Fam Karine Heer Aas i NSOs arbeidsutvalg ga onsdag klart uttrykk for at moldestudentene taper på å melde seg ut av Norsk studentorganisasjon.

Heer Aas og organisasjonsrådgiver Mari Vinsents i NSO møtte Studenttinget i Molde onsdag ettermiddag denne uka. Bakgrunnen for møtet er at moldestudentene i fjor gjorde et førstegangsvedtak om å melde seg ut av NSO.

De to NSO-representantene gjorde først rede for organisasjons arbeid og politikk knyttet til høyere utdanning og studentvelferd på det cirka timeslange møtet, før moldestudentene slapp til med sine spørsmål.

LES MER: – Vi lærer mye om hvordan det er å se NSO fra Molde

LES MER: Studenttinget i Molde vil melde seg ut av NSO

Michael Larsen spurte om hva NSO mister om moldestudentene melder seg ut av organisasjonen.

– NSO mister en tyngde, og dere mister representasjon nasjonalt. Dere mister mest – det er min mening, sa Heer Aas.

Det er det neste studenttinget ved HiMolde som vil avgjøre om moldestudentene fortsatt skal være tilsuttet NSO, i form av et andregangsvedtak.

More than 30 HiMolde students gathered in the campus canteen Thursday evening had only 7 minutes to befriend each other

By UMID MIRZAEV & RABAH TAIF (photo)

Dim light and delicious snacks on the table created a laid-back atmosphere for students who sat across from each other from the very beginning. At the host’s command, half of the group of participants changed their places after every 7 minutes of fascinating communication, getting to know completely new people.

What was happening? Everything is simple: students gathered to participate at the speed friending event that resembles speed dating, organized by Nordic Vagabonds, Eva-Merete Otterlei Børstad (student counselor of SiMolde) and Studentsamskipnaden i Molde (The student society in Molde).

Is it really possible to find BFF in such a short amount of time? It was a question that arose in my head as I padded down the steps of the canteen.  The conversation with other participants showed that not only I had such questions since the problem of loneliness is inherent not only to foreign students in Molde.

“We are organizing this event to let students meet each other and make new friends. Maybe they meet someone tonight and find someone who has the same interest. We hope that this evening will be good for the student’s environment. I am so excited to do this for the first time,” said Eva-Merete Otterlei Børstad, project coordinator and student counselor.

“I and Viktor Sanden started to organize such events because we were new in Oslo and we wanted to meet new friends, nice people. It worked very well; people liked it. It seems that this event here in HiMolde works well, also, and it is a  good atmosphere here. Normally, when we have the very first event there are about 20 to 40 people, the following parties gather 60 and even 80 participants. Hopefully, we will get more people in the future,” said Christina Højgaard, a nurse who helps to organize speed-friending events in her spare time.

The success of the event can be judged by the fact that many participants were not in a hurry to go home, but stayed longer to chat with each other. It should be noted that on February 27th and March 19th, two more events of the same format on campus are planned.

Summing up, it could be said that the experience of speed friending is interesting and useful. Of course, it is difficult to find a soul mate for life in just 7 minutes (though, who knows). However, speed friending is a good opportunity to lay the foundation for future relations, especially when you can meet a familiar person at HiMolde again.

Var høgskolen seriøs da den startet opp et nytt BSc-studium i IT og digitalisering høsten 2019? Mye taler for at den ikke var det!

Av KAI A. OLSEN, professor II Universitetet i Bergen

Høgskolen har hatt studier i informatikk siden tidlig på 70-tallet. I mange år var søkningen svært god. Ved UiB sa de at de fikk de studentene vi i Molde ikke ville ha. Men det var den gang. Ettersom det ble opprettet IT-studier i alle de store byene, var det vanskelig å rekruttere til bachelorstudiet i Molde.

Til tross for at vi forsøkte å tilpasse studiet til studentenes kvalifikasjoner, og til tross for erfarne og dyktige forelesere og stor innsats av hjelpelærere ,hadde vi store problemer med gjennomføring. I en modig faglig avgjørelse la vi ned studiet etter 2012, ikke av mangel på søkere men av mangel på kvalifiserte søkere.

I årene etter dette har vi hatt et årsstudium i IT. Der kunne vi legge ambisjonene noe lavere, men fortsatt var det høye strykprosenter. Dette rettet seg noe opp i 2017 og 2018, da studiet ble tilbudt online. Fra og med 2018 var også studiet godt tilrettelagt for fjernstudenter, med 65 videoer (screencast av programmering) og egen lærebok. Med online-tilbudet fikk vi rekruttert studenter fra hele landet, det ga uttelling i lavere strykprosent og langt bedre karakterer enn tidligere.

LES MER: Storstryk og høyt frafall på IT-studiene

LES MER: – Flere studenter har vurdert å bytte skole

LES MER: Dekan Svein Bråthen: Om høy strykprosent

EKSAMEN HØSTEN 2019: Oppgavene og løsningene.

Ut fra dette var det meget ambisiøst av ledelsen å starte opp et nytt BSc-studium i IT høsten 2019, med nytt opplegg i programmeringsfaget. I tillegg ansettes en vikar fra utlandet, som snakker engelsk med meget sterk aksent. Åpenbart var det ingen andre som tok ansvar for at dette skulle fungere, hun var for eksempel forbauset over at studentene hadde så dårlige forkunnskaper. Resultatet ble stort frafall og høy strykprosent.

Når en sier ”at det også har vært høye strykprosenter tidligere år”, må en ta i betraktning at den gang var kravet at en skulle kunne programmere for å stå til eksamen.  Ved siste semesters eksamen er listen lagt betydelig lavere. Ta for eksempel oppgave 1, der skal en lese inn to tall, dele det første på det andre og returnere resultatet. Det er en karikatur på en programmeringsoppgave. Resten av eksamen har flere slike ”Hello World”-oppgaver, altså oppgaver som en normalt presenterer på første forelesning for at studentene skal bli kjent med syntaksen i programmeringsspråket.

Når faget ble kalt Praktisk programmering var det for at en skulle lære programmering som ble brukt i næringslivet, å håndtere kommunikasjon med brukere via skjema, opprette og bruke en database, og å programmere praktiske systemer – regnskapsprogram, lagerstyring, hotellbestilling, m.m. – alt innenfor det vi kunne forvente at studentene (ofte uten matematikkbakgrunn) kunne håndtere.

Å kalle dagens variant for ”praktisk” er latterlig og lite seriøst.

I 30 år har studentutvaget Karriereforum ved HiMolde satt fingern på at studenter vil ut i arbeidslivet. Onsdag er 26 arbeidsgivere på plass i 90-meterskogen. 

– I år har vi nådd ut til flere nye bedrifter som trenger folk fra høgskolen. Ofte er det bedrifter som har ansatt noen som har studert her, og har sett hvor flinke de er, sier leder Jan Sindre Heltne (22) i Karriereforum.

Logistikkstudenten fra Volda sitter i styret for studentutvalget for tredje år på rad, denne gangen med ledervervet. Han sier utvalgsarbeidet er lærerikt og variert.

– Vi har fått større bredde i styret det siste året. Nå er alle studieprogrammene med, bare minus vernepleie og juss. De tolv i styret har jobbet hele året med å få på plass arrangementene på onsdag, sier Heltne.

LAST NED PDF: Program for Karrieredagen 2020

Karrieredagen starter med gratis frokost i kantina fra klokka 09, og bedriftene (og studentutvalgene) står på stand i 90-meterskogen fra klokka 10 til 14. Illusjonist Christian Wedøy er leid inn for å holde show klokka 14, mens speed-intervjuer med bedrifter går fra klokka 15.

Programmet i Smuget på kveldstid starter med mingling og case-løsning fra klokka 18 til 20. Og klokka 20 markeres 30-årsjubileumet til studentutvalget med et intervju med de to som i sin tid tok initiativet til å stifte den, nemlig Roar Lervik og Vidar Skaar.

Roar Lervik sier at han og Skaar begge studerte økonomi og administrasjon ved det som den gang – i 1989-1990 – het DH.

– Vi startet det opp fordi vi syns det var litt lite samspill mellom distrikshøgskolen og næringslivet, sier Lervik, som i dag er organisasjonssjef i Møre og Romsdal idrettskrets.

I startet het studentutvalget rett og slett Forum, ifølge Lervik. Det var et navn de lånte fra en bygning i nabolaget til DH-bygningen i Molde sentrum. Han opplyser at i den første tiden arrangerte utvalget bedriftsbesøk- og presentasjoner, og at Karrieredagen var noe som til senere.

Mer om dette kan man altså få høre om onsdag kveld, før komiker Eirik Krokås entrer scenen klokka 21.

Under kan du se et videoklipp fra Karrieredagen 2019:

REKNESBANEN (Panorama): Yesterday, the Molde student’s football club MSI offered all the students the chance to play football, show their skills and compete for positions on the this season’s team.

By RABAH TAIF (text & photo)

Last night, a group of players from Molde University College arrived at Reknesbanen at 8:30 pm for the first training and selection match which will assist the squad’s development in the build up to this season for MSI, playing in the fifth division. This year, the seasons will start from April 25^th.

The training session aimed in selecting the best players around Molde University College for the team and helping them continue their development and introduce them to the demand of football.

“It’s the first training we have officially with the team this season, and now we have to sit down, Jørgen Hveding and I, and decide who of the players are good enough for the team,” said Isak Tollerud, the main coach of MSI’s male football team.

Describing his expectation of the team for this season, Isak Tollerud said: “I think it will be hard for us this time, because we lost seven players from last year (Tobias Wingaard, Abdi Malin, Mads Kristiansen, Trym Malones, Marcus Jørgensen, Johannes Nystøyl and Espen Gussiås) and some of them were the best we had. It will be a tough season, and our goal is to stay in the fifth division.”

“This season, I cannot except the same performance as last year, as long, as we lost many good players, but we can still do well and win some games,” said Jørgen Hveding Andreassen, the leader of both student football teams.

The doors are still open for all students at Molde University College to join the MSI football teams.

Mange tidligere HiMolde-studenter får jobber som ERP-konsulenter. I dag var flere av dem på campus Karrierdagen 2020 for å rekruttere.

Det var en hyggelig dag for førsteamanuensis Bjørn Jæger i dag, med gjensyn med en rekke tidligere studenter som har tatt kursene han holder i Enterprise Resource Planning (ERP): Forretningsprosesser og ERP (IBE430) og Enterprise Resource Planning (ERP) with SAP (IBE700).

Espen B. Solvang, som spesialiserte seg på informasjonssystemer da han tok en mastergrad i logistikk, representerte i dag Pearl Consulting, der han jobber som teknologikonsulent med ERP-systemet SAP.

– Det er flere HiMolde-studenter som har blitt hentet til ERP-bransjen, sier Solvang, som opplyser at han får kombinert fagkunnskapene han har i innkjøp og teknologi i jobben.

