På to dager har 5-600 potensielle studenter oppsøkt HiMoldes stand på Ta utdanning-messen på Lillestrøm. Mange av dem vet ikke hvor Molde er.

Det opplyser informasjonsrådgiver Jan Ragnvald Eide, som torsdag og fredag har ledet HiMoldes arbeide med studentrekruttering i Norges varemesses lokaler på Lillestrøm.

– De fleste sliter med å sette Molde på kartet, og mange tror det er veldig langt unna Østlandet. Men mange sier at de vet at det er fint i Molde, sier Eide.

HiMolde-standen lokker til seg messepublikummet med brus fra Oskar Sylte og Kahoot-quiz med premie, og på spørsmålet om hvor mange som bor i Molde svarer de aller fleste 80 000 eller 150 000 innbyggere.

– Men når vi viser et bilde av rektor Steinar Kristoffersen, og spør om han heter Frode, Hallgeir, Asbjørn eller Steinar, så svarer alle riktig. Det sier at han ser ut som en Steinar, humrer Eide.

Oskar Sylte-brusen – pære, ananas og sitron – har Eide kjøpt lokalt, og i slike mengder at han mener at kassebetjeningen tok ham for ikke å være riktig klok. Han mener brustilbudet fungerer godt som forfriskning og lokkemiddel, og at de unge messegjestene ofte oppsøker en stand der det allerede er folk.

– Jeg er veldig fornøyd med publikummet vi har møtt her, det er relevante studentkandidater og oppvakte ungdommer, så vi har fått mange fine og gode samtaler med folk. Nå er det knapt noen som sier at studier i Molde er helt uaktuelt. De vi snakker med er interessert i det vi har å tilby, sier Eide.

Han sier at det er veldig mange jenter som spør om sykepleierutdanningen, og at mange av dem allerede har hørt om denne utdanningen i Molde. Videre er det mange som er interesserte i å høre om studieprogrammene i IT og juss.

Utdanningsmessen  på Lillestrøm er starten på messeseongen for HiMolde. Videre i januar og februar skal HiMolde delta på messer i Stavanger, Bergenm Ålesund, Trondheim og Oslo.

I organisasjonsfag lærer vi studentene at organisasjoner kan forstås som instrumenter.

Av LISE LILLBRYGFJELD HALSE og HALLGIR GAMMELSÆTER (medforfatter)

Organisasjoner kan brukes til å oppnå konkrete mål, som å produsere varer eller for å gi våre barn ferdigheter i lesing, språk, matematikk, historie osv. Men studentene blir også fortalt at organisasjoner kan forstås som institusjoner. Det betyr at de er viktige for oss også gjennom den meningen de skaper utover selve produksjonen av noe spesifikt. Det å ha et lokalsykehus, for eksempel, kan gi befolkningen trygghet, selv til oss som ikke er pasienter. Det er dette som forklarer bunadsgerilja og fakkeltog. Og selv om barna kanskje kan lære mer ved å bli busset til byskolen og vareutvalget er større 45 minutter unna, kan barneskolen og butikken oppleves som selve navlen i et lite lokalsamfunn. Organisasjoner har en kvalitet utover den rent instrumentelle, og de kan derfor være verdt å kjempe for.

Å forstå organisasjoner også som institusjoner er viktig for å forstå beslutninger organisasjoner tar. Slik kan vi forstå at organisasjoner er opptatt av støtte og oppslutning blant de som er viktige for deres framtid. Organisasjoner vil strekke seg langt for å framstille seg fordelaktig for kunder, eiere og myndigheter, og beslutningene de tar må forstås i dette lyset. I enkelte tilfeller har beslutningene knapt til hensikt å påvirke organisasjonens instrumentelle funksjoner, altså det som produseres, direkte.

Utdanningsinstitusjoner er også avhengig av støtte og oppslutning utenfra. De må svare på forventninger og formelle krav i lover og forskrifter, levere «excellent» forskning, helst stige på internasjonale rankinger og vise engasjement for innovasjon og bærekraft. For å bli akseptert og belønnet.

Alle studenter ved HiMolde skal gis logistikkompetanse

Som andre institusjoner innen høyere utdanning har Høgskolen i Molde nylig inngått en såkalt utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet. Det ene av tre utviklingsområder i avtalen sier at «alle studenter ved HiMolde skal gis logistikkompetanse». Begrunnelsen er at HiMolde er «vitenskapelig høyskole i logistikk. Det bør bety noe for alle studenter at man får et vitnemål fra en vitenskapelig høyskole i logistikk, også de som studerer andre fag. Logistikkompetanse er etterspurt og nyttig i kombinasjon med andre fag, slik som økonomifagene og helsefagene.» (Sitatene er tatt fra utviklingsavtalen).

