De siste par årene har tilgang på store datamengder og økt prosessorkraft gitt høyere fart til utviklingen innen maskinlæring og kunstig intelligens.

Det sier Vegard Flovik, som er leder for dataanalyse i Axbit. Han var først ute med foredrag på dagens frokostmøte om maskinlæring på Molde campus, som ble arrangert av Molde Næringsforum og HiMolde.

Flovik fortalte om maskinlæring, særlig i form av mønstergjenkjenning i store datamengder. Han sier til Panorama at datamengden som kan brukes til analyse og maskinlæring er sterkt økende i mange produksjonsbedrifter, blant annet som en følge av vekst i bruk av sensorer.

Et eksempel på hvordan økt tilgang på data kan utnyttes, er dynamiske digitale tvillinger, og Nyhamna på Aukra får nå en digital tvilling levert av Kongsberg Digital.

Axbit har blant annet levert IT-løsninger til CreateView (bildebasert fiskehelsekontroll) og Nofence (virtuelle gjerder for husdyr). Flovik opplyser at Axbit, som er en av 18 bedrifter som har inngått partnerskapsavtale med HiMolde knyttet til oppgaver og utplassering for IT-studenter, i dag har 25-30 ansatte – i Molde, Ålesund og Gdansk.

– Tilgang på folk er viktig for oss om Axbit skal forsette å vokse, og for Molde som IT-by, sier Flovik.

Martin Holen, stipendiat ved Universitetet i Agder, fortalte frokostmøtet om sin forskning på selvkjørende biler ved UiAs Center for Artificial Intelligence Research (CAIR).

CAIR har nylig investert i en supermaskin som yter 16 petaflops, noe som ville ha gitt UiA en Topp 20-plassering på lista over verdens 500 raskeste datamaskiner – TOP500. CAIR er ellers en av partnerne til CreateView på prosjektet GreatView, som nylig fikk støtte på nær 6 millioner kroner fra Forskningsrådet.

John Erik Johnsen, som er leder for programmerer- og utviklingsavdelingen i Adcom Molde og sitter i arbeidsgruppa for partnersamarbeidet mellom IT-bedriftene og høgskolen, sa på tampen av møtet at «Molde er en IT-by».

Han sa at ambisjonen er at IT-studiet ved høgskolen skal bli det mest attraktive i landet, noe som vil lette rekrutteringen til byens IT-bedrifter. Ellers reklamerte han for de uformelle samlingene til Molde Developer Community (også kalt ProgPils), samt at han oppmodet IT-bedriftene til å i større grad delta på ProtoBAR og møte HiMolde-studentene der.

På førstkommende ProtoBAR er det Glamox som er i fouks, datoen er 13. mars.

Sport management students are concerned about climate change, and for good reason. So let us get the topic into our classrooms, auditoriums, conferences and journals. We are on extra time.

AV HALLGEIR GAMMELSÆTER

A few weeks ago, I did my first lecture ever on sport and the environment, or global warming. I felt good about it. But, at the same time as it provided added meaning to teaching the sport management undergrads this day, I know it was not a single day too early. Unfortunately, I do not see that sport officials, sport managers and the sport management academic field are brimming with concern about what sport can do to reduce carbon emission, and I myself have done little to change this. Despite the warning that has been there for a long time.

Isn’t time overripe to put this topic on the top of our agenda? Sport, like all of us, are producing a problem that has started to affect our lives, and boomerang on sport. Sport, with all its positive effects on the individual and society is worthy of preserve, but like any other human activity sport should not harm its social and natural environment. The greenhouse gas footprint from sport does in a way conflict with the positive health and social effects sport produces, and this should reflect our research and teaching much more than it does.

While there is a growing literature on the topic in our field, much more is needed, not the least directed towards the development of modern sports and the effects it has on emission levels. We need our own “climate change”, a climate where we in our research and teaching start to critically ask if the expansion of events, the building of new arenas, expansion of sport tourism, the race for ever bigger TV and media deals etc. are commensurable with taking care of the planet and creating more ecologically just sport organization practices.

We need to challenge our mental models. Are more sport always better? Alternatively, is more sport worse, and less sport better? Today sports compete to expand, at local, national and international levels. Does that increase the public good of sport? Does it make us happier? Do more of us participate? Or, is sport expansion simply an extension of capitalism and commercialism, which in effect encourages the exploitation of the planet’s resources?

Is the way we do sport today enhancing or reducing the possibilities for the next generations to do sport? Not to speak about those regions most likely to be hardest hit by global warming. Does the IOC sustainability initiative really make sense or should just we stop organising mega events? With the carbon emission from construction and long distance travels, is there a better formula than a global sporting event for causing maximum environmental damage?

Yes, it is easier to ask questions than providing the answers, and yes, doing and watching sport can work as an escape from all those questions that are darkening our existence nowadays. Isn’t that the good of sport, to give us a break? It is, but this does not remove from sport managers and directors, and those of us that teach the recruits the responsibility to organise sport in such a way that it contributes to reduce, and not intensify, the harm of global warming.

What did we do in the classroom? We challenged the idea that it is possible to be green without making any sacrifices, which seems to characterise the breed of Sport Management Environmentalist. Sport event managers are apparently serious about sustainability, but is it more than greening the surface? We challenged our anthropocentric mental model, and the derived idea that man still reigns over nature and can tidy up by renewed technologies. We discussed if it is sustainable to keep restructuring national league formats in team sport and FIFA’s expansion of tournaments in the top end if such action in the end leads to more airline transport and carbon emission.

Sport management students are concerned about climate change, and for good reason. So let us get the topic into our classrooms, auditoriums, conferences and journals. We are on extra time.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.

Onsdag 26. februar ble det valgt nytt styret i MSI (Molde studentenes idrettslag). Silje Marita Vedvik (25) er en ny MSI-leder.

By UMID MIRZAEV & RABAH TAIF (foto)

Cirka 20 studenter kom til årsmøtet på høgskolen, der styrekandidater ble presentert og valgt. Her det nye styret:

Leder: Silje Marita Vedvik

Nestleder: Markus Hagen

Sportslig leder, herrelag: Isak Tollerud

Sportslig leder, damelag: Omar Sarr og Abdi Malin

Jørgen Hveding Andreassen, Lars Erik Strandebø, Synnove Myhre Refvik og Henrik Grønvik er nye styremedlemmer.

De nominerte kandidatetene ble valgt uten noen kommentar fra studentene til stede. Vi snakket med nyvalgt leder Silje Marita Vedvik, som studerer sportsledelse på andre året ved HiMolde.

Hva er MSI’s planer for i år?

Vi har jo treningssommet og vi har futsal og volleyball. Også skal vi prøve å inngå et samarbeid med Molde håndball. Også har vi planlagt en futsalturnering, om det blir på våren eller høsten. Det vil bli drift av fotballagene. Vi er alltid åpen for innspill til nye aktiviteter hvis det er studenter som ønsker seg noe.

Hvordan skal dere skaffe sponsorer for fotballagene?

Det koster jo å drive fotball. Så der jo hovedinntekt vår medlemskap. Det bruker vi på medlemmene, på treningsrommet og på arrangementer.  Og så søkte vi iStudent, og så skal de nye fotballansvarlige ta kontakt og se om vi får til flere sponsorer. Vi hadde noen sponsoravtale i fjor men det har vi ikke lenger.

Hva er situasjonen for fotballagene?

Herrelaget har akkurat oppnådd årykke opp en divisjon, og jentelaget er nyetablert. Det var trening i går, vi henger med og håper at vi utvikle litt det.

Selv ikke her opp blant ørner, lundefugl og svartbak har det vært mulig å unngå å observere en viss intern uro den senere tid. Flere nylige artikler i Panorama har mer enn antydet at «vepsebolet[1]», som et styremedlem så treffende omtalte HiMolde som, synes å ha våknet fra vinterdvalen.

Ifølge rektor dreier ikke dette seg nødvendigvis om fusjon, snarere fri diskusjon knyttet til relevant institusjonelt samarbeid. Noe en i anstendighetens navn kanskje bør være imøtekommende på, og ikke gjøre som HiVolda, og si tvert nei.

Isteden for repetisjon av forhistorie om «struktur» og «konsentrasjon for kvalitet» tenker jeg å si litt om hvorfor jeg er så hardnakket motstander av fusjoner i vår sektor generelt, og for HiMolde spesielt.

Sett fra et bedriftsøkonomisk synspunkt synes de følgende fire årsakene som de klart viktigste i favør av fusjon mellom to markedsaktører:

1. Markedsmessig manipulasjon. Organisasjon A er en brysom konkurrent, oppkjøp eller fusjon eliminerer problemet.
2. Slå sammen grunnet komplementære fortrinn: De er gode på A, vi er gode på B. Vi trenger å være gode både på A og B for å utvikle vårt nye produkt.
3. Slå sammen for å øke størrelse og oppnå skalafordeler
4. Slå sammen for å øke størrelse for å skape større robusthet mot ubehagelige framtidige etterspørselssvingninger (hedging).

La oss videre anta at en fusjon for oss (HiMolde) innebærer fusjon med en større institusjon (større enn HiMolde i form av studenter, ansatte og budsjett) – virkeligheten og historikk (les tidligere styrevedtak) burde innebære at dette er en rimelig forutsetning.

Punkt 1. ovenfor synes ikke realistisk med de gitte forutsetningene. I akademia styrer demokratiet, og den brysomme konkurrenten kan ikke kjøpes opp slik at vi beholder makten. En fusjon vil typiske innebære at vi utgjør et mindretall, og all beslutningskraft forsvinner. Dette punktet gir altså ingen positive argumenter for en fusjon for HiMolde.

Punkt 2. er selvsagt mulig. Det er eksempelvis slett ikke umulig å se for seg at en spesialisert ny utdanning innen feks. katastrofemedisin kunne nyte godt av logistikk-kompetanse i Molde og legeutdanning hvor som helst. Problemene med en slik fusjonsdriver er imidlertid så vidt mange at argumentet burde falle uten videre diskusjon. Hva er f. eks. det nye revolusjonerende produktet? Hva koster det å utvikle det? Hvor stor er sannsynligheten for at det studentmarkedet som skal «kjøpe» dette produktet faktisk kjøper det i det omfanget vi trenger for å forsvare alle de ekstra økte kostandene en fusjon innebærer? Det er mao. (på generelt grunnlag) svært vanskelig å tro noe særlig på at dette burde vippe en beslutning i retning av fusjon.

Det å fusjonere for å oppnå skalafordeler (punkt 3) er kanskje ingen dum ide? Kanskje kan vi oppnå fordeler sammen med andre ved å rasjonalisere en del fellesoppgaver som i dag fort kan bli litt kostbare med vår størrelse? Problemet med dette argumentet er imidlertid kanskje det åpenbare: I en sektor som vår vil skalafordeler i stor grad innebære rasjonalisering (reduksjon) av ansatte (antagelig oftest i administrasjonen). I Norge, og i statlig sektor, er som kjent dette ingen enkel kortsiktig strategi. Stillingsvernet er sterkt, og en må antagelig basere seg på naturlig avgang, noe som tar tid. I tillegg vil selvsagt de som omfattes av den naturlige avgangen kanskje ikke være verdens hyggeligste kolleger i en relativt lang periode. Overtallighet gir som kjent ikke helt den samme mentale effekten som gullklokka etter 25 år gir. Det faktum at en slik fusjonsbegrunnelse (og implementering) sannsynligvis vil gi overtallighet i Molde (husk nå er det den store fusjonspartneren som bestemmer!) synes kanskje enkelte i lokalmiljøet heller ikke er optimalt.