Han forteller at norskeide Pearl Consulting i dag har 120 ansatte i Norge, 180 totalt, i Oslo, Sandefjord, Stockholm, Kiev, Riga og Singapore. Selv jobber han, og stortrives, i Oslo.

– Vi skal rekruttere ni traineer i år, hvorav to på logistikk. De tre siste årene har Peal rekruttert HiMolde-studenter, og studenter med fagbakgrunn på hele spekteret fra økonomi til teknologi er interessant. Også de som kommer ut fra den nye IT-bacheloren om noen år, sier Solvang.

Han skryter av Molde som studiested, men gir dagens og nye studenter råd om å involvere seg i det som skjer utenfor auditoriene.

– Studerer du i Oslo så kan du bare glemme å få styreplass i studentsamskipnaden, for der er det knallhard konkurranse om setene. Molde er bra! Jeg likte meg i den bobla, sier Solvang.

Også Vegard Øye (BSc og MSc i logistikk fra HiMolde) og Ola Kristofer Hjeltnes (BSc øk-adm fra HiMolde og MSc finans fra NHH) var i dag på plass i 90-meterskogen for å rekruttere til ERP-bransjen. Begge jobber i dag med ERP-systemet Microsoft Dynamics 365 i Columbus Norway, et selskap med 165 ansatte her til lands. Dette danske selskapet driver virksomhet i 17 land på verdensbasis.

– Jeg jobber med logistikk, og logistikkbakgrunnen er viktig for å forstå prosesser og gi gode råd til kundene, sier Øye.

Hjeltnes jobber som finanskonsulent for ERP i samme firma. Selskapet skal rekruttere fem nyutdannede kandidater i år.

Jostein Istad (BSc petlog og MSc logistikk fra HiMolde) og Kyrre Engås (BSc petlog og SOL-master fra HiMolde) jobber i dag med havneterminalløsninger i Westport, som har nær 70 ansatte og opererer terminaler i Risavika havn i Tananger og Dokken i Bergen.

Selv om ikke Westport rekrutterer for øyeblikket, mener de to at det er viktig å delta på arrangementer som Karrieredagen i Molde for å rekruttere til logostikkbransjen og markedsføre Westport. Istad og Engås har begge arbeidssted i Stavanger.

Lage Oddvin Sæbø Jordbru (BSc samfunsøkonomi fra UiT og MSc logistikk fra HiMolde) er konsulent i Consafe Logistics på Kjeller, der han jobber med prosjekter som dreeier seg om implementering av Warehouse Management System (WMS) for kundebedrifter. Selskapet skal ansette to, en konsulent og en til salg og markedsføring.

– Ta truckførerbevis og kjør truck en sommer, det er lurt. Da får du matnyttig erfaring, tipser han.

– Du må beherske verktøyene du bruker, sier HiMoldes Rolf Magnus Orø. I morgen klokka 10.15 går første ABC-time i den edle kunsten å lage PowerPoint-presentasjoner.

Det er ikke få ganger undertegnede har ropt «Trykk F5!» til foredragsholdere som fomler med en PowerPoint-presentasjon de siste 20 pluss åra.

Rolf Magnus Orø, seniorrådgiver for digitalisering av undervisning ved HiMolde, har sett det samme.

– Det er enkelte som ikke vet hvordan man starter en PowerPoint-visning. Spør du om du lærerkreftene her på campus er flinke med PowerPoint, så er det en tendens til at studentenes gliser, mens lærerne ofte svarer «Ja», sier Orø.

I morgen – i datalab A-0.060 – kjører Orø første time ABC i PowerPoint på campus. Timen starter klokka 10.15 og varer i utgangspunktet i 45 minutter, men rommet er holdt av til klokka 12.

– Det er altså gode muligheter for å sitte igjen og gjøre lekser, humrer Orø.

Han oppfordrer interessert til å komme og jobbe med oppgaver de uansett skal jobbe med.

– Her skal vi jobbe i lag. Ta gjerne med et Excel-problem, om det er det som er viktig for deg i morgen, sier Orø.

I lvårsemesteret holder han en serie ABC- og DEF-kurs etter samme modell: torsdager klokka 10.15 i vekselvis datalaben og Studio B. Temaene PowerPoint, Zoom, Canvas, Teams, Studio B, video, podcast og foto. De to fototimene tar undertegnede, som kall det vikar- eller hjelpelærer.

Se kursprogram og meld deg på her!

– Tilbudet er skikkelig lavterskel, og tar for seg det grunnleggende. Men erfaringen min fra f. eks. Bjørnsonfestivalen er at mange eksperter gjerne tar en oppfrisking på et tema de kjenner fra før, sier Orø.

Han peker på at mange ikke vet hva de ikke vet, og at det kan være greit å fylle igjen noen hull.

– Bakgrunnen for ABC-satsingen er at mange spør om hjelp til å løse digitale problemer, og ofte er det de samme spørsmålene som går igjen. Folk skal lære seg å gjøre ting enklere, og det med noen enkle grep, sier Orø.

Orø mener at lærerkrefter og administrativt ansatte må finne sin egen stil og sine verktøy for å formidle det de skal, enten de de bruker musikk, øvelser eller foredrag til å gjøre det.

– Men de må beherske verktøyene de bruker! Skal du bruke et verktøy, så bli god på det, sier han, og legger til som eksempel at en god skuespiller ikke nødvendigvis har nytte av et piano.

Det er ikke få foredrag her i verden som er blitt forsinket av at foredragsholderen ikke mestrer verktøyene som skal tas i bruk i det scenen entres, og at folk fra salen, vaktmester, IT-avdeling eller sågar rektorer må trå til for å redde vedkommende. Orø sier seg enig i denne situasjonsbeskrivelsen.

– Hvis det er en person jeg vil gi en blomst til, så er det professor Arild Hoff! Jeg har ofte tatt ham i å sjekke ut at bilder, tekst og alt annet fungerer lenge før klokka 08 om morgenen, selv om han først skal holde forelesning klokka 09.15, skryter Orø.

Dette, sier Orø, står i skarp kontrast til de som begynner å fikle med ledninger to minutter etter at forelesnigen skulle ha startet.

Sakliste, forløp og vedtak i siste møte i høgskolestyret har fått temperaturen til å stige, iallfall blant oss som underviser, veileder studenter, skriver våre artikler og noen ganger forsøker å bidra med kunnskap, kritikk og spørsmål i samfunnsdebatten.

Av HALLGEIR GAMMELSÆTER

Saken gjaldt sonderinger med Høgskolen på Vestlandet (HVL), og det er vel neppe til å underslå at temperaturstigningen var knyttet til forundring over at vi har en ledelse som reiser denne type debatt på ny.

Men like viktig er det at saken eskalerer en uro som mange av oss har kjent på ganske lenge. Denne er knyttet til at rektor effektivt har fjernet seg fra de ansatte, ikke minst i saker av strategisk betydning for institusjonen. Vi synes å ha fått en rektor som foretrekker å gå solo. Han synes å ha glemt eller fortrengt at han er tillitsvalgt og at beslutningene som tas i ledelse og styre ikke lar seg gjennomføre effektivt uten at denne tilliten gjengjeldes. Når han nå snakker med HVL søker han ryggdekning i styret, men ikke hos dem som har valgt ham. I en institusjon som vår er det å vise mistillit til sine egne ansatte.

Nylig stilte professor Peter Fjågesund ved Universitetet i Sørøst-Norge spørsmålet om hans eget universitet faktisk er et universitet. Om vi ser bort fra formelle institusjonskategorier, er det betimelig å stille samme spørsmål hos oss. Fjågesunds poeng er at selve drivkraften i universiteter og høgskoler er den åpne, kritiske debatten, om alle spørsmål som har relevans for fag, forskning og undervisning. Som Fjågesund poengterer er det «først og fremst det faglige personale som i sin praksis bærer og forvalter universitetets idé, og som har det daglige ansvaret for å sørge for at den ikke kompromitteres.» Det er like fullt rektoratets og styrets ansvar å stimulere til dette. En vitenskapelig institusjon som ikke praktiserer demokrati og kritisk debatt på egen grunn kan verken fungere godt faglig eller lære studenter å bli kritiske borgere i et demokratisk samfunn.

Alle de rektorene jeg før har opplevd ved HiMolde har innkalt til personal- eller allmøter, to-tre ganger i semesteret, der aktuelle saker og informasjon ble lagt fram for et kollegium som samlet alle avdelingene, samt administrasjonen. Der var spørsmål velkomne, og om de ikke var det, så ble de stilt likevel. Det var langt mellom de opphetede debattene, antakelig fordi vi fikk legge fram våre argumenter, si vår mening og fordi rektor og direktør fikk en god pekepinn på hvor landet lå. Og ikke minst, rektor viste respekt for sine ansatte og sine velgere, og visste og viste, også når det var uenighet, at det var lagarbeid som bygget institusjonen. Tilliten gikk begge veier.

Nå derimot, er det som var åpne arenaer for informasjon, diskusjon og debatt om høgskolens ve, vel og valg tømt for informasjon, dialog og debatt. Når det en sjelden gang er et allmøte, så er rektor passiv. Møtets regi er overlatt til andre og temaet er ufarlig eller rituelt (les: Studiebarometeret). Det kan synes som om informasjon om høgskolens økonomi, programutvikling og produksjon, om nye utredninger og krav i sektoren, om Campus Kristiansund, utviklingsavtalen, struktur mv. er de ansatte uvedkommende.

Avdelingene får heller ikke strategiske saker oversendt. Avdelingsstyret ved ØS har sjelden saker som krever fysiske møter og diskusjon. Personalseminarer på institusjonsnivå, som kunne bøte på noe av underskuddet, er også en sjelden foreteelse. Og rektors blogg, vel, når kom det sist noe derifra? I stedet må vi nøye oss med ryktebørsen, en sporadisk Innside med stikkordsliste over ledermøtets agenda og Panorama. Strømming av styremøte er tidsriktig, men vi tilbys kun å være passive tilskuere til denne kompromitteringen av universitetets idé i vår egen institusjon.

Underkommunikasjon og tømming av arenaene for gjensidig informasjon og meningsutveksling er også kommunikasjon. Slike handlinger kommuniserer mer mistillit enn tillit til egne ansatte. De kommuniserer at kritikk er uvedkommende, plagsomt og uhåndterbart, ikke utviklende, nødvendig og ønskelig.

Det er ikke hyggelig å kritisere andre, heller ikke sin egen ledelse. Særlig ikke offentlig. Men det er heller ikke hyggelig å se at det akademiske kraften som har gjort HiMolde til en sterk institusjon nå fragmenteres og svekkes. Det er ikke hyggelig å oppleve at universitetets idé undergraves også hos oss, og at vår rektor ikke prioriterer demokrati og den kritiske debatten. Det er skremmende å tenke tanken på at tomrommet som oppstår kanskje erstattes av funksjonell dumhet og organisatorisk ekstremisme, og at vi nå må være forsiktige med hva vi sier.