Da HiMolde for et tiår siden søkte og tilfredsstilte kravene til vitenskapelig høgskole, bestemte departementet av høgskolen skulle være «vitenskapelig høgskole i logistikk», til tross for at de fleste studentene ved høgskolen, da som nå, studerer ved andre studieprogrammer. Nå, et tiår etterpå, har høgskolens ledelse bestemt at også studieprogrammene innenfor sykepleie, vernepleie, helse- og sosialfag, jus og administrasjon, sport management, samfunnsendring, organisasjon og ledelse, osv. skal gi studentene kompetanse i logistikk.

En instrumentell forståelse

Hvis HiMolde skal forstås som instrument må det bety at denne beslutningen skal realiseres, og at alle studentene som uteksamineres har fått kompetanse i logistikk. Det sier seg selv at det da må defineres og konkretiseres hva «kompetanse i logistikk» er, og at de som skal gi denne kompetansen må være kvalifisert til det. Faglig burde det la seg løse siden HiMolde har en egen avdeling for logistikk og gir doktorgrad i faget.

Det vil likevel arte seg noe merkelig om logistikkavdelingen, uten nye ressurser av et ganske betydelig omfang, plutselig skal ha ansvaret for logistikkundervisning i alle høgskolens programmer. Lettere blir det ikke når vi leser i utviklingsavtalen at kompetanse skal gis studentene «i form av kunnskap i logistikk tilpasset deres fagområde. Det kan være logistikk, supply chain, lean, flyt, planlegging, pakkeforløp osv., alt etter hva som er naturlig i det enkelte fagfelt/studie».

Det er kanskje mye å forlange at de ansatte ved avdeling for logistikk skal kunne bestemme hva slags logistikk som er «tilpasset» juss og administrasjon, sport management, vernepleie eller samfunnsendring, organisasjon og ledelse. Muligens er det også kontroversielt om ansatte i en avdeling skal overprøve den akademiske friheten i en annen. Alternativet er at avdelingenes egne ansatte bestemmer hva som er «logistikk tilpasset deres fagområde».

Problemet er at de færreste av disse fagansatte har noen bakgrunn i logistikkfaget. Hvordan skal man da sikre at de gir studentene logistikkompetanse?

I høst startet høgskolens ledelse implementeringen av avtalepunktet gjennom en bestilling til avdelingene. Studielederne i de ulike programmene fikk jobben med å tolke og operasjonalisere «logistikkompetanse», også i studieprogram som har NOKUT-akkreditering uten logistikkinnhold. De ble bedt om å fylle ut et skjema hvor studiets «spesielle logistikkmessige utfordringer» skulle beskrives, og videre spesifisere konkrete aktiviteter og hvem som er ansvarlige for å nå «målet» innen studiestart 2020. I bestillingen var det ingen krav til at fagansatte som forutsettes å gi studentene denne kompetansen selv har kompetanse innenfor fagfeltet. Entusiasmen var ikke stor hos studielederne, iallfall ikke i vår avdeling. I de fleste tilfellene ble derfor «løftene» til ledelsen relativt løst formulert.

En institusjonell forståelse

Siden HiMolde lenge har fungert godt uten logistikk i alle studier, er det grunn til å spørre hvorfor vår ledelse fikk for seg at den måtte gå til det dramatiske skritt å gripe inn i den akademiske friheten og stille krav om et spesifikt faginnhold i studieprogrammene. Begrunnelsen vi har fått er at det skyldes usikkerhet om akkreditering som vitenskapelig høgskole i logistikk. Mer logistikk altså, men kanskje ikke mer vitenskapelighet?

I 2016 ble akkreditering som vitenskapelig høgskole innskjerpet. Institusjonen skal ifølge forskriften ha «en tydelig faglig profil» (§ 3-7, 1), og «En vesentlig del av institusjonens studietilbud, forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid og faglig utviklingsarbeid skal være innenfor doktorgradsstudiets faglige område» (§ 3-7,4). HiMolde har naturligvis måttet tolke dette kravet. Vi kunne valgt å ikke gjøre noe, og håpe at lite skjer. Det er tross alt uklart hvor stor «en vesentlig del» er. Alternativt kunne vi gjøre noe for å oppfylle forskriftens krav til vitenskapelig høgskole. Ved å foreslå det ovennevnte punktet i utviklingsavtalen til KD kan høgskolens ledelse, kanskje på KD anmodning, eller dets bifall, påstå at å utvide institusjonens studietilbud i logistikk sikrer akkrediteringen og statusen som vitenskapelig høgskole i logistikk.

En slik institusjonell forståelse kan forklare hvorfor det er lagt så lite vekt på å kvalitetssikre den aktuelle kompetansen i alle program. Dette kan også forklare hvorfor den instrumentelle begrunnelsen for «logistikk til alle» er så lite overbevisende: «Det bør bety noe for alle studenter at man får et vitnemål fra en vitenskapelig høyskole i logistikk, også de som studerer andre fag. Logistikkompetanse er etterspurt og nyttig i kombinasjon med andre fag, slik som økonomifagene og helsefagene.» Dette kan vel knapt kalles en faglig, eller vitenskapelig, begrunnelse. Om de hadde plass ville nok mange fagmiljø gjerne hatt mer av mye annet inn i studieprogrammene, heller enn en kompetanse som ikke en gang er definert.