I tillegg viser det meste av forskning på området at skalafordeler i offentlige fusjoner er nesten umulige å oppnå. Empirien antyder snarere tvert om, at nye direktørsjikt i de nye ‘store’ institusjonene mer enn oppveier den eventuelle kostnadsreduksjonen fornuftig effektivisering kan gi. Altså; dette argumentet synes ikke særlig lovende i vår situasjon.

Hva med punkt 4? Størrelse gir styrke til å motstå framtidas uregjerlige etterspørsel. Joda, dette er gangbart. En stor ny institusjon med mange forskjellige ‘produkter’ (les fagfelt) vil med større sannsynlighet kunne ha ‘motkonjekturalitet’ og dermed kunne stå stødigere om potensielle studenters studiepreferanser skulle snu totalt. Nå kan en jo saktens mene noe om hvor sannsynlig det er at sykepleie, øk/adm og logistikk plutselig skulle bli upopulært, men det er for så vidt ikke poenget.

Det er imidlertid et annet og langt viktigere poeng. Går en nemlig for fusjon med punkt 4 som hovedargumentasjon, innebærer dessverre dette også introduksjonen av et følgepoeng. Jeg bruker ofte å omtale dette som utilstrekkelighetsargumentet, og innebærer altså at ved å gå for punkt 4 sender vi ut et tilleggssignal. Signalet om at vi ikke tror vi greier oss alene, Vi er ikke flinke nok, og må ha hjelp av andre for å kunne møte den store stygge framtida.

Kjære venner av Høgskolen i Molde. Dette er et NEGATIVT signal. De som tror at offentlige krangler i media om styring eller manglende sådan ved vår kjære institusjon gir negativt omdømme, tar feil. Tvert imot signaliserer slik aktivitet at vi faktisk er en demokratisk og akademisk institusjon der krangel og uenighet er dagligdags. Forskningens natur krever nemlig kritikk og uenighet. Om alle er enige om alt, trenger vi jo slett ikke forskning. Hva skal vi med ny erkjennelse og kunnskap om alt er såre bra?

Om vi derimot (ved å anvende argument 4) ovenfor signaliserer svakhet, utilstrekkelighet og manglende tro på oss selv, er vi virkelig ille ute. Hvilke studenter vil ta sjansen på å studere ved en institusjon som ikke engang tror på egne ferdigheter? Hvilke fagfolk vil ønske å jobbe ved en slik institusjon? Ikke jeg, i alle fall.

Så derfor Steinar, jeg har stor sans for ditt valgmanifest om å doble studenttallet ved HiMolde. Selvsagt kan vi diskutere realisme og operasjonalisering, men dette er et klart og utvetydig signal. Vi tror på oss selv, nå og i framtida.

Uklare signaler om at vi hele tiden må holde døra åpen for interessante fusjonspartnere, selv etter at «våre eiere» – departementet, har avblåst sin «fusjonsaksjon» er imidlertid et signal i helt motsatt retning, og etter min mening et helt feil signal. Her må rektor bestemme seg. Er vi gode nok i dag, kan vi åpenbart også bli gode nok i framtida. Tvetydighet i strategiske signaler er vanskelig å forholde seg til – både eksternt og internt.

Om denne, kanskje noe følelsesmessige, argumentasjonen ikke skulle holde, er det noen mer situasjonsspesifikke argumenter som kanskje kan være interessante å se litt nærmere på. Ettersom departementets «fusjonsprosjekt» relativt åpenbart ble langt mer suksessfullt enn selv de mest optimistiske departementale eminenser kunne drømme om, har landskapet i sektoren skiftet karakter. Fra å være et landskap med ganske mange små mellomstore og store institusjoner, ser vi nå et landskap med få store og få små institusjoner.

Om vi våger oss på litt økonomisk sjargong kan vi jo si at et mangfoldig marked med stor variasjon har blitt erstattet av et langt mer begrenset varesortiment i det nye markedet, med få aktører, og få produkter. Slike markeder vil ofte kjennetegnes ved relativt sterk konkurranse blant de store, og i noen grad mer «bedagelighet» blant de få små. Om markedet i tillegg kjennetegnes ved institusjonell segregering i produktene (ulike «småprodusentprodukter» og «storprodusentprodukter») kan det ganske ofte være fordelaktig å være en liten aktør.

Mer konkret: Med det finansieringssystemet vi har, som innebærer full intern kontroll på produktkvaliteten, kan små aktører oppnå knapphet (eller popularitet) i slike markeder. Det kan kanskje bli veldig populært å søke opptak ved de store institusjonene, men om opptak skjer basert resultater fra VGS[2], kan det fort bli økt behov for en annen type institusjoner. Institusjoner som nødvendigvis må kunne dekke etterspørselen fra nummer-to-studentene. Med kjennskap til elementær normalfordelingsteori knyttet til fordeling av menneskelige egenskaper, er det høyst uvanlig at øvre deler av en normalfordeling utgjør noe flertall. Med et slikt utgangspunkt behøver kanskje ikke fremtidig studentrekruttering å bli særlig problematisk. Det faktum at vi i tillegg arbeider i et marked der vi (utrolig nok) kan selge Fiat til Ferrari-pris[3] gjør jo selvsagt ikke argumentet svakere.

Jeg liker ikke å jobbe i en organisasjon som ikke tror på seg selv. Jeg foretrekker å tro på meg selv, og ikke minst, jeg har god tro på de fleste av mine kolleger. Med dette som utgangspunkt framstår en slags famlende «vi-trenger-kanskje-hjelp-i-framtida-fordi-vi-er-små-og-kanskje-ikke-verdensmestere»-argumentasjon helt håpløs.

Om alt skulle gå til helvete, foretrekker jeg (uten tvil) å være med å beslutte nedlegging av Høgskolen i Molde sjøl, framfor at ukjente, velavlønnede og sjelden særlig sympatiske aktører i Oslo, Bergen eller Trondheim foretar termineringsbeslutningen.

Heia HiMolde!

[1] Se Rektor-tanker falt i god jord hos de eksterne i styret

[2] Dette er dagens system, og jeg kjenner i alle fall ingen som vil våge å spå annerledes hverken på kort eller mellomlang sikt.

[3] I norsk høyere utdanning premieres veldig gode og litt mindre gode studenter helt likt, 0 ved stryk og en passende pengesum ved bestått eksamen. Det er riktignok noen små forskjeller mellom ulike utdanninger, men disse forskjellene er gjennomgående knyttet til ulike kostnader ved ulike utdannelser, og ikke til hverken student-kvalitet eller betalingsvillighet.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

Have you ever wondered why is it so common for people in Norway to be outdoors every week? Is it the influence of Friluftsliv lifestyle? We will try to investigate this phenomenon.

By UMID MIRZAEV & RABAH TAIF (photo)

It’s an ordinary winter morning. It’s very cold outside, a time when you want to stay at home while drinking hot coffee. With sadness, you need to go to university. Surprisingly, hikers, runners, and even skiers can meet you on the way there. Nothing will distract them from friluftsliv, including the weather.

But what does the Norwegian word “Friluftsliv” mean? This word could be literally translated as “open-air-life” and describes the connection of people to nature. In order to know more about this Norwegian concept of living, we decided to ask master’s students Marie Nygård (23) and Elice Gandrudbakken (27) from iFri (a group that organizes outdoor activities at HiMolde), and friendly Oskar Solenes who is an associate professor of Faculty of Business Administration and Social Sciences.

«It means joy, happiness and just being free» – Elicé Gandrudbakken, student

Why is spending time in the open air is an important part of Norwegians?

Marie: «Maybe because it is something of the best that Norway can offer. Our nature is very beautiful and most countries in the world don’t have the same kind of nature. We are very proud of it. It’s a lot of stuff that we don’t have in Norway, that’s why we need to take advantage of our nature. If you like outdoors you know the great feeling you get when you go hiking, it’s a special kind of joy.»

Elicé: «It’s a part of us. When you grow up it’s what you used to do because there are no other things to do. Every Sunday just go out with family and friends – that’s what you do when you’re a kid.  It’s a part of the Norwegian heritage.»

What does friluftsliv mean for you?

Elicé: «It means joy, happiness and just being free. When you are walking in the mountains, especially alone … It’s just beautiful.»

Marie: «I feel like friluftsliv is the most important interest that I have. I plan my life for getting hikes and outdoor activities in my free days because it gives me such much joy. It’s the most important thing for me except my family and friends, of course. I would rather choose to go on a hike than going to a party.» (smiles)

How often are you being outdoors?

Elicé: «I try to go at least twice per week. But it’s hard to get it done because of studying. If I could, I would go every day.» (laughs)

Marie: « For me, it depends on the weather. If it’s good, I can go maybe 5 hikes per week, but if the weather is bad – at least two times per week.»

Do you remember when you started friluftsliv?

Elicé: «We never actually started doing it because you’re just born in it. For example, our parents used to put us sleeping outside. In kindergarten, we spent a lot of time outdoors. We say that there’s no such thing as bad weather, only bad clothes. It means that you need just to go outside. It’s a part who we are.»

Marie: «We also say that Norwegians are born with skis on their feet. It’s just part of our culture. It’s been always part of our lives.»

Elicé: «Of course someone could disagree. I have a friend and she hates being outdoors. It depends on family, but I think most Norwegians would identify themselves with outdoors.»

What are your favorite hiking trails that you can recommend to others?

Elicé: «Romsdalseggen was pretty nice for me, there are also small hikes here in Molde which are nice, you don’t have to hike for 6 hours. I mean, Varden could provide beautiful view.»

Marie: « There is Melen in Eide, it’s about one hour from here. I like a lot to hike there. Here in Molde my favorite hiking route is probably Såta, which is very nice.»

Elicé: «We aslo have a hike which is called Molden in Luster, it’s in at end of Sognefjord. It’s so beautiful, you can see the whole fjord.»

Marie: «The most beautiful hike I have ever been to, except Romsdalseggen, must be Skålatårnet in Stryn.»

«Friluftsliv is a very strong part of Norwegian identity» – Oskar Solenes, associate professsor

What has formed the behavior and habits of spending time outdoors in Norway?

Oskar Solenes: «There are long traditions for outdoor life in Norway. It has been since the middle of  the 19^th century, and it was closely linked with the understanding of Norway as an independent nation. Outdoor lifestyle was also linked with music, painting, friluftsliv was related to the national romantic era.

The other thing is that at least since the 1930s, the Norwegian government has spent money to secure public access to nature. Norway has laws and regulations that everybody could be outdoors more or less everywhere. So, there is no such thing as private property in nature.

In addition, skiing was invented by Norwegians and we are born with skis on our feet. Winter holidays, and especially Easter holidays, have a long tradition in Norway: to get out to the mountains and to ski. It’s also because we have comparatively longer Eastern holidays than the other countries.  On the other hand, if you go and see how many people are actually walking outdoors or who are spending their entire Easter holidays in the mountains for skiing, I think the figures will show that it’s not everybody who does it.

