstiden, sa Hernes fra talerstolen.

Fake news

Han nevnte fake news-bølgen og at høytstående politikere, blant annet i England, offentlig har ytret unødvendigheten av eksperters uttalelser. Det som nå skjer er særdeles farlig for undervisningsinstitusjonene, hevdet Hernes.

– Det er noen nå som sier at det ikke finnes noen sannhet eller objektiv vitenskap. De sier det ikke er grunn til å ha tiltro til eksperter, som en britisk statsråd nylig sa. Vi ser det også ved at konspirasjonsteorier settes i omløp, ved systematisk fordreining og ved utelukkelse av vitenskapelige resultater. Det skjer ikke bare i regimer som tidligere var kjent for slik, men det skjer for eksempel i et land som USA, et land jeg selv har bodd i, og dette ser vi daglig. Dette er en veldig alvorlig samfunnsutfordring, særlig for lærestedene, fordi de bygger på nettopp den kognitive samfunnspakten.

Med nebb og klør må dette bekjempes, skal vi forstå Hernes kraftige engasjement og innlevelse i temaet:

– Om dette ikke forsvares vil ikke bare lærestedene undergraves, men hele vårt samfunn.

Løsningen

Professor Hernes valgte elegant å balansere frykten med optimisme. Han lanserte utdanning og utdanningsinstitusjonene som en viktig brikke i motspillet til de dystre samfunnsutfordringene han doserte om. Han mente det i hovedsak var gode grunner til ikke å se helt svart på den utfordrende situasjonen.

– Én er fordelingen av talent. Mange ressurser ikke fordelt. Svenskene har ikke olje, vi har olje. Men over alt hvor det er mennesker, er det talent og det kan utvikles gjennom utdanning. Det andre et det som er universiteter og høyskolers aller største ressurs. Den blir aldri tømt, den er sterk og enestående, og heter uvitenhet. Den slipper vi aldri opp for, sa Hernes til hørbar humring i salen.

Med sin brede bakgrunn, blant annet som statsråd for Arbeiderpartiet, var det naturlig at forskeren Hernes også satte utdanning inn i den politiske sammenhengen.

– Å være statsråd vil ofte si å være allminnelig forvirret, startet han humoristisk før han begynte sitt løft av høyere utdanning.

– Det er mange som spør hva skal bli den nye oljen, men jeg tror jeg vil si at ingen ønsker seg en ny olje. Den vil isåfall ha samme egenskap – at den blir borte. Men det man har brukt oljen til i dette landet siden 60-årene, er til å omforme oss selv. Det vil si at vi har brukt kompetansen til å utvikle de ferdighetene folk har, og de kan settes inn på andre områder og skape nye fremtider. Det er poenget med institusjonene som er bygget opp i høyskolesystemet.

Hernes tale ble både godt mottatt og forstått av de Panorama pratet med.

Førsteamanuensis ved Avdeling for logistikk, Per Kristian Rekdal, sa at festkveldens høydepunkt – utover Hernes advarsler – var panelsamtalen med noen av personene som spilte en viktig rolle da DH ble etablert.

– Det synes jeg var en artig vri. Historiene ble levende. Både i panelet og i salen forøvrig var det mange tidsvitner som vi kjente igjen på de gamle bildene som ble vist på lerretet i bakgrunn på scenen. Men også Hernes betraktninger fra 90-tallet, da han var statsråd i Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet, var artige å høre, sa Rekdal.

As part of the tradition, students from Høgskolen i Molde gathered laughs and booze while dressed all up in elegant outfits.

By ELMIS SIERRA (text & photo)

The Christmas Banquet started at 19 hours last Friday, and while the attendance were taking their places at the tables, the canteen staff worked at full pace to serve the delicious tipical christmas meal constitued of pinekjøtt (lamb roasted ribs), svineribbe (pork ribs), julepølse (christmas sausage), potet (boiled potato) , rødkål (sweet red cabbage) and kålrabistappe (mashed rutabaga). A vegetarian option was also available on the menu, where the tasty innbakt nøttestek (baked nut steak) was aclaimed by those who picked it.

Sabrina Habas, a logistic exchange student, celebrated this variety on the menu while enjoying every bite: I didn’t expected to be this good! Is just awesome! Susy Gopar, master’s student in logistics and member of the ESN board, also recognized the work of the canteen staff and the quality of the menu: They (the canteen) did a really good job, I was thinking on getting pinekjøtt, but I went full on the vegetarian dish and it was definitely a good call!

ALBUM: See more photos on Panorama’s Facebook page.  

Once the dinner was over, the music started to call the students downstairs, and while some were excited to take the traditional photos with the red background and the christmas tree, others were killing it on the dance floor until the party was over.

Se panelsamtalen om Høgskolen i Moldes 50 første år.