Med en manglende faglig begrunnelse og implementering, kan det synes som det ikke er så nøye om studentene faktisk får kompetanse i logistikk. HiMoldes vedtak må dermed primært ha en annen funksjon. Ifølge organisasjonsteorien kan dette være å oppnå legitimitet hos viktige støttespillere. Når dette er den primære funksjonen skjer også det som i organisasjonsfaget kaller dekobling. Dette betyr at organisasjonens kjerneproduksjon skjermes fra vedtaket. Vedtaket iverksettes på en overflatisk måte, og får liten betydning for, i dette tilfellet, undervisningen og den kompetansen studentene faktisk får. Hvis omgivelsene godtar det, kan HiMolde øyensynlig leve godt med en svært pragmatisk tolkning av hva logistikk er, og om studentene faktisk får noe som kan kalles logistikkompetanse.

De amerikanske professorene Meyer og Rowan, som først påpekte hvordan organisasjoner later som de opptrer instrumentelt og rasjonelt mens det de er ute etter er legitimitet, pekte også på at denne aktiviteten kan være irrasjonell. Den er rasjonell om den sikrer organisasjonen støtte, men samtidig irrasjonell om den krever ressurser som bedre kan brukes til å utføre primærproduksjonen. Vi kan vel trygt fastslå at det er slik også i vårt tilfelle. Når tiden til primæroppgavene fra før ikke strekker til, oppleves slike initiativ som forstyrrende og uten mening. De stjeler tid, og gir verken mer eller bedre undervisning og forskning.

Akademisk frihet og faglig kvalitet

Vårt formål er ikke trekke i tvil at logistikk kan være en nyttig kompetanse. Saken handler ikke om logistikk, men om de problematiske sidene ved selve beslutningen og implementeringen av den, som har gått tilnærmet upåaktet hen.

Vi kan ikke se at spørsmålet om institusjonsakkreditering har vært diskutert i fagmiljøene og at det konkrete utviklingsmålet er særlig forankret utenfor ledelsen. I tilgjengelige møtereferater finnes ikke spor av slike diskusjoner. Det var først i styremøte den 8. mars 2018 forslaget om at alle studenter ved HiMolde skulle gis logistikkompetanse kom opp. Det ble vedtatt og innsendt til departementet. Da det skulle iverksettes sist høst kom det som en overraskelse på flere av oss som, skulle man tro, skal iverksette det. Det styrker oss i troen på at utviklingsavtalens punkt 3 ikke er særlig gjennomtenkt utover å være logistikk for galleriet.

Selv om beslutningen om at alle studenter skal ha logistikkompetanse primært er institusjonell, er den likevel en klar utfordring av den akademiske friheten. Denne friheten er ikke til for oss akademikere, som noen kan tro. Nei, den henger tett sammen med kvaliteten i undervisningen og forskningen. Som vi påpekte over, når ledelsens beslutninger begrenser denne friheten kan vi ende med at fagansatte må undervise i fag de strengt tatt ikke har kompetanse i, og at dette fortrenger andre kunnskapsområder i våre studieprogrammer. Den faglige kvaliteten i studiene blir i begge tilfeller skadelidende.

Det andre aspektet handler om etikk. Om det er slik at vi ikke investerer ressurser og kompetanse for å sørge for at studentene faktisk går ut med logistikkompetanse, må vi som fagansatte fronte noe som vi faglig sett ikke kan gå gode for. Dette går på vår faglige integritet og hederlighet. Saken har derfor prinsipiell betydning. I det lange løp har vår institusjon alt å vinne på å sette den akademiske friheten høyere enn det som er gjort i dette tilfellet.

La oss for ordens skyld legge til at konseptet med utviklingsavtaler sannsynligvis disponerer for mange flere tilfeller av institusjonelle heller enn intenderte instrumentelle konsekvenser. Idéen om å kunne styre akademisk frie institusjoner ovenfra og ned, sågar med mindre ressurser (jf. ABE-reformen), oppfattes kanskje som god på toppen, men på vei ned dit den skal ha konsekvenser omdannes den lett til det departementet i andre sammenhenger kaller tidstyver. Imens kan regjeringen intetanende vise til initiativene den tar for økt kvalitet i høyere utdanning og forskning.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.

Lean, flaskehals og variasjon sto på programmet da sykepleiestudenter på tredjeåret ved HiMolde sist uke for første gang fikk undervisning i logistikk.

– Undervisningen var et ledd i utvikligen av logistikkfag for sykepleiestudentene, sier førsteamanuensis Berit Helgheim.

HiMolde har i utviklingsavtalen med Kunnskapsdepartementet som ett av tre hovedmål at alle HiMolde-studenter skal gis logistikkompetanse fra studiestart høsten 2020.