It’s a very strong part of Norwegian identity that we love being outdoors. We also love to post it on Facebook whenever we are on a hike. We always brag about our mountains and our fjords whenever we are travelling. Our nature is one of the things that we are proud of in many cases.»

What are the advantages of being outdoors?

Oskar Solenes: «There are a lot of physical advantages, it’s good for health including breathing and balance. There has been done many kinds of research on how being in a natural environment has an influence on wellbeing and improves mental health. If you add animals, for instance, if you walk with your dog it’s another component that can help to calm you down.»

Which hiking trails you can personally recommend?

Oskar Solenes: There is a lot of trail in the surrounding of Molde. For example, hiking to Varden. There are also many tracks just behind the city, they are quite nice. Then there are some mountains out in Fræna, Skoften for example. All of them are quite easily accessible hiking trails. If you are going to do rougher hiking then, of course, you should choose Åndalsnes and Romsdalseggen both in summer and winter for hiking and skiing. Of course, you need to consider all things that are related to safety, especially during the wintertime.

Fem kvinner delte sist onsdag karrireråd med kvinner som vil bli ledere på arrangementet «Rekk opp hånda jenter!». Her tipsene!

Over 100 kvinner deltok på arrangementet på Molde campus sist onsdag, som ble arrangert av Lederforum for kvinner i molderegionen og Høgskolen i Molde.

– Du må kneble perfeksjonisten i deg!

Camilla Gjetvik, COO i chatbot-selskapet Boost.ai og bachelorkandidat fra HiMolde, ble i fjor hedret med Topp 50-plassering på lista over teknologikvinner – både i Norge og Norden.

Gjetvik fortalte at hun reiste fra Molde til Stavanger etter at hun ble nedbemannet fra jobben i National Oilwell Varco på tampen av 2015. Og det var på en fest (!) at hun ble rekruttert til å hjelpe oppstartsselskapet Boost.ai med kontraktarbeid, noe som raskt førte til at hun ble leder i et selskap som år for år vokser i det Gjetvik betegnet som «doblingstempo». I fjor startet selskapet kontor i Los Angeles i California, USA.

Samtidig har Gjetvik rukket å bli mor til en sønn på to år, og hun har blitt skilt.

Under lysbildetittelen «Kampen mot seg selv» tok Gjetvik for seg problemstillinger hun har jobbet med etter at hun ble leder, og advarte kvinnene i salen mot å være for kritiske til seg selv.

Hun nevnte konkret utfordringer knyttet til det å gjøre noe man aldri har gjort før (starte et selskap), flink pike-fella (hva er godt nok?), bedragerisyndromet (når blir jeg avslørt?) og tidsklemma (er jeg en dårlig mor?).

– Du får muligheter fordi folk har troa på deg, sa Gjetvik, som oppmuntret kvinner med lederambisjoner om å opptre som CEO eller daglig leder i sitt eget liv.

Gjetvik hadde veldig konkrete råd om ledelse til tilhørerne:

1. Du må kneble perfeksjonisten i deg!
2. Det gjelder å flytte press og fokus til nåtid.
3. Gjør det verste – det du har minst lyst til – først.

Videre satte Gjetvik strek over uttrykket «lyst til å lykkes», og erklærte at man må arbeide for å lykkes.

– Vær en problemløser! Tør å si ja! Ha det gøy på jobb! oppfordret Gjetvik.

Avslutningsvis anbefalte hun kvinnene i salen til å ta vare på de gode hjelperne de har rundt seg – det være seg heiagjeng, døråpnere, veiledere og ærlige venner, og å lære av mentorer.

– Lær deg selv å kjenne – på nytt!

Marie Gjære Gundersen, markedssjef i sjømatprogramvareselskapet Maritech med siviløkonomtittel og SOL-master fra Himolde, fortalte at hun ble mobbet i oppveksten, og at det var først da hun fikk nye venner på videregående skole at hun fikk makten tilbake over eget selvbilde.

Hun rådet kvinner som vil lede til å lære seg selv å kjenne – på nytt! Konkret pekte hun på at dette gjelder sånt som hvilken tid på døgnet man arbeider best, hva slags struktur man har på arbeidet og hva slags informasjonsmengde man behøver for å ta beslutninger.

Videre understreket hun at det er viktig å tro på seg selv, at man velger å gjøre det. I den sammenhengen avslørte hun at hun har god nytte av å høre på podcasten Power Ladies.

Hennes tredje hovedpoeng var å anbefale tilhørerne å gjøre mer av det som gjør dem godt, det være seg kos i form av fine naturopplevelser eller gode matpakker. Eller hva med sjokolade? Gundersen brukte som eksempel at hun kan kjøpe en sjokolaede på fredag, for å straks glemme den i en skuff ogtil sin store glede finne den igjen mandag.

– Ikke bruk hersketeknikker!

Karita Bekkemellem, administrerende direktør i Legemiddelindustrien, fortalte at det å være toppleder er en veldig utsatt posisjon.

– Jeg fikk sparken foran hele det norske folk, sa hun, og viste til nyhetsoppslag fra den gangen i 2007 da hun som Ap-politiker måtte forlate posten som statsråd Barne- og likestillingsdepartementet til fordel for Manuela Ramin-Osmundsen.

Bekkemellem forteller at det var vanskelig for henne å gi slipp på sakene (som hun også omtalte som bayene sine) hun hadde arbeidet med som statsråd, men at hun raskt fikk erfare at livet består av mer enn Arbeiderpartiet. Hun har nå i snart elleve år ledet Legemiddelindustrien, som er bransjeforening for nevnte industri.

Hun kom med en rekke maksimer for (kvinnelige) ledere:

• Ha framtidsvisjoner for eget lederskap.
• Man kan flytte fjell.
• Endringsledelse krever også endring av seg selv.
• Du må bygge på de ansattes kapasitet.
• Ikke bruk hersketeknikker!
• Vær ærlig om hva du er dårlig på.

– Se signaler fra barnet ditt!

Christina Five Berg, jurist i Barne- og familiedepartementet, debuterte i 2015 som forfatter med boka «Kaci – min mamma». Kaci Kullmann Five var Høyre-topp, stortingsrepresentant, statsråd, leder av Den norske Nobelkomité og mye mer i løpet av sin karriere. Hun gikk bort i 2017,

– Jeg savnet henne mye, sa Berg under sitt foredrag om kvinner og ledelse på Molde campus.

Berg advarte langt på vei mot å bli toppleder: Hun sa at toppledere ikke får i både pose og sekk, at topplederjobb har en pris som familien må betale. Videre sa hun at det å være toppleder innebærer å gjøre prioriteringer og ta valg som kan være vonde, og at dette fører med seg konsekvenser.

Berg avsluttet sitt foredrag med fire konkrete karriereråd til kvinner:

• Du vest best!
• Velg med hjertet!
• Se signaler fra barnet ditt!
• Forsørg deg selv og barnet ditt!

– Ta utfordringene du blir gitt!

Kari Moen, enviromental affairs manager i Omya Hustadmarmor og innehaver av en doktorgrad i geologi, fortalte om sin karriere i Norge og internasjonalt.

Hun sa at hun trolig hadde hoppet av lasset på den krevende internasjonale jobben om hun hadde hatt familie. I dag jobber hun i en lokal bedrift, og sa at livet hadde blitt noe mer A4 – inkludert både kontortid og kjæreste.

Moens råd til kvinner som vil bli ledere: Ta utfordringene du blir gitt!

Sykepleie- og vernepleiestudenter som var på Hellbillies-konsert eller på ølbaren Tapp & Kork lørdag kveld, får likevel gjøre praksis som normalt.

Kontrabeskjeden fra Molde kommune og kommuneoverlege Cato Innerdal kom onsdag formiddag, på bakgrunn av en konkret vurdering Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har gjort av smitterisikoen knyttet til en bærer av viruset som lørdag kveld var på Hellbillies-konsert på Bjørnsonhuset og ølbaren Tapp & Kork i Molde.

Dermed kan også cirka 20 medarbeidere innen helse- og omsorgstjenesten i Molde likevel gå på jobb som normalt, skriver Rbnett,

Høgskoledirektør Gerd Marit Langøy, som er høgskolens beredskapsleder, og dekan Heidi Haavardsen ved Avdeling HS opplyser at «noen få» sykepleie- og vernepleiestudenter var på Bjørnsonhuset og/eller Tapp & Kork lørdag kveld. De studentene det gjelder kan nå altså likevel gjøre praksisdelen av utdanningen sin som normalt.

Ingen av høgskolens ansatte eller studenter er i karantene som følge av eksponering for koronoaviruse eller etter reise i områder med vedvarende virusspredning.

Haavardsen opplyser imidlertid at en gruppe fra hennes avdeling som skulle på studietur til Verona i Italia, har kansellert reisen på grunn av situasjonen knyttet til spredning av koronaviruset.

Høgskolen i Molde har opprettet en egen informasjonsside om koronoaviruset. Det har også Molde kommune og Folkehelseinstituttet.

Without a doubt, regular exercise at the gym can benefit your health, mind and body. Not only does it boost your energy, increase lean muscle mass, decrease your risk for certain health conditions and help you manage your weight, but it also improves your mood and enables you to live longer. Sounds pretty amazing, right?

By RABAH TAIF & UMID MIRZAEV (photo)

Molde University College provides facilities and gym equipments to people and mainly students who are willing to exercise with only 300 NOK per semester to help them build their muscles, relax a little bit and release the burden and the pressure they can get from their studies.

Some student’s opinions

Andrea Lindelid (22­­­­­), studying nursing:

«I do gym 4 to 5 times a week, and it usually takes from me 40 minutes to one hour a day. I really like training because it makes me feel happy, and in a better mood. It also helps me concentrate more and focus better on my studies. I prefer to do gym here at university than outside, because it is very cheap compareed to that one in the city center, and it is close to the student’s campus as well.»

Franziska Kruth (24), Erasmus student in economics:

«I like to do gym because it can help me strengthen my body and be stronger. It does not help me physically only, it can also help mentally. Of course, you need time for gym, but afterwards – I believe, it helps me a lot in my studies, because everybody needs some time to relax mentally, and I think after gym it is easier to focus on your studies and do better. Some of the problems that we can face here is that there are equipments which are old and others a bit damaged. So it is not easy to work with it, you have to get used to it. But when it comes to the price, I would say, it is more than ok.»

Benefits of gym workouts

Going to the gym every day can help improve your cardiovascular system, strengthen your muscles, help you maintain your weight, boost your mental health and decrease the odds that you’ll develop other health conditions.

Exercising daily strengthens your heart and allows it to pump more efficiently with less strain. It also keeps your blood pressure and blood sugar levels in the normal range and keeps your cholesterol levels in check. Plus, it may help manage the symptoms of depression and anxiety.

Here is what Henrik Grønvik, a first year bachelor student in Sports Management and the person who is responsible for gym told us:

«As you know, I just started to be responsible for this, and I did not have the chance yet to go over everything, but I will check and ask the students and the teachers who are doing gym there and see if they need anything, or if maybe something that needs be changed. Being part of this gym exercise is a great opportunity for students, because many of them do not have any activities outdoor or they need to pay a lot of money for these kind of activities outside. So they can come here and exercise for only 300 kroner per semester. I do believe that to go to the gym is important – especially when you are a student, because it is a good way to get out of your apartment, meet other people and exercise outside. We do not have to see the gym as an obstacle, but more like a tool that helps you through your studies and os good for your health as well.»