Direktøren har invitert til allmøte om Studiebarometeret den 19. februar. Denne årlige rituelle presentasjonen har nå liten interesse. De viktigste tallene er allerede lekket. Resten kan sendes på epost. Min anmodning er at rektor heller bruker anledningen til å informere sine ansatte om hva slags prosess han nå fører mot HVL, og om hva som er hensikten, om stoda rundt Campus Kristiansund, om vi er på vei til å nå hans egne ambisjoner om studenttall og studentproduksjon, om doktorprogrammenes robusthet, høgskolens økonomiske situasjon og andre saker som måtte stå høyt på rektoratets agenda. Dernest bør han fortelle oss hvordan han framover vil stimulere til økt takhøyde og demokratiske prosesser i høgskolen, og selvfølgelig svare på alle kritiske spørsmål som måtte komme.

Jeg vet ikke om det er motet som mangler, men, ja, det krever mot å stille seg opp foran sine egne ansatte, å gjøre seg mottakelig for kritiske spørsmål og motstand mot egne prosesser, meninger og ambisjoner. Det krever kanskje ekstra mot i en akademisk institusjon, men å erstatte dette motet med den feigheten som preger lukkede regimer, enten det er organisasjoner eller stater, er livsfarlig. Er det dit vi er på vei?

Grunnleggerne av Karriereforum var tilbake på høgskolen for å fortelle om oppstarten. Organisasjonen fikk belønning for å ha knyttet studentene nærmere arbeidslivet i 30 år.

Av KARI-ANNE FLOR (tekst & foto)

Moldenserne Roar Lervik, organisasjonssjef i Møre og Romsdal idrettskrets, og Vidar Skaar, administrerende direktør i Gjensidige Nordmøre og Romsdal, var de som i sin tid startet den frivillige studentorganisasjonen i skoleåret 1989/1990.

Karrieredagene arrangerte Karriereaften for første gang på flere år. I Smuget var om lag 30 studenter og arbeidsgivere samlet for å bli kjent. Grunnleggerne ble intervjuet på scenen av dagens leder i Karriereforum, Jan Sindre Heltne (22).

Hadde med gaver

De hadde også med et par gledelige overraskelser. Vidar Skaar og Gjensidige ga 10 000 kroner til Karriereforum. Roar Lervik hadde en mer underholdende gave.

– Vi har investert i vaffelrobot. Den skal dere få låne. Den lager 170 vafler i timen. Dere kan sjekke ut «vaffelkarusell» på nettet for å se hvordan den ser ut, sa Lervik.

Måtte til Sandane for å kjøpe PC

Organisasjonen hadde sitt utspring inne på et lite grupperom med fire studenter.

– Vi startet Karriereforum fordi vi syntes det var for mange dresskledte professorer her. Navnet er hentet fra Forumbygget, sa Lervik, og la til at det ikke lå så mye mer tanke bak det.

De ønsket å lage en logo. Men det var lettere sagt enn gjort på den tiden.

– Vi måtte helt til Sandane for å kjøpe PC. Og så lagde vi en logo i et tegneprogram. Logoen så litt ut som et hjul. Vi ønsket å være et senter hvor næringslivet skulle springe til oss, fortalte han.

Dro på bedriftsbesøk hos Glamox

Begge studerte økonomi og administrasjon på det som da het Distriktshøgskolen i Møre og Romsdal, avdeling Molde. De flyttet senere fra byen, og studerte videre i Bergen, Bodø og i Sverige

– Hvordan gikk dere fram for å komme i kontakt med bedrifter?spurte Heltne.

– Vi hadde bedriftsbesøk, sa Lervik.

– De første vi besøkte var vel GM International. Og så var vi på omvisning på Glamox. Det var veldig spennende. De har jo vært veldig aktive inn mot Høgskolen i Molde, sier Skaar.

Skriv oppgave om bedrifter

– Hva slags jobber fikk dere etter utdannelsen? spurte Heltne.

– Jeg skrev oppgave for Glamox, og fikk derfor en innkjøpsjobb der, svarte Lervik.

Lervik og Skaar rådet studenter til å skrive om bedrifter, og skaffe seg kontakter på den måten. Da de flyttet tilbake til Molde, fikk de bruk for nettverket de hadde opparbeidet seg i byen.

Vil har studenter som engasjerer seg

– Hvilke tips har dere til å skape nettverk? ville Heltne vite.

– De studentene som er engasjerte er ofte med i utvalg. Da kommer de jo i kontakt med folk, svarte Skaar.

– Jeg tror det er lurt å være utplassert i bedrift. Mange får seg jobb der etterpå. Det er viktig å vise engasjement, sa Lervik.

Han sa at studentene ikke må være redd for å ta kontakt. Bedriftene er glad for å få hjelp.

Næringslivet trenger folk

Grunnleggerne tror ikke Karriereforum har endret seg mye i løpet av de 30 årene det har eksistert. Flere av bedriftene de var i kontakt med i oppstarten, så de også på Karrieredagen i år.

– Glamox og Hustad Marmor var her. Og en del banker, som riktignok har byttet navn, sa Skaar.

De rådet studenter som ønsker lederjobber til engasjer seg i prosjekter eller verv hvor de får ledererfaring.

– Det er lurt å ha tatt et verv eller noe utenom skolen. Det viser at du gjør noe annet enn å bare sitte med nesa ned i ei bok, avslutter Lervik.

– Du får øvelse på casevisning når du skal søke jobber, sa student Anette Øverlid Myhre om hvorfor hun møtte opp på Karriereaften.

– Vi blir bedre kjent med arbeidslivet. Vi har fått nyttige tips fra arbeidslivet og søknadsprosessen, og hvor vi skal søke. Arbeidsgiverne har også fortalt oss hva slags stilling som er relevant for oss, svarte student Sandra Hellesø.

Tilbake som rekrutterer

Juniorkonsulentene Espen Solvang og Linda Paulsen fra Pearl Consulting besøkte Høgskolen for å rekruttere studenter.

– Hvorfor er dere på Karrieredagen?

– Vi har et traineeprogram basert på et behov i ERP-markedet. Vi søker unge flinke folk. De siste årene har vi rekruttert fra Høgskolen i Molde, sa Solvang, som selv studerte her.

– Vi ønsker å eksponere oss, og bli kjent med studenter for å finne kandidater, sa Paulsen.

De opplyste at Pearl Consulting skal ha ni traineer, hvorav to er rene logistikktraineer. Bedriften opererer med en blanding av teknologi og logistikk.

Måten rektoratet og direktøren har håndtert spørsmålet om fusjon med HVL på internt, oppfatter jeg som svært uheldig.

Av BERIT I. HELGHEIM, førsteamanuensis ved HiMolde

Det kan virke som om at de skal føre samme strategi som oljenæringen har gjort i alle år: Konsesjon og utredning av nye oljefelt fører nesten alltid til konsesjoner og boring. I denne saken kommer det ikke til å bli en videre utvikling langs dette sporet, uten kraftig motstand.

Det er besynderlig å lese og se fra siste styremøte at rektoratet inkludert direktøren går inn for såkalte samtaler med Høgskulen på Vestlandet (HVL). Det er minst to forhold som er forunderlig i denne saken.

Det første er at det overhodet ikke har vært noen debatt i organisasjonen før man tar saken til styret og skal starte såkalte samtaler med HVL. Dette bryter så kraftig med de demokratiske og akademiske tradisjoner at det er nesten ikke er til å fatte. Nå kan det hende at det har vært ført en debatt bak diverse lukkede dører i rektoratet uten at organisasjonen har fått ta del, for noe må vel ha foregått internt på HiM i en så viktig sak. Dette vet vi ingenting om, og det sier jo sitt. Eller er det slik at rektor har fått det for seg at dette er noe departementet ønsker, selv om det så vidt jeg vet ikke er noe initiativ derfra som understøtter dette? Politiske vinder skifter med statsråder og politiske partier. En slik strategi faller dermed lett for eget grep. Et eksempel er det brå politiske skiftet som skjedde på slutten av 1990-tallet, da høgskolene omtrent over natta fikk anledning til å gi masterutdanning. Dette hadde HiM forberedt seg meget godt på, til tross for politiske signaler om å la det være.

Det må i HVL-saken settes spørsmålstegn ved om rektor og direktøren er i stand til å tolke de politiske signalene og hva som tjener HiM best. Det er ikke slik at en sentral politisk ledelse til enhver tid vet hva som er det beste for HiM. Som regel finnes det også fortolkninger og handlingsrom innenfor signalene som kommer, og noen ganger kan alle, også eiersiden for den del, være tjent med at man avventer situasjonen. Andre ganger må en gå inn i krevende diskusjoner også med sin eiere. Vi må forvente at en rektor er i stand til dette, framfor å innta rollen som en lydig puddel. Vår historie er full av hendelser der dette har vist seg nødvendig, og HiM hadde ikke vært der vi er i dag dersom vi kun hadde gjort som departementet signaliserer.

Det andre som forundrer meg er: Hva i all verden skal vi nå gå til HVL for? De ligger nært bunnen på flere viktige indikatorer: Studiebarometret (kun tre andre universitet/høgskoler skårer dårligere), sterk misnøye blant de ansatte til den sittende ledelsen (her er det mange eksempler), relativt lav publiseringsrate osv. Så igjen; hva er det rasjonelle i at vi skal gå inn i fusjonssamtaler med HVL? Og hvem skal rektor og direktør snakke med for å innhente den såkalte kunnskapen? Ansatte? Rektor? Styreleder? De to siste har selvsagt sin egen agenda, og det burde være åpenbart for alle og enhver som har vært med en stund.

Det er et helt selvsagt krav at rektoratet og direktøren ved første anledning gir en inngående redegjørelse for saken. I denne redegjørelsen bør det også fremkomme hvordan de ansatte skal involveres i den videre prosessen.

Så var vi i gang igjen. En kollega av meg sukket: «Og så vi som har hatt det så rolig de siste årene …»

Bare noen timer ut i styremøtet i forrige uke kunne en merke engasjementet i gangene i A-blokka. Det virket som at alle var overrasket over at vi vurderer ekteskap med en ny partner, Høgskolen på Vestlandet (HVL). Ingen syntes å vite noe om at sonderingene allerede var kommet godt i gang, og at det nå gjaldt å få styrets velsignelse for å fortsette prosessen.