Helgheim – som har bakgrunn som sykepleier, sto for brorparten av det intensive logistikkurset, mens postdoktor Birgithe Eckermann Sandbæk – som har bakgrunn som lege, var med på å arrangere et terningsspill om variasjon og kapasitet for studentene: The standard dice game.

Helgheim sier at hun over tre timer underviste om pasientforløp og pakkeforløp i helsevesenet. Hun opplyser at pasientforløp som begrep kom inn for fullt i helsesektoren på midten av 2000-tallet, og dreier seg om indvidene, mens pakkeforløp handler om diagnoser og hvordan disse håndteres innenfor institusjonene.

– Det var et et kostnadsfokus knyttet til introduksjonen av dette, men metodikken ga også kvalitetsforberdringer, sier Helgheim.

Over fem timer ga Helgeim sykepleiestudentene innsikt i sentrale logistikkemner som flaskehalsproblemer, Lean-metode og variasjon.  Hun sier at studentene ble bedt om å komme med eksempler på flaskehalser i helsesektoren, og at de pekte på sånt som antall operasjonsstuer på et sykehus eller antall sykepleiere i hjemmesykepleien, og på tilgjengelige anestesileger på et sykehus.

Helgheim ga også studentene en innføring i naturlig vs. kunstig variasjon. Naturlig variasjon kan være f. eks. antall lærhalsbrudd et sykehus håndterer per dag, mens kunstig variasjon er systemskapt.

– Kunstig variasjon kan oppstår når det er underdekning på en ressurs, da kan f. eks. flere pasienter bli kategorisert som akutttilfeller for å få tilgang til ressursen, sier Helgheim.

HiMolde-professor Solveig Karin Bø Vatnar sa i et foredrag på campus i dag at partnerdrap rammer sosialt skjevt, noe som bidrar til at det er vanskelig å forebygge.

Vatnar, som er professor i psykologi, holdt i dag et tiltredelsesforedag med tittelen «Vold og drap i nære relasjoner – forskning som bidrag til myteknusing» for et fullsatt auditorium.

Hun sa at norske partnerdrap hyppigst forekommer i marginaliserte grupper som sliter med rusproblemer og/eller psykisk sykdom, samt at innvandrere er overrepresentert, noe som gjør det å forebygge partnerdrap vanskelig.

I perioden 1990 til 2012 ble det i Norge registrert totalt 177 partnerdrap – i 157 tilfeller var gjerningspersonen mann, mens kvinner drepte i 20 av tilfellene. For nevnte periode gir dette et snitt på åtte partnerdrap i året. Vatnar kunne også opplyse at cirka 25 prosent av partnerdrapsakene tok gjerningspersonen også selvmord.

Vatnar sa at undersøkelser i Norge viser at når det gjelder utøvelse av mindre alvorlig partnervold, så er det ingen kjønnsforskjell. Men kvinner er fire ganger så ofte ofre for alvorlig partnervold, og sju ganger så ofte ofre for partnerdrap.

Sett i et internasjonalt perspektiv, er forekomsten av drap i Norge svært lav, med 0,6 drap per 100 000 innbygger. I 2019 var 28 drap her til lands, hvorav fire var partnerdrap.

– Det er ikke spesielt farlig å være kvinne i Norge, sa Vatnar.

Vatnar sa at i norsk rett tolkes partnerdrap der gjerningsperson og offer har innvandrerbakgrunn annerledes enn øvrige partnerdrap, og gjerningspersonene i disse sakene straffes hardere. Menn straffes også hardere enn kvinner for partnerdrap.

Mange er blitt hektet på sjakk etter at Magnus Carlsen nådde verdenstoppen.

Det er rett nok lite trolig at TV-kanaler i Norge vil slåss om rettighetene dersom en VM-match skulle bli spilt mellom for eksempel en russer og en inder, men at interessen ikke avtar – det er nå over seks år siden NRK for første gang sendte en VM-match – viser at sjakk kan være svært god TV-underholdning når det presenteres på riktig måte. Høye seertall forutsetter at en nordmann hevder seg i toppen, men interessen virker mer varig enn den for eksempel var i den (i Norge) marginale idretten curling, hvor hundretusener satt oppe til langt på natt for å se Norge vinne OL-finalen i 2002. Så vidt jeg husker virket interessen noe mindre da det samme skjedde åtte år senere. Til og med jeg slo av og la meg for å sove.

Samtidig er Carlsen kontroversiell på en måte som minner ikke så rent lite om Petter Northug. Han forsøkte å kuppe sjakktinget sist sommer gjennom å starte en ny klubb (og betale medlemskap for inntil 1000 medlemmer) som ville inngå avtale med et spillselskap. Dette bryter naturligvis med foreningers demokratiske prosedyrer og verdier, og allianser med spillselskap er dessuten kontroversielt også av andre grunner. Dette lyktes ikke, men Carlsens klubb har nå inngått en egen avtale med spillselskapet.