I alle fall nesten alle. Om vi ser bort i fra Trump, en håndfull klimaskeptikere som baserer seg på forskning kjøpt av store forurensende industriaktører, eller marginale og tilsynelatende kunnskapsløse grupper som starter folkeaksjoner mot alt som potensielt kan gjøre noe dyrere eller vanskeligere for «folk flest».

Uansett, temaet bærekraft synes å være overalt. Vi overstrømmes av en stor mengde konferanser, seminarer og workshops om temaet. Mange organisasjoner har innarbeidet ordet bærekraft i sine visjoner og strategier, og flere klyngeorganisasjoner har i de senere årene begynt å fokusere på bærekraft. Her i Molde har kommunen nylig avholdt folkemøte om bærekraft. Her kunne kommunens innbyggerne få vite at administrasjonen arbeider med den første felles samfunnsplan som vil basere seg på de 17 bærekraftsmålene til FN. Vår nærmeste klyngeorganisasjon, iKuben, hadde bærekraft som sitt hovedtema på fjorårets «Vårslepp», med gode foredragsholdere fra nær og fjern som virkelig fikk frem alvorlighetsgraden i det som skjer med vår planet.

Bærekraft er definitivt blitt et hett tema. Jeg tenker at det er veldig bra, for det er ikke mange årene siden en ble sett på som en raring om en snakket om redusert konsum og om reduksjon i norsk oljeutvinning. I alle fall om en ville bli tatt seriøst i næringslivskretser, hvor økonomisk vekst har vært det overordnede målet.

Jeg har enda friskt i minne en kjent Høyre-statsråd som for et par år siden spurte en forsamling med sunnmørske læringslivsledere om hvem som var imot konsekvensutredning av Lofoten. Ingen rakk opp hånda. Nå er temaet om en sluttdato for oljeutvinning blitt legitimt i stort sett alle politiske kretser. Det har skjedd en stor holdningsendring på kort tid. I alle fall om en skal dømme ut i fra den politiske ordskiftet, og organisasjoners tydelige signaler om at de er svært opptatte av bærekraft. All denne oppmerksomheten om bærekraft er som en våt drøm for en gammel miljøverner. Det er som en nesten ikke kan tro det.

Likevel får jeg en litt uggen følelse av å ha opplevd dette før. At alle løper i takt og snakker om det samme. Denne gangen om bærekraft, tidligere om andre tema. Det er ikke så lenge siden digitalisering var på alles lepper, og bedriftsledere og andre gikk mann av huse for å delta på et utall konferanser og seminarer om dette store som hadde så mange fine navn: Industri 4.0, Den fjerde industrielle revolusjon, Industrielt Internett, med assosierte termer som Internet of Things (IoT), kunstig intelligens, Virtual eller Augmented Reality (VR/AR), Big Data, Blockchain, additiv produksjon, automasjon, muliggjørende teknologier o.sv. Alt kom til å endre seg, og vi måtte alle være forberedt for å overleve. Det verste en kunne gjøre var å sitte stille i båten mens samfunnet ble totalt endret, for da kunne det faktisk gå rett vest. For disruptive teknologier viste ingen nåde.

Regjeringen satte ned et digitaliseringsutvalg, og vi fikk et toppindustrisenteret som senere fikk det klingende navnet Digital Norway. Vi som hadde vært med på digitaliseringsbølgen på 90-tallet undret i det stille på hvorfor akkurat dette var en revolusjon når ingen brukte ordet tidligere, da arbeidslivet virkelig endret seg som følge av informasjonsteknologiens fremmarsj (i min bedrift var vi den gang mest opptatt av kvalitetssirkler og Business Process Reingeneering). At ny teknologi skaper endringer er udiskutabelt, og det er mye som skjer ute i organisasjonene som følge av at ny digital teknologi gir nye muligheter.

Likevel virker det som at den massive oppmerksomheten om dette er blitt betraktelig redusert. Det er ikke like mange konferanser om temaet, og skrives ikke like mye. Kan det være slik at vi har fått en arvtaker i bærekraft? Betyr det i tilfelle at bærekraft er et tema som vi er opptatte en stund av før vi haster videre til neste tema? Er bærekraft blitt en ledelsesmote, noe som organisasjoner smykker seg med for å vinne legitimitet i sine omgivelser?

Om det skulle vise seg å være slik, er det faktisk krise. For vi kan ikke kan behandle temaet bærekraft som vi behandler andre tema som kommer og går. Menneskeheten står overfor en svært alvorlige situasjon hvor menneskelig aktivitet truer naturen og betingelsene for liv på jorden.

Det er en situasjon som kraver rask handling, handling som skal bidra til å redusere de negative virkningene av menneskers økonomiske aktivitet. Nettopp derfor er organisasjoners oppmerksomhet mot bærekraft særdeles viktig. Forutsetningen er imidlertid at denne oppmerksomheten har et faktisk innhold. Som betyr at vi ikke bare snakker fine ord om bærekraft, men at vi faktisk gjøre noe. Beslutninger som tas på alle nivå i samfunnet må sees i lys av bærekraft.

Vi må hele tiden stille oss spørsmålet: Hvordan vil akkurat denne beslutningen påvirke vårt felles miljø og betingelsen for fremtidig liv? Det hjelper så lite å signalisere gjennom strategier og snakke om at bærekraftig er viktig, om ikke handling føler ord.

Min bekymring er ikke uten grunn, for det er ikke vanskelig å finne eksempler på at ordet bærekraftig misbrukes. Et ganske ferskt og regionalt eksempel er gondolsaken i Åndalsnes, som jeg skrev et innlegg om i høst: Med gondol til bærekraftshimmelen? Av forkjemperne for gondol ble denne – sammen med økt cruiseturisme, trukket inn i planen for et bærekraftig reiseliv i Åndalsnes.

Kritikerne mente at hverken gondol eller økt cruiseturisme vanskelig kunne sees på som bærekraftig. Ikke bare fordi installasjonen i seg selv innebar et inngrep i naturen, men også fordi at en stor del av markedsgrunnlaget for gondolen var basert på cruiseturisme, som er kjent for å representere en utfordring for miljøet.  Hvordan er det mulig å forene dette med å markedsføre seg som bærekraftig destinasjon? Svaret skulle visst ligge hos Innovasjon Norges sertifiseringsordning for bærekraftige reisemål. Disse hevdet at merket for bærekraftige reisemål ikke nødvendigvis innebærer at reisemål som godkjennes i merkeordningen er bærekraftige, men at merket skal være et «verktøy som forsøker å operasjonalisere bærekraft i reiselivet».

Innovasjon Norge ville derfor ikke si noe om de syntes gondol for cruiseturister var bærekraftig eller ei, men viste i stedet noe diffust til at det handlet om 104 indikatorer som forteller om utvikling knyttet til tre elementer av bærekraft; miljø, samfunn og økonomi. Prosjektleder for arbeidet med å få Rauma merket som et Bærekraftig Reisemål valgte å trekke seg som følge av gondolsaken, og viste til Innovasjon Norges merkeordning som grønnvasking.

Det er kanskje et lite eksempel, men det illustrerer hvordan organisasjoner, regioner og enkeltindivider kan forholde seg til ordet «bærekraft» på svært ulike måter. Saken fra Åndalsnes viser for det første at ulike aktører legger ulike meninger i ordet «bærekraft». Dermed oppstår det uenighet når viktige valg skal gjøres. Denne uenigheten gjør at aktører som har fundamentalt ulike oppfatninger kan bruke ordet «bærekraft» som merkelapp for sine meninger og beslutninger. Merkeordningen som kunne ha satt en standard og hjulpet aktørene, viser seg ikke å kunne bidra. I verste fall kan merkeordninger bidra til å sette et miljøstempel på noe som faktisk ikke er det, og dermed bidra til det som kalles grønnvasking.

Grønnvasking er et fenomen som har fått økt utbredelse parallelt som at bærekraft har fått økt gjennomslag i ulike deler i samfunnet. Grønnvasking kan defineres som «feilinformasjon som spres av en organisasjon for å presentere et miljømessig ansvarlig image»[1]. I en tid hvor det å signalisere miljøbevissthet blir sett på som viktig, er det nødvendig å være ekstra på vakt mot dette fenomenet.

I akademia har bærekraft også kommet høyt på agendaen. I februar ble den tredje nasjonale Bærekraftskonferansen i Bergen avholdt, hvor universitets- og høgskolesektoren skulle snakke om hvordan sektoren skulle jobbe med bærekraft. I fjor kunne vi for øvrig lese at UiB er det eneste norske universitet på «The University Impact Ranking». På vår egen lille høgskole har vi endret visjon fra «Annerledes og bedre» til «Med kunnskap for bærekraft og innovasjon», og vi har startet opp studier innen logistikk som forteller potensielle studenter at de kan komme hit for å bygge kompetanse innen «Sustainable Energy Logistics» (tidligere petroleumslogistikk) og «Bærekraftig logistikk og sirkulær økonomi». Vi har begynt med kildesortering, og det ryktes at noen konsulenter har fått jobb med å måle og rapportere de ansattes miljøavtrykk. Sektoren og min egen institusjon har dermed signalisert at dette er noe som vi er opptatte av, og at vi ønsker å være en viktig del av løsningen mot et bærekraftig samfunn. Det store spørsmålet er hva og hvordan vi kan bidra til det grønne skiftet.

Jeg tror ikke løsningen ligger i å skaffe oss en eller annen sertifisering innen bærekraft. Vi kan sette i gang å måle det ene og det andre, og kanskje til og med kunne slå oss på brystet og i verste fall til ro om at vi er bærekraftige i henhold til en eller annen standard. Vi kan delta på mange møter og workshops og prosjekter som inneholder fine ord som innovativ, smart og bærekraftig, og delta på fine konferanser hvor det snakkes om bærekraft. Vi kan starte studier med nye og fine titler. Vi kan gjøre en hel del med de beste intensjoner, men uten at vi nødvendigvis gjør noen stor forskjell, bortsett fra å gi oss en følelse av å bidra.

Skal vi ta vår egen visjon om «kunnskap for bærekraft og innovasjon» på alvor, må vi først av alt bli enige om hva vi legger i begrepene bærekraft og innovasjon, og hva vår nye visjon egentlig innebærer. Først da kan vi begynne å vurdere om vår virksomhet, vår faglige profil og de verdier vi formidler til våre studenter er i tråd med dette. Vi må fylle vår visjon med et innhold som faktisk fører til at vårt samfunn endrer seg i bærekraftig retning, gjennom forskning og ved at vi utdanner våre studenter til å skape ansvarlige og bærekraftige samfunnsfelleskap. Som akademisk institusjon påhviler det et ekstra ansvar å forholde seg til dette temaet med grundighet. Det er mange opplagte spørsmål som jeg mener vi må stille oss i en slik prosess.