Den store omstruktureringen i sektoren som bølget over landet fra 2015 og utover, kom for noen som julekvelden på kjerringa. Riktignok hadde statsråden året før sendt et ganske så tydelig brev om at vi skulle vurdere vår institusjons plass «i en sektor med færre institusjoner». Her i Molde brydde vi oss tilsynelatende ikke så mye om det. For dette har vi hørt før, det var gamle toner. Nok en skremmeskudd fra dem som ville ha sentralisering og konsolidering.

Vi snakket pliktskyldigst med Høgskolen i Ålesund før vi takket pent nei til dem. Vår spåmann i østre hjørne påstod skråsikkert at NTNU kom aldri til å fusjonere med Høgskolen i Ålesund. Slik gikk det som kjent ikke, og snart var 33 institusjoner blitt til 21. På overtid fattet styret i 2016 vedtak om at høgskolen burde fusjonere med NTNU, og i 2017 fikk vi 2,3 millioner til utredning av samarbeid med NTNU. Der har struktursaken stått, frem til NTNU meldte i sommer at de ikke ønsket å gå videre med samarbeidsavtale.

Denne gangen er utgangspunktet et ganske annet. På styremøtet uttalte rektor at det ikke var noe press fra departementet om å gå inn i fusjonssamtaler. Det kan nok stemme, for det synes ikke å være noe politisk interesse i å konsolidere sektoren ytterligere. Den tidligere kunnskapsministeren har til og med uttalt at sammenslåingene hadde gått over all forventning, og at landets høgskoler og universitet var ferdig slanket.  Det politiske klimaet har endret seg, påvirket av protester fra bunadsgeriljaer og bekymring knyttet til små campuser som trues av nedleggelse eller føler seg skvist i rollen som utpost i en stor institusjon. Sentraliseringsvinden har snudd, og politikerne forstår at det ikke akkurat er valgflesk å fortsette med den slags politikk.

Da fusjonsdebatten raste ivret vårt regionale næringsliv for å få til en fusjon med NTNU. Det var derfor stor jubel høsten 2017 da vår nyvalgte rektor i møte med Molde Næringsforums medlemmer, kunne proklamere at fusjon med NTNU var alternativ 1, 2 og 3. Selvstendighet eller andre fusjonspartnere var ikke aktuelle alternativer. Etter hvert som NTNU-sporet har bleknet hen, har det vært stille fra næringslivet. Vi opplever ikke press fra den kanten om å fusjonere, og det er vanskelig å se for seg at næringslivet skulle være like interessert i en fusjon mot sørvest, som de var mot Trøndelag.

Ikke press fra omgivelsene altså, og heller ikke et tema som har vært debattert internt. Hvorfor kommer denne saken opp nå? Denne gangen er prosessen visstnok blitt initiert av en invitasjon fra Høgskolen på Vestlandet, som ønsker å styrke sine muligheter til å bli et profesjonsuniversitet. Dette ifølge Khrono, hvor en kan finne den slags informasjon. For vi vet strengt tatt ikke så mye om hva som har foregått i samtalene som allerede har funnet sted, eller motivene som ligger bak. Ifølge styrepapirene før møtet i forrige uke, ble det visst mottatt en invitasjon til et møte den 10. oktober som rektor og høgskoledirektør hadde deltatt på, og et senere oppfølgingsmøte mellom rektor og HVL, i tillegg til såkalte uformelle samtaler.

Det er stort sett det eneste vi vet så langt. Dialog med ansatte prioriteres ikke, av en eller annen grunn.

Vi er helt klart en liten institusjon i et landskap med store institusjoner, som er en situasjon som kan utvikle seg til å bli krevende. Mange opplever likevel at singletilværelsen er ganske så bra, og at det ikke er noen grunn til å vurdere ekteskap. Som single kan vi bestemme det meste, i alle fall så lenge studentene strømmer til, publiseringen går unna, og vi har legitimitet i våre omgivelser.

Det ser jo egentlig ganske bra ut: Søkertallene øker år for år, vi har nettopp fått en kraftig forbedring på studiebarometeret og publiseringstallene likeså. Det har kommet på plass avtale med regionale bedrifter innen IT, vi har fått et såkalt «Technology Transfer Office» (TTO), vi er involvert som partner i Smart-Molde prosjektet, og nye studier har blitt opprettet i Molde og Kristiansund over en relativt lav sko.  Statusen som vitenskapelig høgskole som logistikk står støtt, for nå skal alle studentene våre få logistikk-kompetanse. Alle piler synes å gå i riktig retning, i alle fall de tallene i liker å trekke frem.  Om alt går som det suser, hvorfor endre på sivilstatusen da?

I denne kronikken skal jeg ikke mene noe om fusjon som strategi er fornuftig eller ikke. Jeg tenker at det enda er for tidlig å konkludere med at det var lurt av oss å stå på perrongen da alle fusjonstogene gikk i 2015, og vi havnet på restetorget hvor dating-interessen har vært laber. I alle fall frem til nå.

Jeg tenker at vi står overfor flere utfordringer som er viktige faktorer når vi skal vurdere vår langsiktige utvikling, og om vi bør gjøre noe med vår status som singel. Flere av oss har i mer eller mindre formelle diskusjoner ytret bekymring om utviklingen i studiepoengsproduksjon for institusjonen som helhet og enkelte studieprogram spesielt, økonomi, gjennomstrømming på doktorgradsprogrammet i logistikk, likestilling, og for lavt nivå på ekstern finansiering, for å nevne noe. Men uten at det har ført til noen synlige og gode tiltak for å gjøre noe med dette. Ifølge rektors julebrev har vi god grunn for å gå inn i det nye tiåret med godt mot som singel. Vi er enda frisk og rask, og med høye karriereambisjoner.

Da vi skulle legge ny strategi i høst, hadde det vært betimelig med en bred debatt om veien videre.   Om vi skulle gjenoppfriske fusjonsdebatten eller la det ligge, etter den kalde skulderen fra NTNU i sommer. Jeg registrere i alle fall ikke at det temaet lå på bordet da vi kjørte strategiprosessen. På min avdeling snakket vi mest om alt det spennende vi hadde lyst å gjøre, som ikke var så rent lite, om vi bare hadde hatt mer ressurser.

«Det er ikke noe vits i å gifte seg nedover», så de ene ansattrepresentanten i styret med henvisning til de to aktuelle ekteskapskandidatenes publiseringstall. Det skapte en viss oppmerksomhet selv utenfor vår egen lille andedam. Jeg tenker at det ikke er et sentralt poeng i denne sammenhengen. Publiseringspoeng er ikke den eneste måleparameteren, og kanskje heller ikke den mest relevante, for å vurdere om vi skal gå videre med en prosess med HVL eller ei. Innenfor mitt eget fagfelt kjenner jeg flere gode og produktive forskere ved HVL, som det helt sikkert kunne vært interessant å diskutere et tettere samarbeid med. Men siden dette synes å være en prosess uten involvering av fagmiljø, tyder det på at det ikke er faglig samarbeid som er hovedfokuset for disse sonderingene som øverste ledelse har startet, og som nå har fått styrets velsignelse til å fortsette med.

Som faglig ansatt er jeg opptatt av at denne typen prosesser forankres blant de ansatte. Da er det helt nødvendig med felles fora som allmøter, hvor de ansatte i fellesskap får anledning til å diskutere veien fremover, om hvilke alternativer som kan sikre en sterk faglig utvikling av vår institusjon. Det første steget kunne være å gjenopplive allmøtet som arena for informasjon og diskusjon.

Det kan se ut som at den potensielle bruden ikke har tatt den nødvendige indre samtalen før hun nå går videre til neste date med frieren. Er det dette hun egentlig har behov for og ønsker? Det høres ikke ut som oppskriften for et godt ekteskap, om det skulle bli aktuelt. Selv om styret og øverste ledelse etter sin kunnskapsinnhenting skulle komme til å mene at dette er et fornuftsekteskap.

PS! Etter at artikkelen ble sendt inn til redaksjonen har det blitt publisert to innlegg som retter kraftig kritikk mot ledelsens prosess med HVL. Direktøren har også kalt inn til allmøte med temaet «dialog rundt samtaler med HVL»

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

Andrea Kirkvold (21) fra Singsås er den nye lederen for iStudent – studentersamfunnet i Molde.

Studentersamfunnet hadde et kort og udramatisk årsmøte på Molde campus i dag. Valgkomiteens forslag til nytt styre falt i god jord, og dermed er det altså Andrea Kirkvold iStudents nye leder. Hun var i forrige periode nestleder i studentorganisasjonen.

Med seg i det nye styret får hun Ingvild Aase som nestleder, Thanusha Sundarlingam som økonomiansvarlig, Markus Moen som ukesanvsarlig og Sander Holmen som utvalgsansvarlig.

Her kan du laste ned sakspapirene til årsmøtet i iStudent.

Her kan du lese sakspapirene til årsmøtet i iStudent.

Møreforsking samler seg i ett selskap, og Åkerblå Group kommer inn med med en eierandel på 15 prosent i forskningsinstituttet.

I en pressemelding fra Møreforsking AS skriver selskapet i dag at det forlater konsernmodellen, og at morselskapet Møreforsking og datterseskapene Møreforsking Molde og Møreforsking Ålesund slås sammen til en enhet.

– Gjennom å slå sammen dagens tre selskaper til én enhet vil vi få mer ut av dagens ressurser, og være bedre rustet til fortsatt vekst, sier styreleder Tormod Thomsen ifølge pressemeldingen.

Videre heter det at «det tverrfaglige samarbeidet mellom fagteamene i Molde og Ålesund vil bli tettere».

Møreforsking-konsernet er i dag eid av offentlige aktører: Møre og Romsdal fylkeskommune, HiMolde, HiVolda, NTNU og Stiftelsen Møreforsking. Selskapets deler ikke ut utbytte eller gjør andre utdelinger til sine eiere.

I pressemeldingen fremgår det at privateide Åkerblå Group,  som driver med fiskehelse i oppdrettsindustrien, går inn på eiersiden i Mørforsking. Administrerende direktør Agnes Gundersen i Møreforsking ønsker ikke å opplyse hvordan dette påvirker eierstrukturen i selskapet.

Administrerende direktør Roger Sørensen i Åkerblå opplyser imidlertid at Åkerblå skal kjøpe en eierandel på 15 prosent i forskningsinistituttet, men han vil ikke opplyse til hvilken pris. Han sier hensikten med kjøpet er at Åkerblå skal få et tettere samarbeid med Møreforsking om forskning på havbruk og oppdrett, noe som skal komme til nytte for selskapes arbeid med fiskehelse, miljø og tekniske løsninger.

– Vi skal få ut kompetanse og en styreplass gjennom eierskapet, sier Sørensen, som karakteriserer Møreforsking som «en fantastisk institusjon» og en «langsiktig investering».

Sørensen opplyser at Åkeblå Group med hel- og deleide selskaper har 150 ansatte, og omsetter for 175-185 millioner kroner årlig. Selskapet har avdelingskontor i Molde.