Denne kommentaren skal ikke primært handle om sjakkens eller idrettens forhold til spillselskaper, eller spørsmålet om hvorvidt Carlsen representerer verdier som er uforenlige med verdiene i demokratiske frivillige organisasjoner, men slike konflikter utgjør likevel en viktig del av bakteppet. I forbindelse med årets Idrettsgalla var det nemlig stor misnøye med at Carlsen ikke var nominert til prisen som årets navn. Hovedpersonen var forundret selv, ikke minst fordi han tidligere har vunnet prisen og vært nominert ved to andre anledninger. Han fikk dessuten en slags ekstrapris på Idrettsgallaen allerede i 2009.

Det er flere som mer enn antyder at utelatelsen av Carlsen i år skyldtes nettopp måten han har utfordret sjakkforbundet på. Det er vel å merke et forbund som ikke er en del av den organiserte idretten og som NIF dermed strengt tatt ikke har noe med å legge seg borti, men sjakkforbundet representerer likevel de samme verdiene knyttet til frivillighetskultur og demokrati.

Derimot har Carlsen ikke blitt nominert til for eksempel årets mannlige utøver. Det virker som den organiserte idretten dermed reserverer seg mot forestillingen om sjakk som idrett, mens Carlsens popularitet likevel ofte har ført til at de gjerne vil sole seg i glansen av ham. Det er jo unektelig interessant at årets navn på en idrettsgalla bedriver en aktivitet som er utdefinert fra den organiserte idretten.

Det er dette jeg skal si noe om: I hvilken forstand er sjakk (eventuelt) idrett? Her skal jeg konsentrere meg om idrettsbegrepet uten å skjele for mye til det ikke helt synonyme og litt videre begrepet sport. Forholdet mellom sport og idrett er i seg selv ytterst interessant, men er noe jeg eventuelt får komme tilbake til. For eksempel er det fullt mulig å argumentere at Carlsen driver med sport, men ikke med idrett.

Det er ingen tvil om at sjakk tilfredsstiller kravene for å bli klassifisert som idrett i den opprinnelige norrøne betydningen av ordet. Der dekket begrepet store prestasjoner av både fysisk og åndelig karakter. En dyktig skald var idrettsmann så god som noen.

Men i vår tids forståelse av idrett reserveres begrepet vanligvis for aktiviteter der kroppslige ferdigheter er det sentrale, og avgjørende for resultatet i idrettskonkurranser, skriver idrettsfilosofen Sigmund Loland. Forstått som konkurranseaktivitet handler det om faktorer som utholdenhet, hurtighet, styrke, kroppslig koordinasjon og presisjon, og ofte om en kombinasjon av flere av disse elementene.

Sjakk derimot, er en intellektuell aktivitet. Når Carlsen spiller blindsjakk flytter han ikke en gang brikkene selv. Det som utspiller seg på brettet er utelukkende et resultat av spillernes mer eller mindre avanserte tankevirksomhet; deres strategier og planer.

Det er selvsagt likevel viktig for sjakkspillere å være i god fysisk form. Den mentale utholdenheten avhenger utvilsomt til en viss grad av den fysiske. Rett nok har det gjennom tidene vært flere sjakkspillere på verdensmesternivå som både har vært storrøykere og som har hatt betydelige alkoholproblemer, men det er jo til en viss grad tilfelle i også ordinær idrett, i hvert fall inntil nylig.

Forskjellen er faktisk ganske fundamental. Utfallet av et sjakkparti er et resultat av hvem av spillerne som har tenkt lengst og best. De utfører en kroppslig handling gjennom å flytte brikken, men det er verdien av og kvaliteten på tanken bak som til slutt blir målt, ikke selve trekket. I det aller meste av annen idrett er det den kroppslige styrken, utholdenheten eller presisjonen som blir målt. Strategi og plan kan også være viktig i mange idretter, men i tillegg til å legge en fornuftig plan må utøveren faktisk evne å gjennomføre den rent kroppslig. En fotballspiller kan legge en lur plan om å vri spillet ut på venstre kant, men planen er fåfengt om han ikke er i stand til å slå en presis pasning. En sjakkspiller som legger en plan om å flytte bonden til h4 har derimot ingen problemer med å utføre selve handlingen.

Konkurranseidrett forstås derfor vanligvis som konkurranser hvor det som måles er en eller annen form for kroppslig ferdighet, men hvor ferdighetene ofte må kombineres med taktiske, strategiske eller estetiske ferdigheter eller kriterier.

Dette er én av grunnene til at mange i idrettsbevegelsen nok er skeptiske til å inkludere sjakk i sin egen organisasjon. Den andre vesentlige grunnen er sjakkens forhold til barneidrettsbestemmelsene, som er et helt annet spørsmål som jeg ikke skal ta opp her. La meg også legge til at det ikke er alle i sjakken heller som har noe ønske om å bli en del av den organiserte idretten.