Da Høgskolen i Molde lørdag feiret 50 år på Bjørnsohuset, ledet Terje Sporsem en panelsamtale der tidligere studenter, rektorer og direktører medvirket: Rolf Myhre, Tore Berg, Martin Risnes, Solfrid Vatne og Kjell Bugge.

LES MER: – Vi er i en omkamp om opplysningstiden

Tidligere var investeringer i velferdssamfunnet drevet av visjoner om en ny og bedre verden. Vår tids reformer handler mest om styring og effektivisering

Av HALLGEIR GAMMELSÆTER og CHRISTINA BERG JOHANSEN

I Skandinavia har vi etter krigen blitt godt vant med reformer i offentlig sektor, og mange vurderes i ettertid som sentrale for utviklingen av våre velferdsstater. Beskrivelsen av tidligere politiske ledere som reformatorer har gitt legitimitet til vår tids politikere, og deres ambisjoner om å forandre. Meningen med politikk har blitt å skape et bedre samfunn, nettopp gjennom å forandre. Å mene noe annet kvalifiserer fort til merkelappen bakstreversk.

Det er likevel grunn til å stille noen spørsmål ved vår tids reformer i skole og utdanning, helsevesen, skattesystem, politi og domstoler, kommuner, regioner – ja faktisk det meste i offentlig sektor. Der tidligere tiders investeringer i velferdssamfunnet var drevet av visjoner om en ny og bedre verden, er dagens forandringsparadigme mest opptatt av styring og effektivisering. Velferdsstaten skal reddes gjennom sparing, ser det ut til, og derfor blir spørsmålet hvordan vi alle kan arbeide «smartere» og mer «effektivt».

Men selv om reformene springer ut av ønske om å forbedre, og noen ganger er nødvendige, peker forskningen på noen problematiske trekk. Reformene drives av en overdreven tro på og «behov» for sentral kontroll. Denne troen bunner i en forestilling om at det bare er politikere og ledere som kan forandre. Til tross for at det er de ansatte som vet hvor skoen trykker, blir deres argumenter og innsigelser i forandringsprosessene sett på som motstand som må overvinnes. Deres erfaringsekspertise er ofte lite verdt satt opp mot ekspertutvalg, konsulentrapporter og politiske ambisjoner.

Kontrollbehovet har ført til at en lege, sykepleier, skolelærer, universitetsprofessor eller en saksbehandler i NAV bruker mye tid på skjemaer og rapportering som skal sikre kontroll med kvaliteten og ensartetheten i tilbud, tjenester og saksbehandling. Mange opplever at det blir satt tall og tid på mange oppgaver for å sikre at medarbeiderne kun gjør det systemet krever. Slik effektivisering medfører uunngåelig mer kontroll.

Ironisk nok har økt kontroll skjedd til tross for at retten til medbestemmelse er styrket gjennom Arbeidsmiljøloven. En konsekvens er at endringsprosessene initierer en rekke tidkrevende høringer, møter og seminarer på ulike nivå i organisasjonen. Likevel, ofte opplever ikke medarbeidere noen reell påvirkning. Når reformene initieres og utformes utelukkende ovenfra, risikerer medbestemmelse å bli en mekanisme for å unngå åpen misnøye og konflikt. Også medbestemmelsen må kontrolleres.

Dagens reformer innebærer nesten alltid denne formen for «kvalitetssikring» og kontroll. Ledelsen, og i siste instans politikerne, søker å styre medarbeidernes måte å gjøre tingene på, slik at vi som «kunder» eller brukere behandles likt og godt. Paradoksalt nok koster kontrollen tid og penger, som gjør at det er mindre igjen til kjerneoppgavene, som egentlig var det som skulle forbedres. Og til tross for at medarbeiderne er stadig høyere utdannet er det sjeldent vi ser offentlige reformer som reduserer kontrollen og uttrykker tillit til medarbeidernes fagkunnskap og initiativ.

Et annet trekk ved mange reformer er at de er preget av en kortsiktig økonomisk regnearks-politikk som gjør de store, langsiktige og modige investeringene i samfunnet vanskelig.  Kortsiktigheten i reformene er nesten alltid knyttet til sparekrav, eller at man skal få mer for mindre. Ingen kan være imot det. Selvfølgelig er det rom for smartere og mer effektive prosesser i det offentlige, men vi er kanskje der at det er lurt å begynne med å redusere kontrollen og reelt bruke medarbeidernes erfaringer og innspill. Problemet er bare at man vil spare seg til fremskritt, i stedet for å investere.

Eller, for å sette det på spissen: mange reformer investerer i kontrollregimer og -systemer for å spare i tjenesteproduksjonen. Burde det ikke være omvendt?