Men først må vi få visjonen ut fra styrerommet og strategidokumenter, og ut i organisasjonen. Hvis ikke kan også vi stå i fare for å bli en institusjon som møter vår tids største utfordring kun med fine ord samtidig som vi maler litt grønt.

1. Pearsall, J., The Concise Oxford dictionary. 10th rev. ed. ed. 2001, Oxford: Oxford University Press.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

RAUMA (Panorama): Last weekend, 20 international and Norwegian students experienced the unique outdoor life on a cabin trip to Skorgedalsbu organized by iFri.  

By UMID MIRZAEV (text & photo)

When it comes to taking a little break from studying, there is nothing better than surrounding yourself with the magnificence of nature. Nothing compares to hytta (the cabin) when you feel the connection to nature, while at the same time you have the feeling of coziness, warm and security. For many of us, it was the unique experience of comprehending Friluftsliv (open-air living).

After a 1.5-hour drive from Molde, we found ourselves among the snow-white mountains, the endless green forest and our cabin standing on the top of the hill. The cabin is owned by DNT (the Norwegian trekking association) and has electricity, oven and cellphone signal, which did not take us away from ordinary life. After unloading our things, we immediately rushed to explore the surrounding area.

The cabin has easy access from the parking lot (about 20 minutes by walk) which makes it suitable for everyone regardless of the physical form. The spot surrounded by mountains including Skarven (1048 masl) and Smørbottfjellet (1188 masl) is equally good both in winter and in summer periods.

The weekend was full of all the charms of Norwegian life in nature: hiking, skiing, cooking on a bonfire and spending the night in the fresh air. However, the most important thing was cozy evening gatherings, where everyone was involved in board games and sincere conversations.

«I really liked our trip. It was organized very well and there were so many great people. It was my first cabin trip experience because we don’t have such thing in France,» says Chloé Perreira, an Erasmus exchange student from France.

«It was adventuring from the beginning of the trip, because it’s not very easy to drive on the slippery road with a Toyota Yaris. The trip was organized very well.  We have visited mountains with the stunning view that are located outside our cabin.  The cabin was the best one yet, because I have never seen such a cabin before. We did quite a few hikes and all of them were great. It was very interesting to meet some new people, including all the exchange students. When you’re doing your master’s, you just focus on other master students, but not on exchange students. It was easy to get to know all the people, because we played some pretty fun games,» smiles Nikolas Kolb, a German first-year master’s student in logistics.

Leaving this cozy place with the feeling of sadness you begin to understand why many Norwegians prefer to spend time in the middle of untouched nature.

Many thanks to iFri for organizing this incredible journey!

Tirsdag deltar over 100 studenter og akademikere på konferansen «Gender Equality in Sport» på Molde campus. 

Konferansen er en del av prosjektet kalt GETZ (Gender Equality Toolkit for Generation Z).  HiMolde er en av universitetspartnerne i prosjektet, som er finanisert av Erasmus+.

Hovedforedraget, som holdes av Sarah Zipp fra University of Stirling klokka 09.15 i morgen, har tittelen «Gender and Sport for Development». Utover dagen skal alle deltagerne på konferansen innom seks faglige verksteder med titlene Commerce, Participation, Media, Governance and Law, Culture and Society, and Events.

Vanessa Jones, som er Director for Academic Partnerships ved University of Worcester, har ledet det tre-årige prosjektet, som ender ved utgangen av 2020, og opplyser at prosjektet har til hensikt å lære studenter fra Generasjon Z om likestilling i sportsindustrien. Hensikten er å få flere kvinnelige ledere i en sektor som er tungt dominert av menn.

RELATERT: Fem kvinners tips til kvinner som vil lede

Et konkret resultat av prosjektet er et massivt åpent nettkurs (MOOC), som har fått samme tittel som prosjektet: Gender Equality Toolkit for Generation Z.  Siden denne MOOC-en ble lansert i fjor høst, har den rekruttert rundt 200 studenter.

De faglige verkstedene tirsdag ledes av frivillige HiMolde-studenter sammen med tilreisende studenter fra de interansjonale partnerne i prosjektet, opplyser førsteamanuensis Solveig Straume ved HiMolde.

Straume opplyser at andelen kvinner som tar bachelorutdanning i sportsledelse ved HiMolde ligger på 10 til 25 prosent, mens Gill Renfree – Senior Lecturer ved Univeristy of Worcester, opplyser at ved hennes universitet er bare 5 av 75 studenter i Sport Business Management (fordelt over tre årskull) kvinner.

Renfree sier at hun er tilhenger av kvotering for å få kvinner i styreposisjoner og ledende stillinger i sportsindustrien, slik at det etterhvert blir normen at kvinner har slike stillinger og verv.

Vasaloppet er kanskje ingen god depresjonskur?

Av HAUGEN og KNUT P. HEEN (medforfatter)

Sola skinner utenfor vinduet mitt i dag, og våren er øyensynlig i anmarsj. Riktignok kom det snø i går, men mars måned er her og dermed snart også Eliteserie-oppstart. Hjemmelaget har, på tross av skader på sentrale angrepsspillere, prestert meget sterkt i treningskampene, og et samlet lag på toppen av Haugen ser med frimodighet og forventning fram mot en ny suksessfull MFK-sesong.

På veien dit må vi imidlertid av og til fordype oss litt i vår egentlige profesjon – forskningen. Jeg kom, litt tilfeldig, over en artikkel skrevet av et svensk forskningsteam presentert under tittelen Ny forskning: Langrenn halverer risikoen for depresjon. Lesere av denne spalten har kanskje fått med seg at undertegnede ikke er voldsomt begeistret for langrenn, se f. eks. Langrennsdød eller Brasil, og det burde derfor ikke overraske at slike titler har en lei tendens til å fange min oppmerksomhet.

Dessverre slo mine bange anelser til: Artikkelen påstår (øyensynlig) at økt langrennsaktivitet leder til redusert depresjon, akkurat som tittelen indikerer. Riktignok er forfatterne langt mer forsiktige i den originale fagartikkelen, publisert i Psychiatry Research, men popularisering som ikke tar noen forbehold er egentlig det aller verste som finnes. Hvordan skal tiltro til forskning kunne opprettholdes om alle forskere stilltiende aksepterer journalistisk framstilling av sine arbeider som åpenbart er direkte misvisende?

Her er det, om mulig, enda verre. Her ser man på alvorlig syke mennesker (depresjon er som kjent en ytterst alvorlig mental lidelse) og anbefaler dem å gå i gang med langrenn ­– utrolig. Dette kan jo være direkte farlig. Klinisk depresjon er en svært selvmords-utsatt lidelse, og det å dra klinisk depressive vekk fra sine vante miljø på institusjon, eller kanskje aller helst hjemme med antidepressiva, må vel gi en voldsom risiko for forverring? Jeg kan virkelig ikke forstå annet. Her risikerer en kanskje til og med motsatt effekt[1], selvmordstilbøyeligheten øker – farlige greier.

Dette framstår som et åpenbart tilfelle av feil kausalitetsrekkefølge. Det er neppe slik at økt langrennsaktivitet fører til redusert depresjon. Tvert imot, det synes svært sannsynlig at kausaliteten går motsatt vei ­– deprimerte foretrekker tryggheten hjemme eller på institusjon framfor skismurning, triste kunstsnøløyper, beinbrudd både her og der og jublende glade langrennsløpere på alle kanter.

Altså: Depresjon fører til redusert langrennsinteresse og aktivitet – ikke motsatt. Et typisk kjennetegn ved alvorlig depresjon er vel nettopp manglende interesse for det aller meste, og kanskje i særdeleshet langrenn.

Heldigvis er slike forskningsbidrag, tross alt sjeldne. Dessverre framstår de som relativt hyppige[2] ettersom denne typen forskning synes å tiltrekke journalister og media. Hvilket herlig Columbi-egg. Dra de deprimerte ut av sin ellers triste tilværelse, send dem ut i løypene og de blir friske som sprellende fisker ved målgang. Hvilken journalist kan si nei til slike nyheter. Dette kan jo spare samfunnet for milliarder.

Jeg sendte for øvrig denne artikkelen til en kollega. Han ønsket å være anonym i dette tilfellet, og det får han selvsagt lov til. Her er svaret hans på min enkle e-post med lenke til artikkelen:

Vi er nok svært så enige om denne saken, min kollega og jeg. Hans noe bramfrie framstilling understreker vel bare at dette faktisk er en ganske viktig sak. Kausalitetsrekkefølge er viktig både i teorien og (ikke minst) i praksis.

La oss avslutte litt mer faglig, dette dreier seg jo faktisk om vitenskap, og det er som kjent viktig. Tittelen på artikkelen omtalt ovenfor er: “Long distance ski racing is associated with lower long-term incidence of depression in a population based, large-scale study” Bruken av ordet «association» er interessant her. Dette betyr at man ikke har gjort forsøk på å lage en identifikasjonsstrategi (se nedenfor for forklaring på dette begrepet) som kan avsløre om det er en korrelasjon eller om det er en underliggende kausal sammenheng.

Studier som bruker begrepet «association» er med andre ord ikke avsluttet forskning, det er ikke engang påbegynt forskning. Det er en uforklart statistisk kuriositet – eller USK, forskningsverdenens svar på en UFO. Forskning begynner normalt ved en hypotese om sammenheng mellom variabel A (depresjon) og variabel B (langrenn). I den grad man er ambisiøs og ønsker å teste sin hypotese vil neste steg innebære observasjon av variablene A og B. En eventuelt observert sammenheng mellom A og B kan ha flere årsaker:

1. A kan påvirke (lede til) B (kausalitet i en retning).
2. B kan påvirke (lede til) A (kausalitet i motsatt retning).
3. En ukjent (eller flere ukjente) årsaker C kan påvirke både A og B (spuriøs sammenheng)
4. Sammenhengen kan oppstå ved en ren tilfeldighet

Forskning bør, som et minimum, handle om å finne en strategi for å avdekke hvilket av de fire alternativene over som er korrekt. Dette omtales gjerne som en identifikasjonsstrategi[3]. Forskningsartikkelen om langrenn og depresjon har bare funnet at de som går langrenn ikke er like deprimert som resten av (den svenske) befolkningen.

Det forfatterne sier, er egentlig bare en åpenbar selvfølgelighet: De som deltar i Vasaloppet har god helse. Dette er vel omtrent det samme som å si at de som ligger på sykehus har gjennomgående dårligere helse enn resten av befolkningen. Hva så? Er ikke dette en ren tautologi? De gjør ikke forsøk på å finne ut om de som deltar i Vasaloppet får bedre helse enn de ellers ville hatt. De gjør imidlertid et dårlig forsøk på å late som de har funnet ut at deltagelse i Vasaloppet fører til bedre helse. Dette er enten dårlig forskningsetikk eller latskap.

Nærmere studier av førsteforfatteren av artikkelen indikerer at dette er et PhD-arbeid. Dette gir selvsagt en alternativ forklaring til svak forskningsetikk eller latskap, nemlig publiseringskravet i moderne doktorgradsutdanning. Moderne doktorgradsutdanning kan nemlig gjennomføres via artikkelskriving – i motsetning til den tradisjonelle monografiformen som var standard tidligere. En moderne doktorgradsavhandling, som består av artikler, innebærer nemlig også publiseringskrav av disse artiklene i internasjonale tidsskrifter. Dette er sånn sett kanskje et utmerket eksempel på at denne typen løsning ikke alltid gir korrekte incentiver for hverken kvalitet eller forskningsetikk.