For ett år siden kjøpte moldebaserte Broodstock Capital 49 prosent av Åkerblå Group, og blir nå derfor indirekte eier av rundt sju prosent av Møreforsking AS. Broodstock Capital har fra tidligere av en eierandel på 98 prosent i Martitech Systems AS.

Verken styreleder Tormod Thomsen eller adm. dir Agnes Gudersen i Møreforsking AS vil uttale seg om det økonomiske resultatet av driften i forskningsinstituttet i 2019, selv om årsregnskapene er styrebehandlet.

– Vi sender ut årsregnskapene når disse er klare til rapportering til Brønnøysundregisteret. Da skal du selvsagt få tilgang til dem, skriver Agnes Gundersen i en e-post til Panorama.

For noen år siden skrev jeg et lite essay om hvordan skjønnlitteraturen og samfunnsforskningen gradvis har skilt lag de siste tiårene.

Selv om jeg er for ung til å huske det selv, har jeg en slags forestilling om at svært mange samfunnsvitere i 70- og 80-årene fulgte med i forfatterskapene til Dag Solstad og Kjartan Fløgstad, og at generasjonen før det ikke var likegyldige til for eksempel Sigurd Hoel. Går vi lenger tilbake, er det naturlig å lese både Ibsens, Bjørnsons og ikke minst Kiellands verk som direkte eller indirekte kommentarer til samtiden.

En god del av skjønnlitteraturen er altså tradisjonelt blitt forstått som en integrert del av den opplyste offentligheten, på linje med kronikker i Dagbladet, essays i Samtiden og artikler i samfunnsvitenskapelige tidsskrifter.

En observasjon jeg tok utgangspunkt i, var at den norske samtidslitteraturen, som jeg er ganske fortrolig med, i liten grad kommuniserer med samfunnsforskeren i meg. Det er relativt sjelden jeg kommer over norsk – eller for den del internasjonal – skjønnlitteratur som jeg kan ha nytte av sosiologisk. Unntak finnes, men som hovedtendens er det mer tydelig enn den gang jeg begynte både med romanlesing og samfunnsvitenskap, det vil si på 80-tallet.

Slik sett var utgangspunktet mitt ikke så ulikt det Gunnar C. Aakvaag har i sin kritikk av den norske samtidslitteraturen, som han mener beskriver det norske samfunnet som en «gigantisk elendighetsmaskin». Hovedpersonene finner sine rike og frie middelklasseliv meningsløse. Aakvaag mener romanene er utilfredsstillende fordi karakterene ikke anerkjenner at de lever under noen av de aller beste betingelsene verdenshistorien har frambragt. For ham svikter derfor romanene fordi de leverer lite troverdige diagnoser av samtiden. Norge beskrives som en jammerdal, og det er det ingen grunn til.

La meg først understreke at dette er et spørsmål som opptar Aakvaag også når det gjelder norsk sosiologi. Han har lenge vært negativt innstilt det som noe omtrentlig kalles den «kritiske samfunnsforskningen», som ofte er opptatt av samfunnets skyggesider: Sosial ulikhet, ekskludering og meningstapet i den moderne tilværelsen.

Det siste var et sentralt tema i sosiologien allerede på Max Webers tid. Men selv om det finnes folk som ikke er spesielt lykkelige, er hovedbildet et helt annet, hevder Aakvaag: Ingen generasjon har vært friere enn vår, og det er samfunnsforskningens oppgave å vise dette.

Nå vil han altså gjøre denne kritikken av sosiologien mer allmenn: Det gjelder ikke bare samfunnsforskningen, men også skjønnlitteraturen (og, må vi anta, kanskje også norsk film, teater, etc.).

Aakvaag ser ikke annet enn svartmaling, hvor han enn snur seg. Hans sosiologkolleger har ikke forstått at vi lever i den beste av alle mulige verdener, og nå viser det seg altså at de fleste forfattere lever i samme villfarelse.

Aakvaags samtidsdiagnose er kontroversiell, men det skal jeg la ligge. For selv om han skulle ha i det minste delvis rett, virker det uansett en smule parodisk å ville insistere på at skjønnlitteraturen har som oppgave å gjenspeile hvor godt vi har det og hvor tilfredse vi er. Aakvaag har nok på mange måter har rett i at man neppe får noen spesielt dyp samfunnsvitenskapelig innsikt i det norske samfunnslivet ved å lese ny norsk skjønnlitteratur, annet enn høyst indirekte. Men er det egentlig noe savn? Eksempler fra skjønnlitteraturen kan fungere godt også i forskning, men da som illustrasjoner, ikke som data om hvordan samfunnet er skrudd sammen. Til det siste har vi jo nettopp samfunnsvitenskapen.

Kort sagt tror jeg også samfunnsvitere bør lese romaner nettopp som romaner, ikke som sosiologiske samfunnsdiagnoser. Naturligvis kan romaner si oss noe som er til ettertanke, om livet, om sosiale relasjoner eller om det av og til avgrunnsdype spennet mellom tanker, ord og handling. Når det gjelder det siste, er for eksempel Carl Frode Tiller en mester. Romaner kan også si oss noe indirekte om tidsånden. Om hundre år kan man for eksempel gjøre en undersøkelse og konkludere: Slik skrev forfatterne mot slutten av oljealderen, dette var de opptatt av. Men romaner kan ikke fortelle oss noe direkte etterprøvbart om verden, og det er heller ikke noe savn, i hvert fall ikke for meg. Samfunnskunnskap bør hentes fra samfunnsvitenskapen.

Men i praksis er det en del berøringspunkter som ikke bør undervurderes. Det er også samfunnsvitenskapens oppgave å beskrive erfaringer som ikke nødvendigvis er riktige. Det har for eksempel vist seg at folk jevnt over har en tendens til å tro at utdanningsgodene er jevnere fordelt enn de i virkeligheten er. Data om hva folk tror er verdifulle selv når folk tar feil. Slik er det med romaner også. Det er nokså aparte å kritisere romanfigurer for ikke å innse at de har det bedre enn de tror. Aakvaag er opptatt av at romaner jevnt over beretter om traurige middelklasseerfaringer, så vi kan jo for ordens skyld nevne en forfatter som skriver med utgangspunkt i arbeiderklasseerfaringer, nemlig Kyrre Andreassen. Hans roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges inneholder noe av den saftigste kritikken av New Public Management og noe av den mest kostelige raljeringen over kjerneverdi-seminarer jeg kan huske å ha lest.

Andreassens kritikk står seg kanskje ikke spesielt godt overfor kjølig vitenskapelig analyse, men det er underordnet: De fleste romaner må nødvendigvis formidle subjektive erfaringer.

Det er en kjent sak at misnøyens terskel er lav hos mennesker. Sosiologisk sett kan det tolkes som en form for anomi: En kronisk rastløshet som leder til at mange av oss ikke er tilfredse noe sted. Mer penger fører bare til ønsket om enda mer penger, og jo friere enn er, jo mindre frie kan vi kjenne oss. Valgfrihet blir fort til valgets kval, og paradoksalt nok til en tvangstrøye, hvor vi beveger oss fra det ene til det andre i jakten på en abstrakt frihet, slik hovedpersonen i Trude Marsteins roman Så mye hadde jeg gjør. Det er ikke sikkert det er så lett å få fram slik ambivalens i samfunnsvitenskapelige studier, og det er heller ikke sikkert det er så viktig. Men det er slike subjektive erfaringer som er romanens drivstoff.

Det blir jo i det hele tatt ikke så mange gode romaner av friksjonsfrie liv. De fleste romaner tar utgangspunkt i en eller annen spenning, en dissonans, en konflikt, en erfaring av at noe kunne eller burde vært annerledes. Samfunnsvitenskapen kan nok fortelle oss at tilværelsen jevnt over er mindre spenningsfylt enn som så, men det blir ikke nødvendigvis god litteratur av å beskrive jevnt gode liv. Selv Dag Solstad har som kjent sagt at han vurderer å skrive en roman om lykken, kanskje i Aakvaags ånd. Men, som han også sier, det er nesten umulig uten å ty til klisjeer.

Skjønnlitteraturen bør primært vurderes etter estetiske kriterier. Dernest kan den artikulere erfaringer som utvider leserens horisont. Å kreve at den skal gjenspeile samfunnsvitenskapens beskrivelse av hvordan det egentlig er å leve i dette samfunnet, bygger på en misforståelse av litteraturens funksjon.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

– Jeg har ikke tatt pulsen godt nok på institusjonen, sier rektor Steinar Kristoffersen.

HiMolde-rektor Steinar Kristoffersen sier han er overrasket over kritikken som rettes mot ham etter at Høgskulen på Vestlandet-saken ble behandlet av høgskolestyret.

– Jeg har ikke oppfattet at det var noen fusjonspanikk blant de ansatte, så jeg har kanskje ikke lest stemningen godt nok, sier Kristoffersen.

Kristoffersen ble forrige uke kritisert av Hallgeir Gammelsæter, Berit I. Helgheim og Lise Lillebrygfjeld Halse for å ikke involvere høgskolens ansatte i strategiske valg i struktursaken.

Kristoffersen avviser at fusjon har vært et tema i dialogen med HVL.

– Vi har snakket om hvordan vi kan få til et best mulig samarbeid, for å oppnå resultater i fellesskap, sier Kristoffersen.

Han sier struktursaken stadig står på dagsorden for institusjonene han møter på arenaene i UH-sektoren.

– Å være lydhør for muligheter til å samarbeide er en naturlig del av dialogen, sier Kristoffersen, og legger til at det har vært samtaletema mellom representanter for HVL, HiVolda og HiMolde siden høsten 2018.

Kristoffersen sier han har en tidshorisont på 10-20 år for utviklingen av høgskolen, og spør seg selv: «Hvor står vi da?»

– Nå initierer vi en prosess med HVL, som både bør og vil involvere de ansatte. Vi skal bli bedre kjent, og se på mulighetene vi har, sier Kristoffersen.

Han peker på at HiMolde har felles doktor- og mastergradsprogrammer med HiVolda i helseledelse, at institusjoner kan ta ut mer av potensialet sitt ved å samarbeide.

Kristoffersen mener HVL-samarbeid er nyttig og naturlig fordi både HiMolde og HVL har fått finansiering til å skape et robust studietilbud i Kristiansund, og at HiMolde har et særlig ansvar for etableringen av Campus Kristiansund. Videre trekker han fram at HVL har ingeniørutdanninger som kan komme til nytte i eventuelle tverrfaglige studiesatsinger.

– Men tilknytningsform har vi ikke diskutert, det er prematurt. Den diskusjonen er langt unna, og det er ukjent terreng. Jeg mener vi kan få til mer mellom institusjoner enn det vi kan på egen hånd eller ved samarbeid fra forsker til forsker, sier Kristoffersen.