Men dette er naturligvis ikke hele saken. Ett poeng er at det til tross for dette likevel finnes en sjakklinje på et toppidrettsgymnas. Idretten er altså ikke enig med seg selv, og som nevnt har den tidligere ikke vært fremmed for å ha Carlsen som trekkplaster i sine egne galla-arrangementer.

Enda mer interessant blir dette når vi vet at gaming, eller e-sport, gradvis blir interessant for idretten. Til og med IOC har luktet på dette miljøet, opptatt som de er av å rekruttere ungdom, ikke minst som publikum. E-sport er en betydelig publikumssport. Til og med på idrettsgallaen var det en gamer til stede og delte ut en pris.

Intuitivt vil de fleste kanskje tenke på e-sport som enda fjernere fra vår tids forståelse av idrett enn sjakk, men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Nå er ikke jeg noen ivrig gamer selv, snarere tvert imot, så dette vet jeg lite om. Men flere spill jeg har vært borti har – i motsetning til sjakk – forutsatt både hurtighet og presisjon, altså kroppslige ferdigheter. Det kan for eksempel ha en del til felles med en idrett som skyting, som heller ikke forutsetter utstrakt fysisk aktivitet, men som stiller store krav til presisjon og stødighet på fingeren.

Det synes med andre ord som om det å betrakte sjakk som idrett, forutsetter en justert idrettsdefinisjon. Det kan være gode grunner til det, ikke minst om vi tar begrepets norrøne bakgrunn i betraktning. Men at sjakkspillere bør være i god fysisk form, er ikke noe argument med hensyn til den relativt fundamentale forskjellen mellom sjakk og idrett som jeg har forsøkt å argumentere for her.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.

Saturday night, more than 100 students gathered at the first party of the year to celebrate the opening of Vinteruka 2020

By UMID MIRZAEV

This year’s Vinteruka (The Winter Week) will last from 20 to 26 January, offering many events for participants. Before going to the main activity to Strandafjellet, the students will have the opportunity to warm up at some events, as was the case with Silent Disco.

It might be difficult to imagine how people can dance in dead silence with the music in the headphones. Does everyone have the same music? You can imagine how awkward it looks from the side when all people move to different rhythms. That’s exactly what I thought while walking to Smuget student bar, where this unusual disco was held.

However, reality was much better than expected. As soon as headphones fall on ears, you become a part of those who hear the sound. There were two DJs who played different types of music and you can always switch between them. You can look at the people around and mentally understand what music is playing in their ears. Meeting glances with dancing people who have the same color illumination on the headphones, you exchange smiles – as if you know something that other people don’t.

“We have two DJs competing with each other, they try to get more people on their team and they work really hard to try to find music that relates to the most students,” explained Daniel Orrem, a student of University of Bergen, who was been invited to the party by his friends from HiMolde.

“It’s really cool. It’s not my first experience in it because I went to Silent Disco during Åpningsuka and it was pretty great. You have these headphones and when you take them off, you don’t hear any music. For me, it’s not a huge difference between concepts of the regular party and Silent Disco,” said Emma Tilman Haugland, a first-year bachelor’s student in law and administration (juss og administrasjon).

“It’s really fun because you can always change the music on headphones. I think we should have more events like this,” added student Kaja Engan.

“It’s going well and rocky, we have different kinds of music and we love all of them. We’re enjoying so far. This is my first Silent Disco party ever,” said Pratigya Bhattarai, a first-year master’s student in logistics from Nepal.

Organizers had to cancel several activities due to lack of snow in Molde. However, Vinteruka 2020 looks promising because Silent Disco was a great success!

Sunday afternoon, student organization iFri took a group of students on a short hike to the gapahuk in the hillside close to campus for a BBQ on a bonfire and games,

By RABAH TAIF

iFri, an outdoor student’s organization for all students at Molde university college, arranged the event as part of Vinteruka 2020 (The Winter Week).

The hike took place yesterday at 15.00 pm. Organizers from iFri appeared first at campus waiting for all other participants to gather. It was like a little hiking in the beginning, going from campus through the terrain to the gapahuk (a lean-to) above campus.

«We organize this event so that people can get together and get to know each other, both Norwegians and internationals, and also see the beautiful nature, and experience how to make food outside. They can see how nice bonfire actually is, and just have good conversations,” said Kristina Haavik, a Norwegian second year master’s student at Molde University College and a leader of the iFri organization.

After a 20 minute hike, students arrived at the gapahuk, located in the hillside right above Molde campus. The students enjoyed the crackling bonfire, and soon Ifri organizers started serving pinnebrød (twist bread) and sausages that could be cooked over open flames, and hot chocolate to all participants. There was also played some nice and relaxing music.

«It was my first time to see a bonfire like this, when i is really cold and chilly, with nice music, a lot of food and hot chocolate. I really enjoyed it,» said French student Malo Le Goff, a second year master’s student at Molde University College.