Uansett, vi tar denne saken med stor ro, dette er jo tross alt svenske forskere. Det at svensker dummer seg ut er jo gjerne noe vi nordmenn liker svært så godt.

Heia Molde!

[1] Se for eksempel Langrennsløper: Kroppen var utslitt eller Skitalentet (15) veide under 30 kilo da hun ble innlagt.

[2] Ta feks også en titt på Lite søvn kan bidra til ADHD, angst og depresjon hos barn. Det er vel signifikant mer trolig at angst, depresjon og ADHD leder til dårlig søvn, ikke omvendt. Igjen et typisk eksempel på (sannsynlig) gal kausalitetsretning.

[3] Et kontrollert, eller et naturlig eksperiment (Vasaloppet må avlyses på grunn av snømangel) er eksempler på identifikasjonsstrategier.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

Høgskolen i Molde skjerper inn smitteverntiltakene mot koronoaviruset med virkemidler som hjemmekontor, videokonferanser og reiserestriksjoner.

I dag la høgskolen ut nye regler for ansatte og studenter på websiden som er dedikert til innsatsen mot at koronoaviruset skal spre seg:

https://www.himolde.no/om/hms/koronaviruset/index.html

Høgskoledirektør Gerd Marit Langøy, som leder høgskolens beredskapsteam, sier hun forventer at folk tar ansvar og følger reglene og anbefalingene.

– Alle må nøye vurdere hvilke aktiviteter som er nødvendige, sier Langøy.

For vernepleie- og sykepleiestudenter som skal ut i praksis. med. det første, innebærer de nye reglene forbud. mot å reise utenlands med virkning fra i morgen – torsdag 12. mars.

To HiMolde-studenter som har reist i områder som er særlig utsatt for smitte er for øyeblikket i 14-dagers hjemmekarantene.

Langøy opplyser at Avdeling ØS har avlyst en studietur til København. Den skulle etter planen ha gått av stabelen neste uke. Tidligere har Avdeling HS avlyst en studiereise til Verona.

Langøy sier det planlagte allmøtet 1. april vil foregå på en digital plattform, som f. eks Skype. I tillegg til å redusere smitterisiko, vil høgskolen med tiltaket vise at aktiviteter kan gjennomføres. på andre måter enn normalt. Langøy sier ansatte og studenter. må være åpne. for å endre måtene ting gjøres på. for å motvirke spredning av koronaviruset.

Også Studentsamskipnaden i Molde innførte i dag et strengere smittevernregime, etter å ha rådført seg. med blant annet landets øvrige. studentsamskipnader.

Kantineleder Tone Åbelvold sier det er slutt på selvplukk av salat, den selges heretter i ferdige porsjoner. All varmmat vil bli servert av kantinens ansatte. Videre har kantina tatt i bruk engangstallerkner- og bestikk.

I spiseområdene vil stolene bli plassert slik at det blir større avstand mellom de som bruker. kantina.

Førsteamanuensis Morten Walløe Tvedt holdt i dag to HiMolde-kurs i juss med Skype – hjemme fra leiligheten i Storgata. Her deler han sin erfaring med å lede et digitalt klasserom.

All undervisning på campusene i Molde og Kristiansund ble i dag avlyst med umiddelbar virkning, og biblioteket stenges.

Her er de nye smitteverntiltakene mot korona-pandemien for høgskolens ansatte og studenter:

https://www.himolde.no/om/aktuelt/oppdatert-om-koronaviruset/2020/nye-regler-ved-himolde-%E2%80%93-gjelder-umiddelbart.html

Studentene bes følge med på Canvas for oppdateringer angående alternativ undervisning og digitale forelesninger i kursene de tar.

Allerede i dag holdt Morten Walløe Tvedt forelesninger i to kurs: rettskildelære og kontraktsrett. Begge kursene ble fulgt av cirka 25. studenter som brukte Skype og Google Docs.

– Jeg snakket i går med dekan Kari Bachmann i forbindelse med at avdelingsturen ble avlyst, Hun oppmodet meg til å forberede forelesninger på Skype, og til å høste erfaringer med det, sier Tvedt.

Klokken ni i morges kunne derfor jusstudenter logge seg inn på Skype-møtet Tvedt hadde invitert dem til. Han skryter av IT-avdelingen, som hjalp ham med å komme raskt på lufta med et digitalt alternativ til campusbasert undervisning.

– Jeg fikk en e-postadressen til alle studentene. I Outlook gikk jeg til kalender, der jeg inviterte til et Skype-møte – jeg brukte klipp-og-lim for å få inn alle e-postadressene, forteller Tvedt.

Han startet Skype-møtet 15 minutter før forelesningsstart, slik at studentene skulle få tid til å løse eventuelle tekniske problemer. Likevel var det tre-fire studenter som slet, og et par studenter fikk ikke logget seg på. De kan imidlertid se opptak av Skype-møtet, for det er publisert på Canvas.

– Sjekk søppelfilteret i innboksen! anbefaler Tvedt, for flere studenter fant nemlig invitasjonen der.

Tvedt sier han er foreleser som liker å bruke tavla, og som vil ha aktivitet i form av oppgaveløsning og diskusjon i timene, benyttet seg av både chattefunksjonen i Skype og av å dele et Word-dokument med studentene i Google Docs for få flyt i interaktivitet og svar på opppgaver underveis. I pausen mellom to undervisningstimer, satte han kameraet til å filme i taket (og Skype-opptaket på pause). Slik slapp han å kalle inn til flere videomøter enn nødvendig.

Ellers ba Tvedt studentene om stenge av mikrofonene om de ikke skulle snakke, for å unngå at støy ødelegger lyden på undervisningen.

Tvedt fikk tilbakemeldinger og evaluering fra studentene, og oppsummerer at de fleste syns den alternative undervisningsmetoden fungerte greit.

– Det var ingen som var veldig misfornøyde, sier han.

Tvedt sier han i fysiske forelesninger responderer på reaksjoner fra studentene, så han karakteriserer det som «litt tøft» å forelese fra hjemmebobla.

– Når jeg ikke kan se smil eller andre responser, så blir jeg litt usikker, sier han.

Men i morgen kjører han nye forelesninger om kontraktrett med Skype fra hjemmekontoret.

– Ellers kommer jeg til å bruke situasjonen til å gafle på med forskning, sier Tvedt, som sier han har tre vitenskapelige artikler som skal skrives.

Høgskolen i Molde har i dag avlyst all praksis for helsefagstudentene til 20. mars for å hindre spredning av koronoaviruset.

Her, på HiMoldes hjemmeside, finner man de oppdaterte reglene og anbefalingene for høgskolens studenter og ansatte.

Nytt av dagen er at studentene eksplisitt bes om å kansellere fester og arrangementer hvor flere samles.

Informasjonssjef Jens Petter Straumsheim opplyser at denne presiseringen, som er i tråd med Folkehelseinstituttets anbefalinger, kommer som en følge av at Molde kommune har tatt kontakt med høgskolen og uttrykt bekymring for at studentene samler seg i grupper på fritida.

Ellers presiseres det i de oppdaterte smitteverntiltakene av i dag at høgskolens campuser i Molde og Kristiansund er stengt for studenter og publikum. Dørene på Molde campus låses også, men ansatte – som oppfordres til å bruke hjemmekontor – har fortsatt adgang med nøkkelkort.

Høgskolens tre avdelinger har nå lagt om fra tradisjonell til digital undervisning, og det planlegges for alternative måter å gjennomføre eksamener på.

IT-avdelingen bistår de fagansatte med å raskt etablere digitale klasserom. De fagansatte bes om å holde kurssidene på læringsplattformen Canvas mest mulig oppdatert, og det er her studentene vil finne aktuell informasjon om hvordan undervisningen på de enkelte kurs vil bli i dagene fremover.

LES MER: Underviste med Skype i dag – her er tipsene til ansatte og studenter

Forslaget til ny lov for UH-sektoren, som for ikke lenge siden ble levert Kunnskapsdepartementet i form av NOU 2020: 3, har allerede vakt en del debatt.

Ikke overraskende har flertallets forslag om at institusjoner med valgt rektor skal ha ekstern styreleder vakt mest debatt. Jeg kommer muligens tilbake til det ved en senere anledning, men siden jeg har skrevet om slike spørsmål før, skal jeg denne gangen ta tak i et annet av utvalgets forslag.

Tor Egil Førland, instituttleder ved institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, har allerede slaktet forslaget om at alle eksamener med graderte vurderinger skal ha to sensorer. Ifølge Førland vil det føre til feildisponering av ressurser: Sensur er dyrt, og det er stor risiko for at to den andre sensoren må tas fra budsjetter som ellers kunne bli brukt på for eksempel undervisning.

Jeg tror Førland langt på vei har rett i dette. En annen mulighet er dessuten at ordningen utvalget foreslår kan ha utilsiktede negative konsekvenser. Dette skal jeg kort komme tilbake til. La meg likevel legge til at forslaget ser ut til å inngå som ledd i et større sett av forslag som er innrettet mot å øke studentenes rettssikkerhet, i form av rettferdig behandling ved sensur. Utvalget foreslår nemlig fortjenstfullt nok også å fjerne ordningen med såkalt blind klagesensur, en ordning som jeg tidligere har vist at høyst sannsynlig har virket mot sin hensikt, og som dessuten ikke var ønskelig i noe fall.

Det er opplagt at alt annet likt, så er en vurderingsordning med to sensorer helt klart å foretrekke. Flere institusjoner har fortsatt en ordning med to sensorer på flere kurs, så her har jeg et omfattende sammenligningsgrunnlag. Jeg er langt mer komfortabel med å bedømme besvarelser i samråd med andre, enn når jeg må gjøre vurderingen alene. En annen stemme setter meg i stand til å gjøre fortolkninger av teksten som jeg selv kanskje hadde oversett, enten det er til kandidatens gunst eller ugunst.

Med andre ord er det selvsagt ressurssituasjonen som gjør at de fleste ønsker å begrense bruken av to sensorer per besvarelse, ikke faglige hensyn. Men slike hensyn er naturligvis fullt ut legitime, dersom ressursene som spares har fornuftige alternative anvendelser, og det må vi jo tro.

To sensorer på alle eksamensbesvarelser med gradert vurdering var hovedregelen fram til den såkalte kvalitetsreformen i 2003, som lettet på dette kravet. Det er altså ikke noe sensasjonelt forslag utvalget fremmer, bare en gjeninnføring av det som tidligere var normen. Intuitivt kan man naturligvis spørre seg hvorfor man ikke har råd til en ordning i dag, som alle så på som en selvfølge for tjue år siden. Da jeg avla grunnfagseksamen i sosiologi i 1988, hadde jeg til og med tre sensorer, som både leste fruktene av min på den tiden nokså ufullstendige tankevirksomhet, og som hadde meg inne til muntlig eksamen i en drøy halvtime.