Våre samfunn investerer i høyere utdanning og forskning, men kaster det av seg hvis de utdannede kun styres mot aktiviteter som tidskontrolleres og måles? Hva får politikerne, lederregimene de har bygget opp, ekspertutvalgene og konsulentene de rikelig betaler for, ofte også medienes kommentatorer, til å tro at de sparer samfunnet for penger gjennom investeringer i kontroll og kortsiktighet, heller enn i større tillit til barnehagepedagoger, lærere, sykepleiere, leger, polititjenestemenn og -kvinner osv.? Hvor er regnestykkene som viser besparelsene, hvor besparelsene reinvesteres i viktigere velferdsytelser, eller hvor de kommer til nytte i statsbudsjettet? Fokuserer vi på ting vi kan måle bare fordi det gir våre ledere en følelse av kontroll?

Heller enn sparing, sammenligner den danske forskeren Susanne Ekman effektiviseringen i offentlig sektor med gearing; gjeldsspekulasjon. Slik finanskrisen i 2008 ble skapt. I offentlig sektor er ikke gjelden penger, men ytelser til borgerne, ubesatte stillinger, avspasering for overtidsarbeid, brudd på arbeidsmiljøloven, systematisk underfinansiering av aktivitetene, usynliggjøring av arbeidsoppgaver, overføring av administrasjon til faglige, overdrivelse av rasjonaliseringsgevinster og brudd på lovlige rettigheter, slik vi nylig har sett det i NAV.

Dette er gjeld som holdes skjult, akkurat slik finansinstitusjoner skjulte at lånene de hadde gitt var uten sikkerhet. Og akkurat slik finansinstitusjonene betalte gjelden ved å ta opp lån, løser politikerne gjeldsproblemet ved vedta nye reformer, som skal rasjonalisere og effektivisere. Behovet for endring er skapt av forutgående endringer. Det er selvpåført, kanskje mer enn påført utenfra. Og konsekvensen er fort at de koster mer og at ytelsenes kvalitet og medarbeidernes arbeidsmiljø og moral undergraves. Stikk i strid med det vi blir lovet.

Finnes det ikke grunner til å spørre om vår tids reformer koster mer enn de smaker, og om kapasiteten til å få endringene gjennomført er til stede? Resultatene er meget usikre, og spørsmålet er om dette forandringsparadigmet hjelper oss til å investere i det samfunnet vi vil ha om 50 år.

Susanne Ekman kan høres på seminaret Bortenfor løftene på Høgskolen i Molde 27. november.

Fra klokka 14 kan du se SiMolde-kokk Asgeir Hoel (31) konkurrere i det åpne verdensmesterskapet i styrkeløft i Dubai. Han går for 935 kilo, men drømmer om 950.

På Olympic Channel kan du følge IPF World Open Powerlifting Championship direkte – klikk på lenken for å komme direkte til sendingen. For Asgeir Hoels del starter konkurransen klokka 14 norsk tid, som er klokka 17 lokal tid.

SISRTE OPPDATERING KL 17.30: Asgeir Hoel fikk to nye personlig rekorder i VM: 367,5 kg i knyebøy og 950 kg sammenlagt. I markløft tangerte han sin personlige rekord med 330 kg, mens godkjente 252,5 kg i benkpress var 7,5 kg under personlig beste på 260 kg.

På campus disker Hoel opp med utmerket mat i kantina, og kan derfor velfortjent nyte en lokal kjendisstatus. Men ikke alle vet at tobarnsfaren også er på landslaget i styrkeløft med utstyr! Der ble han tatt inn i januar, noe som har gitt ham støtte i form av trener og treningsprogram.

– Det er noe eget med å ha på seg landslagsdrakta, vedgår Hoel, men forsikrer at han ikke er en av dem som sliter den ut med daglig bruk. Han sparer den til de store anledningene.

Apropos trening, så trener Hoel ti timer i uka.

– De fleste ser jo på TV mer enn ti timer i uka, konstaterer han, og forteller at treningen i stor grad har til hensikt å forebygge skader. Senest 5. oktober i år rev han en muskel på det midtnorske regionsmesterskapet.

Hoel tok opp styrkeløft i 2010 fordi broren hadde gjort det, og målet var da å bli bedre enn han.  I dag drømmer Hoel om 950 kilo sammenlagt, og han har foreløpig en personlig rekord på 935 kilo sammenlagt.

– I klassen minus 120 kg er jeg ranket ’18 av 24, så jeg blir nok listefyll. Er jeg i mitt livs form, så klarer jeg 935 kilo. Nummer en på rankingen har løftet 1127,5. Det blir nok en 16. eller 17.-plass, sier Hoel.

Hoels rekorder i enkeltøvelsene er 360 kg (knebøy), 260 kg (benkpress) og 330 kg (markløft), noe som tilsier at 950 kilo er innen rekkevidde om alt klaffer.

Hoel anslår at konkurransen i i Dubai vil strekke seg over tre-fire timer for vektklassen han deltar i. Og den starter, som nevnt, klokka 14 i dag.