After food, the organizers informed the students that they have arranged for them a little nice game in the form of a Limbo dance contest, and all participants were excited to play and win the game. It was a hard and funny competition which ended when iFri leader Kristina Haavik was declared winner of the game.

A few minutes later, the iFri organizers ended the bonfire event and all the students went back campus. It was really a great place to experience a first bonfire afternoon in dark and cold conditions during January in Molde.

 NSO-representanter i Molde sier organisasjon skal passe for både små og store medlemslag.

I går tok velferds- og likestillingsansvarlig Fam Karine Heer Aas og organisasjonsrådgiver Mari Winsents  turen fra Norsk studentorganisasjons lokaler i Pilestredet .i Oslo for å møte tre fra styret i Studenttinget i Molde – på Molde campus.

Bakgrunnen er at moldelaget i november fattet førstegangsvedtak om å melde seg ut av NSO.

Etter møtet møtet oppsummerer Heer Aas at de tre moldestudentene de møtte hadde spørsmål om hva de får igjen for å være medlemmer, og om hvordan organisasjonen kan bistå laget og være tettere på. Hun viser til at NSO har en produsert en ny rapport om styring og medvirkning, og mener det er mulig å komme moldestudentene i møte.

– Vi skal gjøre det vi kan, være der og se behovene, sier Heer Aas.

Winsents sier NSO også vil vise hva de har av kurs og foredrag, og oppfordre studentene til å ta tilbudene i bruk. Hun sier at NSO har både små og store medlemslag, og må passe til begge deler

– Vi må være bedre, understreker Heer Aas, som sitter i NSOs arbeidsutvalg.

– Har noen lag tidligere meldt seg ut av NSO?

– Nei, det er ingen som har gjort et andregangsvedtak om det, sier Winsents.

Neste onsdag er de tilbake i Molde for å møte hele Studenttinget i Molde.

– De skal få stille spørsmål., og vi skal svare etter beste evne. Vi lærer mye om hvordan det er å se NSO fra Molde, sier Heer Aas.

HiMolde-student Markus Lilleheil, og styreleder i studenttinget, var tilsted på møtet. Han sier at en av utfordringene i Molde er å holde kontinuitet i arbeidet med studenttinget. Han mener NSO har mye å hente på være tidlig ute med å bistå nye medlemmer i moldelaget.

Lilleheil skal også delta på en samling for lagsledere som NSO holder i Tromsø i helga..

Sjøkrigsskolens kadetter fikk nylig toppkarakterer på eksamen i matematikk ved HiMolde, men tross omvedt undervisning strøk studenter i Molde og Kristiansund strøk i samme omfang som tidligere år.

Førsteamanuensis Per-Kristian Rekdal og høgskolelektor Bård-Inge Pettersen la i fjor ned et betydelig arbeid i å legge om høgskolens matematikkundervisning fra å være forelesningsbasert til å fokusere på løsning av obligatoriske matteoppgaver i studentenes arbeidstid på campus. Et sentralt element i omvendt undervisning er at studentene ser korte videoforelesninger for å forberede seg før de løser matteoppgaver i grupper.

Eksamensresultatet etter debutsemesteret viser seg å være omtrent som tidligere, med unntak av 16 kadetter som utdanner seg til logistikkoffiserer (tidligere ofte kalt intendant) ved Sjøkrigsskolen i Bergen. Kommandørkaptein Remi Jakobsen ved Forsvarets høgskole opplyser at over 80 prosent av studentene på den militære logistikkutdanningen fikk toppkarakten A i MAT100 på eksamenen før jul.

Kadettene fulgte nøyaktig det samme opplegget som studentene i Molde og Kristiansund.

– Matematikkurset fra HiMolde har vært særdeles bra – langt over vår forventning, sier Jakobsen.

Inntakssnittet for de nevnte sjø-, hær- og luftkadettene er rundt 4,7, men de er også igjennom evnetester og fysiske tester, samt intervjuer, før de får plass på utdanningen. Jakobsen sier Sjøkrigsskolen krever at studentene er disiplinerte, og at det stilles høye forventninger til dem. Her er all undervisning obligatorisk. Ifølge Jakobsen bruker studentene 55-60 timer i uka til å arbeide med studiene sine.

– Alle kadettene løste samtlige obligatoriske oppgaver i sin helhet, sier Jakobsen.

I Molde og Kristiansund gjorde ikke alle MAT100-studentene det.

– Det er det jeg alltid har sagt: Hardt arbeid outperformer talent! Vil du arbeide steinhardt, så får du resultater. Kadettene på Sjøkrigsskolen er drømmestudenter. De går den ekstra lengden, sier Per Kristian Rekdal.

Bård-Inge Pettersen er enig:

– Man må gjøre innsatsen!