Det tok man seg altså råd til. Grunnen til at dette ble skrotet var en annen prosess som ble framskyndet av 2003-reformen, men som mange steder var i gang allerede. Som Førland også påpeker, ble de gamle grunnfagene i økende grad modulert; brutt ned til en rekke enkeltemner, hvor hvert av dem skulle ha en vurdering. Da jeg tok det omtalte grunnfaget i sosiologi, besto prøven i en ti siders hjemmeeksamen med påfølgende muntlig (så vidt jeg husker kunne de som ønsket det velge skoleeksamen i stedet).

I praksis betyr det at ressursbruken på sensur bare var litt større enn hva den er på hvert enkelt 7,5-, 10- eller 15-poengsemne i dag. Selv om medgått tid pr. eksamen går noe ned, går den totale tiden kraftig opp for å få vurdert alle de 60 studiepoengene som inngår i det første året.

Det er derfor opplagt at det vil bli svært ressurskrevende å vedta utvalgets forslag, og i mange tilfeller kan utvilsomt en del av de ekstra ressursene gjøre vel så mye nytte på andre felt. Dessuten er en del eksamensformer dårlig tilpasset ekstern sensur. Det gjelder for eksempel en del typer mappe-evaluering. Jeg har selv vært ekstern sensor på slike mapper ved noen anledninger, og oppfattet min rolle som nokså uklar. Faglærerne hadde en kontekst for vurderingen som var helt annerledes, og som i for eksempel profesjonsutdanninger heller ikke er irrelevant.

I tillegg kommer, som mange har pekt på, at et utvetydig krav om to sensorer kan føre til ulike former strategisk tilpasning fra institusjonenes side, for å omgå kravet. For eksempel kan det lede til at flere velger å lage multiple choice-eksamener, som i mange emner åpenbart er svært lite hensiktsmessig. Det kan også gi incentiver til å endre vurderingsalternativene til bestått/ikke bestått i flere emner enn før, uten at det er gode faglige grunner til det.

På den annen side er det for meg opplagt at to sensorer bør brukes mer enn det som er tilfelle i dag ved en del institusjoner. Sensorveiledninger, ulike ordninger for tilsyns- eller programsensorer og lignende kan ikke bøte på de svakhetene som ligger i én enkelt fagpersons vurdering. Det gjelder enten denne sensoren også er faglærer, om det er en annen intern sensor, eller om det er en ekstern (det siste forekommer også).

Forslaget er, i sin nåværende form, imidlertid et nokså typisk uttrykk for regler som er for lite fleksible, spesielt sett i forhold til det mangfold av eksamensordninger som finnes. For eksempel bør faglærerne spille en viktig rolle når det gjelder vurderingen av vurderingsformer og behovet for antall sensorer per oppgave i det enkelte emne. Ikke for å frita faglærer for arbeid, men for å sikre rettferdige vurderinger.

Og det gjøres best når man er to om det.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

Bare en håndfull internasjonale studenter i Molde har reist eller vil reise til hjemlandet på grunn av korona-pandemien.

Det opplyser høgskolens internasjonale koordinatorer, Ragnhild Brakstad og Anette Kristin Myrstad.

I helga fikk internasjonale studenter beskjed fra høgskolen om at de som ønsker å returnere til hjemlandet bør gjør det raskt, siden en rekke flyavganger kanselleres. Videre ble det annonsert at muntlige eksamener knyttet til masteroppgavene er avlyst denne våren. Høgskolen vil også bistå studenter som vil reise til hjemlandet med hjelp om det er nødvendig.

Ragnhild Brakstad sier at hun kjenner til én masterstudent som har reist til hjemlandet i Asia etter ønske fra familien, noe som indikerer at de fleste av de cirka 100 internasjonale masterstudentene fortsatt er i Molde eller andre steder i Norge.

– Smitterisikoen her i Molde er jo lav, sier Brakstad.

Også to internasjonale studenter som følger masterprogrammet i sportsledelse, har gitt beskjed til førsteamanuensis Solveig Straume – studieleder på programmet, om at de har reist til hjemlandet.

Anette Kristin Myrstad opplyser at tre internasjonale studenter på Erasmus-utveksling i Molde har reist hjem, mens to utvekslingsstudenter ønsker å reise hjem. Da vil 20 av 25 utvekslingsstudenter fortsatt være i Molde.

HiMolde-studenter i utlandet har også reist hjem til Norge de siste dagene.

– Fire Erasmus-studenter har allerede returnert, og en femte ønsker å returnere. Men vi har også fire utvekslingsstudenter i Oceania som ønsker å bli der de er, sier Myrstad.

Myrstad opplyser at åtte vernepleiestudenter har returnert hjem fra studieopphold i Tanzania, mens fire sykepleiestudenter har returnert fra Belgia.

International students at Molde University College speaks out about how they are dealing with the corona virus threat. 

By ZELDA NYANGARI 

The questions we asked: 1) How do you feel about being away from home in such times? 2) What are you doing to stay safe? 3) What are your plans since the virus keeps spreading?

The questions were asked via Facebook messenger and the responses are documented as received.

Susy Gopar: 1) It’s a complicated situation. I actually feel safer here than to travel back home. However, I worry about my family’s health and being far away from them makes me feel helpless. 2) Right now I just stay at home and go out for what it’s actually necessary, and of course all the sanitary measures that we all know. 3) My plans are not still very clear, but I think I will stay in Norway since I feel more susceptible to the virus while traveling.

RELATED: De fleste internasjonale studentene blir i Molde

Lucky Joshi Sapkota: I feel helpless and miss my family more during these crucial times. Well, I focus more on hygiene though, and try to avoid going out from home. I just want this virus to stop spreading, I do not have any ideas if it keeps on spreading, but will try to avoid meeting with people personally and be at home as much as possible.

Lanthanh Pham: I feel safe in Molde because the population density here is low. I also don’t have any close gatherings with others, so I don’t worry about be infected. As you know the oral thesis defense is cancelled, and I totally can contact my supervisor online, so there is no point for me to keep staying in Molde. My country also has virus spreading, so it does not mean that I am safe when I go back home. The most important reason that I want to come back to my home country is to save living expenses. I just know that I should clean hands more often, and limit going out. Here, no one wear facemasks, and I don’t think they have facemasks in the pharmacies.

Riffat Dinam Trisha: 1) I’m feeling very bored, helpless and hopeless in this situation, missing my family of course. Nothing is going alright at all. In fact, feeling sick sometimes and scared of corona virus. 2) I am just staying home to be safe and trying to wash my hands. Sometimes using sanitizer which I brought from Bangladesh. Here I couldn’t find any mask and hand sanitizer. Trying to keep my home cleaner. 3) I don’t know what I will do. I cannot go back to Bangladesh now as Bangladesh has closed the airport. In fact, if I go there, it will be more critical. I can just pray for this situation.

Rabah Taif: Of course, I’m scared of this virus, but I have stay positive and think wisely to avoid being infected, because as you see the situation now is bad in Norway. I’m not planning anything yet, just staying indoors and protecting myself.

Simai Abdalla: 1) Since I’ve been here in Norway even before COVID-19, I have missed my family. But even if I will go there, I have to isolate myself for two weeks. So, I do not feel much bad to be here alone for this situation. 2) Mostly, I do stay alone, and  I reduce movements to visit friends and going to city centre. Also, when I go out, I make sure I have my anti-infection liquid in my pocket. 3) Just to stay inside, I have no plan to go home, because the disease is spread worldwide. Even if I will decide to go back home, it is dangerous too, because – as you know – our countries in Africa, we do not have well organized measures to protect infection and it´s difficult to isolate people out there.

Kanyz Raza: 1) Well, I think if I was in Pakistan I had to be as careful as now. So, it doesn’t matter if I am here or in my home country. 2) Trying not to go out as much as possible. If I am outside, I sanitize my hands before eating. 3) Try to stay where I am and avoid going out as much as possible.

Prince Ayagah: 1) Well I feel bored and a little worried. 2) I am staying indoors as much as I can. I also avoid touching things when I go out and wash my hands often. In addition to that, I try to exercise a lot and eat very well. 3) Well, it’s really difficult to answer, because I would very much like to finish my program. I don’t have solid plans for now, but I hope it’s doesn’t get worse.

Jackson Amankwah Adjei: I feel lonely. I have been eating healthy, washing my hands frequently and currently no plans.

We experience rather exceptional times. However, I urge you to bear in mind that our biggest problem right now is uncertainty, and that our work as educators, students and university administrators, goes on.

Although we have closed our campuses to prevent a contagious virus from spreading, we have not shut down! We have been very fortunate in both Molde and Kristiansund. We have taken necessary steps to reduce the eventual impact of the COVID-19/corona-epidemic. Within that simple ambition, we still want success for our students in this academic year.

With limited relevant experience from similar situation, and even less accurate information about the current status of the infection in the population, planning comes across as short-term and measures may seem hectic. It is currently the best we can do. Concerted efforts by students and staff will make it sufficient.

All staff at HiMolde are doing their utmost to provide and act according to the latest information as soon as the government and health authorities provide it for us. I am happy and proud to see that all our staff and students have been handling the situation to the best of our capacity. Thank you very much for all your contributions.

We are still in an early phase of the epidemic. There are no certain estimates available of how long it will last and how many will be directly affected.

Life and health comes first. Please do not doubt that this is what is at stake, especially for those groups most vulnerable. Fortunately, we can all increase everybody’s chances of staying healthy throughout the epidemic, by acting as if we are also in this group ourselves.

Wash your hands. Keep the distance. Work from home. Inasmuch as our international students have not been already returned to their homes from Norway, please keep in touch with our international coordinator to make sure that the latest and correct information is acted upon.

Dear students. Our ambition regardless of the epidemic is to provide dedicated and resourceful teaching and under the circumstances, the best possible preparations for you to perform well at your exams and well prepared for a working career later. We shall teach the same curriculum as before; however, it will be digital for the first time for most teachers as well as students.

I hope that we manage to see this as an experience also to engage with each other in a learning experience with new media and potential. When we have settled back into normal – very shortly, I hope – the best practices from a period of enforced innovation carries on, hopefully, to strengthen the university. On the other hand, if we do not meet our teaching objectives due to the exceptional circumstances, students and our institution will take even longer to recover afterwards.

Please be prepared to make a solid contribution to our shared success and engage readily in interactive studying within Canvas and other media.

We have an important job to do as a university college, which is to make sure our students get ready to contribute to civil society as rapidly and competently as possible. Hence, teaching and assessment duties must go on with the same determination as before. It will improve immensely as feedback is collected from students continuously.

Forced to switch fully to digital teaching, I am sure students and staff perceived this as more challenging than it was. I encourage everybody to take this as an opportunity to explore and experience all possibilities provided by new pedagogical platforms.

The switch in teaching format will require more work from all involved, to get the same results as before. However, those results and better are exactly what society will need in the upcoming months, and possibly longer.

Therefore, I ask all staff please to prioritize teaching above other duties, which have a longer-term perspective. It is an investment well worth making. It is even more needed now than before.

I have one final request to everybody. Please do not trust, “Like” or share news or information that you suspect may be less than 100% correct. Fake news are dangerous and create fear. Ask us, if you are in doubt.

Good luck with teaching, studying and other work, stay healthy and remain in good spirits.

Den eneste eksakte vitenskapen er etterpåklokskap, sies det.