Han mener det må være rom for å være uenige i struktursaken «uten å bli uvenner», og sier han tar kritikken om solospill og mangelfull kommunikasjon alvorlig.

– Jeg må akseptere at det oppfattes sånn, så jeg bøyer meg for det. Men det har vært lite å kommunisere om HVL. Det er ikke fusjonsmøter vi har hatt, sier Kristoffersen.

Neste uke kommer HVL-saken opp et allmøte på Molde campus, og Kristoffersen sier han vil ta grep for å nå bedre ut på høgskolen, enten det blir i form av blogg, spalte, podcast eller flere allmøter.

– Ingen har ønsket å hindre de ansatte i å involvere seg, eller å holde noe hemmelig. Jeg syns det er viktig at vi har begynt å strømme møtene i høgskolestyret – det har jeg troa på, sier Kristoffersen.

Han sier «travelhet», og ikke «ond mening», er årsaken til at han ikke har kommunisert så godt om HVL-saken og annet som enkelte etterlyser.

– Noen må reise og representere høgskolen på møtene i sektoren. De andre institusjonene deltar, så det må vi også. I slike sammenhenger merker jeg at vi er en liten institusjon, og at slik reiser ofte faller på meg, sier Kristoffersen.

Det er debatt igjen i Panorama. Om struktur og ledelsens manglende evne til å ta de ansatte med i prosessene. Flere, både internt på høgskolen, og utenfor, føler et visst ubehag ved det de ser som kjekling for åpen scene.

At man går løs på organisasjonens egen ledelse i full offentlighet kan da umulig være godt for institusjonens omdømme? Spesielt i en liten by, der en høgskole ikke kan tillate seg å være seg selv nok, kan vel ikke dette ta seg særlig godt ut?

Spørsmålet om omdømme stikker dypere. Det store spørsmålet er hva slags institusjon et universitet, en vitenskapelig høgskole, akademia, skal være. Hva er samfunnsoppgaven, og hvordan realiseres den?

Vi er enige om at akademias mål er å utvikle kunnskap til beste for oss alle. Men hvordan bør akademia organiseres for å utvikle og spre slik kunnskap?

Det er dette mange debattinnlegg i både Panorama, Krohno og andre universitetsaviser handler om for tiden. Slik reaksjonene viser, er det også det det handler om når et regjeringsoppnevnt utvalg nylig la fram forslag til endringer i lov om universiteter og høgskoler. Organisering er ikke nøytralt. Det gjør noe med hvordan vi tenker og handler. Det gjør noe med motivasjonen og arbeidet vårt. Det former resultatet av vårt arbeid. Ulik organisering kan gi helt ulike resultater.

Det er grunn til å gjenta dette, at strukturer og systemer ikke er nøytrale verktøy. Organisering handler om hva slags og hvem sine tanker som skal prege oss og arbeidet vårt. Organisering brukes til å virkeliggjøre ideologier.

Kampen om universitetet kan forstås som en kamp mellom to ideologier, en kritisk-kollegial, og managerialismen, eller ledelsesideologien. Den første har båret universitetet som institusjon gjennom århundrer, og selv om vi som menneskehet har misbrukt mye vitenskapelig kunnskap har denne kunnskapen også gjort mange goder mulig.

Ledelsesideologien har en langt kortere historie. Den bejubles av mange for evnen til å skape materiell rikdom, men på merittlisten står også finanskriser, skatteparadiser og ikke minst den akutte globale klimakrisen. Om noen synes jeg er ubalansert, sjekk hva professor Henry Mintzberg, en forfatter som har stått på de fleste moderne lederes pensumliste, sier om dette.

Kampen om universitetene handler om hvilke av disse ideologiene som har de beste løsningene for vår tids universiteter. Det europeiske universitetet som institusjon er mer enn 1000 år gammelt, og tradisjonen med indre selvstyre og kollektive beslutningsprosesser er like gammel. De siste 30-40 årene har denne tradisjonen blitt utfordret av ledelsesideologien. Sakte men sikkert har den spist seg inn i universitets- og høgskoleverdenen, og gjort vilkårene for det kritisk-kollektive akademiske fellesskapet vanskeligere. Det har skjedd en styringsrevolusjon, og den er kanskje ikke over.

Akademisk kultur og kritisk-kollegial organisering

En grunnleggende forestilling i akademia er at vitenskapen er sannhetssøkende. Dette kan virke pompøst, men få akademikere tror heldigvis at de forvalter hele sannheten. Likevel, akademikerens overordnede oppgave er å stadig utvide og utvikle kunnskapen på sitt felt slik at vi kan lære enda mer. Akademikeren må derfor framfor noe være lojal mot en stadig kunnskapssøken.

Verken myndigheter, pengeinteresser, ledere eller ens egne interesser og ambisjoner må stå i veien for denne lojaliteten. Hvis det skjer vil ikke lenger kunnskapen være sann, men tilpasset egne ambisjoner eller interessegrupper i samfunnet. For å hindre usann kunnskapsproduksjon kreves det at akademia er fristilt fra myndigheter og eliter som kan betale seg til spesielle forskningsresultater. I tillegg må akademikerens forskning være offentlig og underlegges kritikk fra fagkollegaer. Dette kan også redusere juks og uetterrettelighet.

LES MER: Kritikken tok Kristoffersen på senga

LISE L. HALSE: Ekteskap i sikte?

BERIT I. HELGHEIM: Stryk til rektoratet og direktøren

Selv med god forskeropplæring kan ikke forskere bli helt nøytrale og se og forstå hele kunnskapsfeltet. Kollegakritikk er derfor viktig for å kvalitetssikre forskningen og presse den videre framover. Kritikk i det offentlige rom er også viktig. Forskningen skal komme mennesket til gode, men ikke misbrukes av interessegrupper som ser seg tjent med å smykke seg med forvrengte forskningsresultater. Hvis det skjer er det vår plikt å påpeke misbruk og formidle hvor langt vår kunnskap strekker seg.

Fordi organisering brukes til å virkeliggjøre ideologier er det selvsagt at akademikere er opptatt av hvordan universitetet organiseres og ledes. Det er også logisk at diskusjonen om akademias organisering foregår i offentligheten. Hvis de akademiske idealene er viktig for kunnskapsproduksjonen og samfunnet, er det selvfølgelig også et offentlig anliggende hvordan universiteter, høgskoler og forskingsinstitutter organiseres.

Akademisk arbeid krever frihet og selvstendighet, og derfor må kollegiet av akademikere ha beslutningsmakt i akademia. Lederen for dette kollegiet er tillitsvalgt, og kan ikke operere på egen hånd. Fordi kunnskapen er kollektiv, og gode beslutninger kun kan komme som resultat av faglige og demokratiske diskusjoner, svarer kollegiets leder til det akademiske fellesskapet. Ingen leder forvalter kunnskapen alene.

Bedriftskultur og ledelsesfokusert organisering

Ifølge ledelsesideologien er likhetene mellom en produksjonsbedrift og en høgskole langt større enn forskjellene (men det er likevel akademia som skal bli mer lik bedriften!). Ledelse er nøkkelen til optimalisering av produksjonen i både bedriften og høgskolen. Ledelse, rett utført, har til rådighet alle de kunnskaper og instrumenter som er nødvendig for å ta de rette strategiske beslutningene.

Derfor trengs ikke erfaring fra organisasjonens kjernevirksomhet. Om beslutningene ikke leder til effektivitet, så er ikke lederen god nok. Løsningen på dette er både lederutdanning (det er ikke tilfeldig at framveksten av ledelsesideologien sammenfaller med ekspansjonen av business schools og konsulentindustrien) og en effektiv konkurranse om ledere, der vinnerne, de gode lederne, må belønnes rundhåndet.

Med en suveren ledelse så ligger alt til rette for et lederhierarki som kontrollerer organisasjonen gjennom standarder og systemer som til enhver tid måler produksjon og ytelser. Insentivsystemer, som studie- og publikasjonspoeng, skal sørge for at de ansatte arbeider i den retning strategien peker, og slik at studentene og eksterne finansiører av forskning, kundene, får kvalitet.

Kvalitet sikres dessuten gjennom konkurransen i et marked av kunder på jakt etter utdanning, utredninger, innovasjoner eller kurs. Det er i dette markedet ideen om universitetets og høgskolens omdømme dukker opp. Lojalitet og sluttede rekker er et konkurransefortrinn.

Selv om managerialismen har sprunget ut av businessverdenen er det tankevekkende at tenkningen slekter på autoritære ideologier. Ideologien deler marxismens evne til å infiltrere og forvrenge organisasjoners funksjoner og kolonisere hverdagsspråket. Hvorfor er vi blitt opptatt av «omdømme», «eierne våre», «produksjon», «gjennomstrømming» og å måle læring gjennom et «barometer»? Som i marxismen forutsettes det at alt, også læring, kunnskapsutvikling og innovasjon, er materielle prosesser som kan måles objektivt.

Ledelsesideologien tar for gitt at ledere, ved hjelp av moderne vitenskap, kan forlange konsise rapporter om enhver type prosess og ytelse i egen organisasjon (slik politikerne gjør på samfunnsnivå). Dette forklarer hvorfor administrasjonen (og konsulenttjenestene) har vokst så mye i universiteter og høgskoler. Det forklarer også hvorfor forskjellen på å arbeide ved et universitet og i en produksjonsbedrift oppleves som stadig mindre.

Integritet er viktigere enn omdømme

Et paradoks når ledelsesideologien anvendes på universitetet er at professorene, forskerne og lærerne som utvikler den kunnskapen lederne benytter seg av selv risikerer å bli umyndiggjort gjennom ledernes bruk av den samme kunnskapen. Hvordan kan det ha seg at ledere er mer kompetente til å ta beslutninger enn det deres lærere er?

Slike spørsmål stilles ikke fordi ledelsesideologien har fått penetrere samfunnet til et punkt der alternativer ikke lenger diskuteres. Det tas for gitt at alt organisasjonsliv må ha samme form. Men hvorfor skal vi akseptere at ledelsesideologien og markedets organisasjonsprinsipper, tross sin tvilsomme merittliste, skal være rettesnor i alle sektorer, inkludert høyere utdanning og forskning?

Det kritisk-kollegiale perspektivet er heller ikke uten svakheter. Det er en annen diskusjon. Utfordringen nå er at en for sterk dose ledelsesideologi kan ruinere akademias karakter, slik det skjer i land der de har gått enda lenger enn oss, og slik marxistisk managerialisme har gjort det i kommunistiske regimer. Mange i sektoren mener at vi går i feil retning. De har rett.

Viktigere enn vårt omdømme er vår integritet. Det viktigste er om vi fortsatt får være levende akademiske institusjoner der demokrati og faglig kritikk er den beste garantisten for den kunnskapsutviklingen som verden trenger. Hvis våre rektorer sier det er ingen fare, er det kanskje nettopp det det er.

Anta at du må velge mellom alternativ A eller B. Alternativ A gir deg 100 kroner. Alternativ B gir deg 1000 kroner. Det er rimelig å anta at alle som foretrekker mer framfor mindre vil velge alternativ B.

Av RASMUS RASMUSSEN, førsteamanuensis

Du blir så gjort oppmerksom på at ditt valg også har konsekvenser for din nabo. Velger du A får han det samme som deg, 100 kroner. Velger du B får han 100 000 kroner, altså betraktelig mye mer enn deg.

Noen vil da ønske å gjøre om sin beslutning, og velger nå alternativ A. I akademisk språkbruk blir dette forklart med at alternativ A gir en mer rettferdig fordeling av godene, mens alternativ B oppfattes som blodig urettferdig. Man foretrekker altså ikke nødvendigvis mer framfor mindre, men en rettferdig fordeling. Andre vil forklare valg av A med at det medfører et selvvalgt tap på 900 i forhold til alternativ B, et tap som er til å leve med når naboen taper 99 000 mer, i dagligtale kalt skadefryd.

Å avsløre naboens konsekvenser ved ditt valg mellom A eller B er dermed et etisk dilemma. Hva om din nabo fikk 100 kroner uansett om du valgte A eller B? Ville du fortsatt være rettferdig og velge A, og dermed påføre deg selv et tap på 900, uten noen konsekvenser for naboen?

I siste liten blir det klart at du og naboen er blitt forvekslet. Hvis du velger alternativ B får du 100 000 kroner og naboen 1000 kroner. Vil du fortsatt være rettferdig og velge A, der begge får 100 kroner? Seriøst – tror du din nabo blir glad for at du påfører han et tap på 900?

Slike eksempler på hva som i dagligtale omtales som skadefryd finner man ukentlig i fylkets lokalaviser.

Her et eksempel fra «På tråden» i Romsdals Budstikke 19.02.2020: «MRF-aksjene. Nå står tidligere fylkesordfører fram og angrer på det naive salget av MRF-aksjene. Undres om det blir mulig å fastslå offisielt at salget i første rekke fikk flertall i fylkeskommunen fordi administrasjonskontoret låg og alltid hadde ligget i Molde. La det være klart at MRF-aksjene aldri hadde blitt til salgs om administrasjonskontoret hadde ligget i Ålesund! Kjøttvekta i søre luten ønsket å fjerne administrasjonen bort fra Molde. Styreformannen fra Hareid fikk gjennomført sitt ønske. Etterrettelig overvåker»

Inspirasjonen til mine skriblerier er imidlertid ikke hentet fra lokalavisene, men fra en TV-serie på NRK som er laget av BBC: «Matematikkens magi» og spesielt «Slik vinner du». Disse programmene kunne med fordel være en del av forkurset i matematikk, eller som diskusjonskvelder i regi av studentforeningen.

Interessant nok er en av konklusjonene at den strategien som på sikt gir best resultat er samarbeid. Hørte jeg noen neve clustersykehus?

Struktursaken og skepsis til HiMolde-sonderinger mot Høgskulen på Vestlandet (HVL) dominerte onsdagens allmøte på Molde campus. Fornøyde høgskolestudenter kom i bakgrunnen.

Opprinnelig var det Studiebarometeret, og årets gode resultater for HiMoldes del, som var tema for allmøtet onsdag. Men etter at Hallgeir Gammelsæter, Berit Irene Helgheim og Lise Lillebrygfjeld Halse tidligere i februar kritiserte prosessen og kommunikasjonen knyttet til struktursonderinger mot HVL, sto nå også den saken på dagsorden.

Og det var den som engasjerte de HiMolde-ansatte på møtet.

For å starte med begynnelsen: Førsteamanuensis Ottar Ohren presenterte detaljer fra Studiebarometeret, og konstaterte at HiMolde på årets barometer scorer likt eller bedre enn landsgjennomsnittet på de fleste parametrene.

– Og det er vel slik det bør være, om vi har troen på å være en liten høgskole som er tett på studentene, sa Ottar Ohren.

Da rektor Steinar Kristoffersen tok ordet om HVL-saken, sa han at det ikke er noe politisk press mot HiMolde angående struktursaken i UH-sektoren, men at det er et tema når representanter for institusjonene i sektoren møtes – og uformell dialog om struktur.

– Det er en rektors plikt å undersøke muligheter for å ivareta institusjonens interesser, sa Kristoffersen.

Han sa at det fra 2014 til i dag i økende grad har vært et signal fra høgskolestyret om at alenegang for HiMolde ikke er å foretrekke, og var innom avslaget fra NTNU på å formalisere et samarbeid med HiMolde. Videre nevnte at at HiMolde-ledelsen har hatt tre møter med HVL med en total varighet på fire tomer.

Kristoffersen sa at selv om det «går godt nå», så ser han utfordringer knyttet til at en liten høgskole skal oppfylle sammfunnsoppdraget i framtida, om HiMolde vil ha ressurser til det i et UH-landskap der snart de fleste institusjonene er eller blir universiteter. Han pekte også på at høgskolen kan få en dyr husleie å betale for tilstedeværelsen på Campus Kristiansund.

Professor Kjetil Kåre Haugen – som sitter i høgskolestyret – protesterte etter Kristoffersens innledning på at høgskolene er en utdøende institusjonstype, og at HiMolde blir stående alene. Han pekte på NHH og Ballethøyskolen (altså Kunsthøgskolen i Oslo) som levende eksempler, og vitenskapelige høgskoler som HiMolde.

Professor Hallgeir Gammelsæter var også tidlig ute med å ta ordet angående det Khrono har beskrevet som HiMoldes flørt med HVL.

– Du snakker om styrets vurdering, og om din vurdering, men hva med de ansattes synspunkter? spurte Gammelsæter.

Kristoffersen sa han var enig med Gammelsæter i denne kritikken, og konstaterte at HVL-saken har blitt «en markør på min lederstil».

– Det har vært lite informasjon om dette å gå ut med for dekanene. Vi kan starte den prosessen som du etterlyser. Det er ikke tatt noen avgjørelser i saken – vi initierer en prosess, sa Kristoffersen.

Gammelsæter etterlyste arenaer for at HiMolde-ansatte skal få medvirke i pågående strategiarbeid.

– Enig! Når det etterlyses flere allmøter, så har det vært for få, sa Kristoffersen.

Førsteamanuensis Berit Irene Helgheim kritiserte Kristoffersen for å ta strategispørsmål til styret først, for deretter å la de ansatte få være med å diskutere.

Høgskoledirektør Gerd Marit Langøy sa HiMolde bør ha flere allmøter.

– Men det var noen som ga uttrykk for at de var lei av allmøtene, også, så vi har kanskje gått i grøfta fra det ene til det andre, sa Langøy.

Hun sa at den videre prosessen handler om å skaffe til veie et kortfattet kunnskapsgrunnlag – fakta om HiMolde og HVL, som skal deles med høgskolens ansatte og tillitsvalgte.

Kristoffersen pekte videre på at HiMolde har finansiering for 120 studieplasser i Kristiansund.

– Det er 15 prosent av omsetningen vår, sa Kristoffersen, og la til at HVL har finansiering for 30 studieplasser i nordmørsbyen.

Førsteamanuensis Dag Erik Berg, som deltok på HiMolde-allmøte for første, sa at han syns friheten faglige ansatte har ved  HiMolde er attraktiv. Han la til at han fra sin tid i Bergen har sett HVL som en konstruksjon med mange campuser. Han sa at temasamarbeid kan være en vei å gå.

Ragnhild Brakstad, som er internasjonal koordinator, roste Gammelsæter, Helgheim og Halse for å ha reist en viktig debatt. Hun sa at hun i flere år som tillitsvalgt har jobbet med at de høgskoleansatte har mangelnde medbestemmelse i prosesser.

– Vi er toppstyrt. Det er mer og mer direktør og rektor som bestemmer, og saker kjøres i styret uten forankring blant de ansatte, sa Brakstad.

Kristoffersen sa etter Brakstads innlegg at han «er ikke redd for debatt og kritikk». Han ba videre om å få eksempler på strategiske saker som har blitt kjørt uten at HiMolde-ansatte har blitt involvert.

Gammelsæter pekte da på økonomisaker, satsingen i Kristiansund og utviklingen på høgskolens doktogrgradsprogrammer, og sa at det burde holdes allmøter om slike temaer to-tre ganger i semesteret. Han roste videre Kristoffersen for å ta selvkritikk.

Stipendiat Liv Bachmann sa at hun har gått på allmøter, men at hennes erfaring er det ikke er klima på disse møtene «for å snakke fritt». Førsteamanuensis Christina Berg Johansen sa at «Det er en litt forsiktig debattkultur her i Norge», mens Berit Irene Helgheim sa seg enig i at det ikke har vært «det beste debattklimaet» på allmøtene.

Helgheim mener det er en svakhet at HiMolde har gått rett på én institusjon i struktursaken – uten noen «dypere refleksjon».

Professor Svein Bråthen, dekan på Avdeling for logistikk, nevnte en rekke institiusjoner i Norge og verden som HiMolde samarbeider med, og sa at det er disse HiMolde må se på.

– Jeg sliter med å se at vi kan få noe faglig ut av HVL, sa Bråthen, som videre spurte om drivkraften bak HVL-sonderingene er å forele kostnader.

– Gode poenger. Ja, vi må gå inn i prosessen med de riktige spørsmålene, svarte Kristoffersen.

Høgskoledirektør Langøy repliserte på Bråthens innlegg at HiMolde møter de samme kravene fra myndighetene som de store institusjonene, at det er en strøm av oppgaver HiMolde må ta tak i, og at tempoet er høyt.

Bråthen svarte at han er usikker på om HiMolde er mindre rustet til å svare på myndighetens krav.

– De har lengre transaksjonstid ved de store institusjonene, sa Bråthen, som avslutningsvis karakteriserte de mange oppgavene instutusjonene pålegges som «et sektorproblem».

I always had a fascination with cooking, but never ventured into the kitchen myself to cook because I was always scared of setting my house on fire or burning the food.

By RABAH TAIF (text & photo)

In order to find a way that would be quick and easy enough for me to follow, since I was cooking waffel for the first time, I went on Google and searched: «Tips and Tricks to cook Norwegian waffel in under 15 minutes.» I was not surprised when hundreds of different videos and Norwegian stories came up, I went for one short video and quickly learnt how to make it. I am a sucker for anything sweet and tasty, and this Norwegian traditional waffel seemed to have both of those elements.

How I Made It

When I got home from Rema 1000 with all of the ingredients, I started to prepare what I was going to need. I measured: 4 eggs, ½ cup sugar, 1 ½ cup flour, 1 tsp. baking powder, pinch of salt and ½ cup melted butter.