Kan hende vil de som forteller historien si at disse dagers nedstengningen av Norge var helt nødvendig for å unngå en katastrofe. Kanskje vil de være kritiske og si at det var panikken som grep våre ledere, eller redselen for å ikke fremstå som handlekraftig. Foreløpig kan vi ikke annet enn å ta inn over oss og forstå det som skjer.

Første gang ordet «corona» begynte å svirre i norske medier var i begynnelsen av januar, om vi ser bort fra tekster som omhandler meksikansk øl eller bærarter. 28 januar kunne NTB melde at de gikk over til å benevne det nye coronaviruset som «Wuhan-viruset», og ville vurdere Språkrådets anbefaling om å skrive navnet på viruset med k. I Dagsavisen harselerte politisk redaktør noen dager senere om at «den som fant på å kalle dette sivilisasjonstruende viruset for corona» hadde tatt navnet fra hans beste venner, nemlig ølet Corona og jordbærarten med samme navn: «Men det er også skremmende å tenke på hva pokker dere nå gjør med noen av våre mest folkekjære varemerker».

Ikke så morsomt nå lenger, kanskje?

Tekstene ovenfor reflekterer at viruset var langt borte, noe som egentlig ikke handlet om oss. Vi kunne betrakte det som skjedde langt borte i Kina på avstand, og diskutere og tulle med navnet på dette fjerne fenomenet. Vi kunne humre litt av kinsesere som svinset rundt med munnbind og folk som mente vi burde unngå å reise eller håndhilse. Coronaviruset var behagelig langt borte en god stund, før vi sånn smått begynte å bekymre oss litt da den rykket nærmere Europa.

Nordmenn er et sindig folkeferd. Det skal som regel en del før vi tar av, noe som også preget tiden like før og etter at de første tilfellene av corona kom til Norge.  Så sent som den 25. februar sendte Folkehelseinstituttet en rapport som kunne informere om at «det er høy risiko for at viruset kommer til Norge, men at risikoen for spredning i Norge foreløpig er moderat».

En bestemte seg for kun å teste dem som kom fra utpekte områder med mange smittede. I tillegg til deler av Kina og Sør-Korea, utpekte Nord-Italia seg ganske tidlig, og nettopp der hadde mange nordmenn vært på vinterferie. Tanken om at noen kunne ha fått smitten andre steder, og som gikk rundt som smittebærere i det norske samfunnet, var visst en fremmed tanke for ekspertene.

Ifølge mediene måtte en person som var blitt syk etter en ferie i Østerrike lyve om at vedkommende hadde vært på ferie i Italia for å bli testet. Etter hvert kom også Østerrike opp på listen. Noen dager etter brukte en nettopp resultatet av denne testingsstrategien for å begrunne at en ikke hadde funnet det nødvendig med mer omfattende testing og smittespredningstiltak tidligere. For en mente å vite at det var kun dem som kom fra bestemte områder, eller hadde vært i kontakt med disse, som kunne være smittet.

Det kan minne om en form for sirkelargumentasjon.

To dager før kvinnedagen i år, slet tre kvinner seg opp den bratte lia fra Gjøra i skumringen. Målet var Vollasætra, en turistforeningshytte i Sunndalsfjella. Etter å ha kommet frem i flott måneskinn, tok det ytterligere en liten time å grave frem hytta og fjøset hvor maten, dyner og utedoen befant seg. Etter en herlig middag med Joika-boller, potetmos og øl, senket freden seg i hytta.

Til tross for slitet opp lia og snømåkingen, var jeg merkelig våken. Som jeg ofte gjør når Ole Lukkøye svikter meg, tok jeg frem øretelefonene og satte på en podcast. Dagsnytt 18 denne gangen, og der var corona hovedtemaet. På dette tidspunktet var det registrert 113 smittede i Norge. På sendingen kunne jeg høre at opposisjonen kritiserte manglende og tydelige nasjonal råd og tiltak fra myndighetene. Det ble etterlyst en klar stemme fra myndighetene ned til så enkle ting som forbud mot håndhilsing. Helse- og omsorgsministeren så åpenbart dette som et utidig og ganske så irriterende angrep fra politiske motstandere. Han hadde skytset klar i skyttergraven som han fant det nødvendig å grave.

Med sin sedvanlige henslengte stil formidlet han til lytterne at det er viktig at vi ikke «innfører drastiske tiltak som rammer viktige funksjoner uten at det er nødvendig», før han pekte behovet for lokale tilpasninger «Det er en tid for alt,» skjente han på kritikerne, og sa at han var dypt skuffet over Arbeiderpartiet som kunne være så freidig å komme her og komme her.

Skikkelig hersketeknikk, tenkte jeg i halvsøvne, mens jeg hørte venninnen min hoste utenfor øreproppene. Jeg undret meg over at Høie og også helsedirektøren fant det viktigere å forsvare seg fremfor å lytte til relevante innspill, uavhengig av politisk tilhørighet. Ja, det er en tid for alt, tenkte jeg, mens jeg hørte på.

Selv om jeg var ganske avslappa, kjente jeg at tilliten til dem som satt ved roret krympet. Hvor var lederskapet? I en slik tid burde jo ryggmargsrefleksen være å vise vei, stå sammen, og ruste seg for det som vi så konturene av. Noen dager senere står denne debatten i Dagsnytt 18 i et noe underlig lys.

Mandagen etter deltok jeg på et doktorgradsseminar med doktorgradsstudentene i logistikk og deres veiledere. Møtet foregikk i et lite klasserom, og stort sett alle stolene var opptatte. Vi var fornøyde med at så mange deltok denne gangen, for det har ikke alltid vært tilfellet. Senere den dagen skulle studenter og veiledere samles til middag. Det fikk ikke jeg med meg, for jeg skulle ta bussen til Trondheim, hvor jeg skulle på konferanse om kvinner og innovasjon. Underveis på bussturen sendte arrangørene en mail som bekreftet at konferansen kom til å bli arrangert til tross for et bekymringsfullt økende antall tilfeller coronasmittede.

Da jeg kom frem om kvelden gikk turen til en restaurant med en deilig sushi-buffet. Siden det var mandag, var det ikke tett med folk, men nok til at det var litt kø på buffeten. Da jeg åpnet mailboksen om morgenen, fikk jeg vite at konferansen jeg skulle på var avlyst for å unngå spredning av coronaviruset. Noe var i emning, uavhengig av rådene fra myndigheter, og ting endret seg fort.

Samme kveld gikk vi på en tettpakket restaurant på Solsiden, deretter på en godt besøkt jazzkonsert på Dokkhuset. Ingen coronafrykt der i gården. Natten etter våknet jeg av at halsen snørte seg sammen. Koplingen var ikke til å unngå. Kunne det være?

På bussen hjem til Molde, med uforrettet konferansesak, tenkte jeg at burde ha holdt meg hjemme, jeg som hadde vondt i halsen. Men jeg hadde jo ikke vært borti noen som var smittet – eller hadde jeg? Jeg tenkte på smittetallene. I Møre og Romsdal var det bare noen få, i Molde bare én. Oddsene for at akkurat jeg skulle være smittet var nesten lik null. Ingen grunn til bekymring. Tankene gikk likevel med stigende uro til min kreftsyke far i Nord-Norge. Håper de har kontroll.

På min egen institusjon syntes vi ennå å være lykkelig uvitende om det som skulle komme. Tirsdag fulgte jeg avdelingsmøte på avdeling ØS via Skype. Møtet handlet mest om en planlagt studietur til København og CBS kommende uke. Min dyktige kollega presenterte det faglige programmet, som så utrolig spennende ut. Omtrent samtidig registrerte jeg at Molde kommune gikk ut med regler om at alle kommunens ansatte som dro til utlandet måtte to uker i karantene etter hjemkomst.

Med en følelse av å være partykiller antydet jeg for min dekan underveis i møtet at turen vår kunne være i fare, for det var ikke umulig at også vår institusjon skulle komme med de samme reglene. Men høgskolen fulgte jo Folkehelseinstituttets råd, som ikke gav i nærheten av slike begrensninger, bortsett fra å fraråde reise til noen konkrete områder, langt unna Køben. Dette skulle gå fint.

Men snart begynte likevel også vår sektor å røre på seg. Høgskolen i Molde besluttet først ikke å legge restriksjoner på utenlandsreiser, men å «oppfordre til å vurdere nøye om reisen er nødvendig» (11. mars). Dagen etter avdelingsmøtet så dekan seg nødt til å avlyste turen, for den var strengt tatt ikke nødvendig. Med tanke på alt arbeidet som var lagt ned var det umiddelbart ergerlig, men de kommende timene skulle vise at en avlyst studietur var det minste problemet. Dagen etter dette ble alle undervisningsinstitusjoner i Norge stengt, og for ansatte ved høgskolen var tjenestereiser innenlands og utenlands ikke lenger tillatt.

Fra en situasjon med uklarhet og stor grad av usikkerhet, hvor beslutningene ble overlatt til det enkelte individ, kommune og organisasjon, hadde vi nå fått tydelige regler og råd. Disse representerer drastiske inngrep i våre liv, og for noen har det potensielt store økonomiske konsekvenser. Men det føles likevel betryggende og tillitsvekkende.

Historien ovenfor, som beskriver min helt alminnelige hverdag i disse dagene før Norge stengte, forteller imidlertid en historie om hvordan manglende klare råd gav store muligheter for fri smitte. Om jeg hadde vært en smittebærer, hadde jeg kunnet smitte ganske mange. På seminaret, kollegaer, på butikkene jeg var innom, på bussen, på restaurantene, på konserten, og min datter, som senere hadde sosialt samvær med studievenner før universitetene lukket dørene.

Når jeg skriver dette, sitter jeg og ungene og har ufrivillig hjemmekontor og -skole. Det er ikke så effektivt som å være på jobb, det skal innrømmes. Men det er egentlig ganske koselig, og med en underlig følelse av at tiden har stoppet. Det vanlige hverdagsjaget er borte. Møter, reiser, seminarer og konferanser er fjernet fra kalenderen, og ungenes fritidsaktiviteter er avlyst.

Høgskolen tilrettelegger for elektronisk undervisning og kommunikasjon, og vi instruerer våre oppgaveskrivende studenter til å samle inn data på andre måter enn ansikt til ansikt. Roen gir ekstra rom til å lese, reflektere og skrive. Kan hende jeg får mer tid til artiklene som jeg skal skrive? I alle fall skal jeg få tid til de mange reviews jeg har nettopp har påtatt meg. Hjemmet, og forhåpentligvis skogen bak huset, blir til et lite univers hvor vi får tid til hverandre og til å være i naturen, i stedet for å haste fra sted til sted. Fra en tilværelse hvor avstander og grenser har blitt visket ut, er vi blitt stedbundne, slik våre forfedre var. I alle fall for noen uker.

Utenfor dette lille universet foregår det skremmende ting. Jeg mottok nylig en melding fra en venn i Italia som gir et forvarsel om hva som er i vente: «I don’t know how you are perceiving the Corona virus issue from Norway. In Italy the situation is dramatic. I am writing to my friends who live abroad. Take advantage of our experience and don’t underestimate the problem, please».

Det var en påminnelse om viktigheten av de tiltakene som omsider kom på plass. La oss alle håpe at det ikke var for sent.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.