After I had all of the ingredients laid out on my table. I added the 1 ½ cups of flour into a large mixing bowl, 1 tsp of baking powder, a half cup of white sugar and 1tsp of salt, then, started to combine and mixing the ingredients. I poured two cups of milk, 4 eggs and then mixed it well until it became smooth. After that, I preheated the waffle iron, and when it was up to temperature, I sprayed the cooking surface with a non-stick cooking spray. Later on, I started pouring just enough quantity of the mixture I made to fill the iron, I closed the lid and let cook until the lid came away easily and my waffel were gold and brown between 6 and 8 minutes. I served to my friends to taste and give their opinions.

Final Thoughts

I enjoyed cooking a lot more than I thought I would by the time I was finished. I realized that the part that probably knocks some people out, is going to the store to get the proper ingredients, but after that is done, then it is really pretty simple to follow a recipe. I liked how I was able to make the Norwegian waffle that I wanted and see a finished product by the time I was finished. Even though I have relatively bad anxiety, worry and uneasiness about cooking and everything else, I was still able to accomplish this task successfully with friends nearby just in case anything went wrong. It was really an amazing and first funny experience for me in Norway.

I would highly recommend trying to get into the kitchen and see if you like it because you never know what will happen unless you try!

Vi folkevalte blir ofte advarte mot å vise kjensler, særleg sinne er bannlyst. Vi skal moderere oss og vera saklege og rolege. Eg er einig i at vi skal vera saklege, det bør alle vera, men eg meiner det er heilt feil når sinne blir framstilt som eit problem i seg sjølv.

Hadde ikkje eg hatt evnen til å bli rettmessig sint og forbanna, hadde eg ikkje hatt det engasjementet eg har. Utan temperamentet mitt hadde eg nok ikkje orka å bruke like mykje energi på å forsøke å gjera verda til ein betre stad for meg sjølv og mine medmenneske.

Sinne og likegyldigheit er nemleg eit umogleg par. Er ein likegyldig, løftar ein ikkje ein finger for å endre situasjonen. Er ein sint, får ein eit driv til å gjera noko, og så kan ein sjølvsagt dosere ut energien på måtar som passar best for å oppnå resultat. Innimellom inneber dette å vera ope provosert, å blesa ut, og innimellom inneber det å vente til sinnet har lagt seg – men helst ikkje så lenge at ein gløymer kvifor ein vart sint i første omgang.

Eg kunne lista opp mange grunnar til at eg sjølv blir provosert, men skal ta eit lite filleeksempel som på sin finurlege måte kan vise fram eit større problem ved dagens samfunn. Fram til før helga hadde eg nemleg jobba 19 dagar i strekk, somme av desse dagane veldig mange timar. Eg er som stortingsrepresentant ikkje underlagt arbeidsmiljølova. Derfor protesterer ingen om arbeidsveka er 70 timar, men vi har jo høve til ein del fleksible arbeidsdagar òg. Dei fleste klarer ut med livsstilen, sjølv om mange nok har høgare blodtrykk enn godt er.

Eg er vant til å skulle dokumentere reisene mine – endå meir no etter at nokre få enkeltrepresentantar har vist seg å jukse med reiserekningane. Så eg klagar ikkje på at vi må fortelje kor vi har vore og kven vi har møtt. Det er heilt greitt. Likevel er arbeidsdagane og arbeidsvekene såpass lange og krevjande at eg helst vil sleppe å bruke tid på å forklare og dokumentere ting som det ikkje er nokon kjempegod grunn til at vi skal forklare og dokumentere.

Akkurat noko slikt var det eg fekk spørsmål om denne veka. Det fekk meg til å tenkje at det ikkje er rart om produktiviteten i samfunnet fell kraftig snart på grunn av overdrivne dokumentasjonskrav. For etter å ha vore borte to helger frå familien og hunden fordi eg måtte jobbe og delta på lange møte, og såleis hadde levert ei reiserekning der eg var i Oslo både på kvardagar og ei heil helg, fekk eg denne tilbakemeldinga: «Vi ser du har pendleropphold over helg – fint om du kan si noe kort om behov for opphold i Oslo i helgen.»

Altså, kva? Eg har tilgang på ei stortingsleiligheit i Oslo som eg kan bruke fritt heile året fordi eg arbeider i Oslo i tillegg til at eg arbeider overalt elles der eg ferdast i rolla som folkevalt. Eg arbeider heime i mitt eige hus og i bilen min medan eg reiser til og frå pendling og oppdrag – som når eg talar i telefonen medan eg køyrer eller svarer på e-postar på ferja. Eg arbeider dessutan i skogen på helg når journalistar ringjer meg medan eg er ute på tur. På julekveld har eg mellom anna fått spørsmål frå ein engasjert borgar om eg kunne forklare han trygdesystemet. Så her er fridagane vanskelegare å identifisere enn arbeidsdagane. Skulle eg ha rekna saman alle dagane eg ikkje har arbeidd i det heile dei siste ti åra, hadde det nok avgrensa seg til den perioden i fjor vinter og vår då eg var sjukemeldt.

Eg har faktisk aldri vorte spurt kvifor eg ikkje har reist heim på helg, og det er dette nye spørsmålet som fekk meg provosert denne veka. Plutseleg skal dei vita endå meir, no kvifor eg oppheld meg i Oslo på helg. Eg hadde jo forstått dette inderlege ønsket om å kartleggje alle rørslene mine dersom Stortinget tapar på at eg er i Oslo ei helg. Men Stortinget skulle jo heller vore sterkt skeptisk til at eg reiser heim på helg. Ikkje berre bruker eg då til saman ti timar den helga til reising tur-retur, noko som tek vekk fleire arbeidstimar, det kostar også flesk i flybillettar og andre reisekostnader.

Men Stortinget (den staden der vi helst skal drive med fornuftig lovgjeving og leggje til rette for ei god samfunnsutvikling) vil ha meg til å bruke tid på å fortelje kva eg arbeidde med den helga eg valte å vera att i Oslo i staden for å dra heim til ein lukkeleg hund.

Denne aktuelle gongen var eg i Oslo fordi eg skulle førebu meg til fleire oppdrag som eg visste at eg ikkje kom til å rekke å få førebudd den komande veka. Men kva har nokon på Stortinget med dette å gjera? Kvifor skal eg, som arbeider heilt utan normale arbeidstider og som aldri har ein einaste dag som er skjerma frå nye henvendelsar og oppgåver, dokumentere at eg har grunn til å opphalde meg i Oslo ei ekstra helg? Eg har allereie jobba den helga, og no skal eg altså bruke endå meir arbeidstid (eller fritid) på å skrive at eg har jobba den helga. Stønn.

Eg forstår det berre ikkje, og ja, eg blir forbanna. For det er akkurat denne idiotiske trangen til å få dokumentert kvar ein minste fjert vi menneske slepper utav oss som gjer at folk i næringslivet og samfunnet for øvrig klagar på eit stadig aukande skjemavelde som til slutt kjem til å kvele oss alle.

Då blir spørsmålet: Treng eg å bli sint for dette? Mange ville ha reagert med å svara høfleg «eg var att i byen for å jobbe, og eg brukte til saman åtte timar laurdag og sju timar søndag på skriving og dokumentlesing». Ein kan tenkje at slike folk, som reagerer så høfleg, vil vi ha fleire av. Ein kan òg tenkje at slike folk ikkje nødvendigvis driv samfunnet framover, at slike folk faktisk godtek for mykje og at dei såleis indirekte er skuld i at vi ikkje får has på overbyråkratiske krav og eit stadig meir omfattande dokumentasjonshelvete.

For hadde fleire latt seg provosere og tillatt seg sjølve å uttrykkje motstand mot bortkasta tidsbruk og unødvendige krav, ville det truleg vore lettare å unngå at det stadig kjem stadig nye unødvendige krav som stel tida vår.  Eg ønskjer rett og slett at fleire skal bli sinte når vi blir avkrevd å bruke tid på tull, og aller helst skulle vi som let oss provosere over slikt ha organisert oss til fellesskapets beste.

PS! Eg veit at somme reagerer med indignasjon når andre blir provoserte og sinte på den måten som eg sjølv har gitt uttrykk for i denne teksten. Det er greitt, vi er forskjellige og det er bra for samfunnet at somme kan fyre opp, medan andre kan roe ned. Likevel vil eg påstå at vi ikkje må undervurdere den krafta som sinne spelar i samfunnsutviklinga.

Sjølv let eg meg provosere like raskt og sterkt på andres vegne som på eigne vegne. Innimellom pønskar eg ut idear som kanskje kunne vore nyttige for å gjera ting enklare for folk. Eg har brukt min eigen frustrasjon over kor vanskeleg det er å få levert reiserekninga i samband med helsereiser til å pønske ut det eg trur er ein god idé. Ideen min kan spara mange enkeltmenneske for mykje prakk, og mange fleire vil kunne få att pengar dei har krav på. Til alt overmål vil ideen min kunne koste staten masse pengar.

Utgangspunktet for ideen er kor vanskeleg det er for folk å få att pengar for reiser til sjukehus og andre helseinstitusjonar. Sjølv om det har vorte noko lettare med ei nettbasert løysing, er det enno slik at mange aldri får att pengane fordi dei ikkje forstår seg på systemet eller rett og slett leverer kravet for seint. Fristen er berre på seks månader. Det er ikkje vanskeleg å forstå at når folk til dømes har fått kreft eller andre alvorlege diagnosar, kan det vera vanskeleg å få levert reiserekningar innan seks månader.

Eg meiner fristen bør utvidast for slike tilfelle, men uansett vil eg gjera framlegg om ei ny og praktisk løysinga, som truleg vil lette jobben for svært mange. Framlegget mitt er slik: Rett og slett at det skal bli mogleg å levere reiserekninga same dag som du møter til behandling eller undersøking, på den same betalingsautomaten som du uansett skal betale på. I tillegg til å betale på automaten, kan vi få opp eit ekstra alternativ: «Levere reiserekning.» Og så: «Har du reist frå den folkeregistrerte adressa di til denne behandlingsstaden i dag? Viss ja, vil du i så fall allereie no levere ei forenkla reiserekning?»

Så kunne systemet rekne ut kilometertal tur-retur og automatisk betale inn pengane til vedkomande. Gjett om mange menneske som no går glipp av relativt store summar kunne fått pengane sine med ei slik løysing. Ja, det ville vorte dyrare for staten, men dette er pengar som folk har krav på. Denne ideen treng å bli vurdert skikkeleg og ei heilheitleg løysing som inkluderer ei betre nettløysing må pønskast ut, men eg løftar ideen fram som eit døme på at mogleg utvikling kan koma som resultat av nettopp frustrasjon eller sinne. Og så seier eg heilt til slutt med Benny Andersen: «Heller dampe enn støve.»