Da Rekdal og Pettersen i høst la om til omvendt undervisning, gjorde de noen korrigeringer underveis i semesteret basert på tilbakemeldinger fra studentene. Opprinnelig var kravet at studentene skulle levere mer enn 50 prosent rett på en høy andel av de obligatoriske oppgavene (arbeidsmengden på de obligatoriske oppgavene var doblet sammenlignet med tidligere år), men kravet ble justert til null fordi mange studenter mente at det ble for arbeidskrevende. PK sier at mange studenter endte opp med å løse mellom 10 og 20 prosent av de enkelte obligene.

– Det ble for mye misbrukt at vi firte på arbeidskravet, konstaterer Rekdal i ettertid.

Han og Pettersen sier at de denne våren prøver ut et nytt regime knyttet til arbeidskrav i statstikk (MAT110) og lager- og produksjonsstyring (SCM200): Alle obligatoriske øvinger må leveres – ikke bare en andel, og øvingsbesvarelsene må være mer enn 75 prosent korrekt. Erfaringene de henter i vår, vil de ta med seg i det videre arbeidet med omvendt undervisning i MAT100, som Rekdal humoristisk benvner som MAT2020.

De to peker på at omleggingen i mattekurset har flere positive effekter som ikke fremkommer av strykprosent og karaktersnitt. Det ene er at langt flere studenter faktisk møter til eksamen, noe som kan tyde på at omleggingen motvirker studentfrafall. Inkludert studentene i Bergen, var det totalt 201 som tok eksamen i MAT100 før jul, noe som er ny rekord ved høgskolen.

– De motiverte studentene gjorde det bedre på eksamen enn tidligere, og studenter som strøk har vært tidlig på offensiven og spurt når konteeksamen kommer, sier Pettersen.

De to sier at studentene – verken i Molde eller Kristiansund – ikke har reagert negativt på at det ble innført møteplikt i MAT100.

– Det gir studentene en følelse av tilhørighet i klassen, sier Rekdal, og Pettersen legger til:

– De kommer lett i rutine med å møte opp.

Tirsdag fra klokka 10 kan alle interesserte følge høgskolstyrets møte på direktestrøm. – Vi ønsker å være åpne og transparente, sier høgskoledirektør Gerd Marit Langøy.

På sakskartet den dagen står blant annet arbeidet med studentrekruttering, HiMoldes plass blant institusjonene i UH-landskapet (struktur), Campus Kristiansund og utnevnelse av æresdoktorer.

Se hele sakslista her – og følg møtet på denne lenken.

Professsor Steinar Kristoffersen, som er HiMolde-rektor og styreleder, sier at hensikten med å strømme styremøtene er at alle som er interesserte i høgskolens virksomhet skal få tilgang til informasjon på en enkel måte.

– Sakene har ofte lange forløp. Videostrømming kan bidra til at flere får innsikt i hele prosessen. Jeg tror dette kan skape mer interesse og engasjement rundt høgskolen, sier Kristoffersen.

Langøy sier hun tror det er de høgskoleansatte som primært er mest interesserte i å følge styremøtene direkte, og at mange trolig vil høre direktestrømmen som radio i bakgrunnen når møtene pågår.

Hun tror ikke videostrømming vil føre til at styremedlemmene eller andre som deltar i møtene vil legge bånd på seg:

– Jeg tror man glemmer det ganske fort. Jeg har selv blitt strømmet i mange år i forbindelse med møter jeg har deltatt på, som i kommunestyre og formannskap i Molde, og det gjør ingen stor forskjell. Det som er en fordel, er at folk kan få med seg alt du sier, for når pressen referer fra møter så gjengis ofte bare to-tre setninger av et langt resonnement.

Kristofferen sier at det skal være trygge rammer rundt styremøtene, og at strømmingen har til hensikt å være inspirerende for styrets medlemmer – ikke skremmende. Derfor skal strømmeordningen evalueres etter ett år.

Den mest kuriøse saken på tirsdagens møte handler om utnevnelse av æresdoktorer. Høgskolen har ikke utnevnt æresdoktorer siden 2006, da æren tilfalt adm. dir. Sturla Steinsvik og professor Kurt Jörnsten.

– Dann og vann kommer det forslag om personer som fortjener æresdoktorat. På styremøtet tirsdag er det lagt opp til en prinsippdiskusjon om ordningen, for det blir feil å ta den debatten når det ligger konkrete navn på bordet, sier Langøy.

Den mengda naturressursar vi menneske forbrukar, som olje og vatn, er ofte problematisert. At forbruket vårt av sand og grus er kritisk høgt, er kanskje dei færraste klar over. For framtida vår sin del må temaet truleg engasjere langt fleire.

Sjølv høyrer eg kvar veke på ein tysk podcast som heiter «Hintergrund». Der får eg høyre om saker som ikkje nødvendigvis er øvst på dagsorden i Noreg, men som i høgste grad er interessante og viktige. Episoden «Sand» frå 5. januar i år var ein slik. Og den skremte meg, må eg innrømme.

Etter vatn er sand nemleg den naturressursen som det blir brukt mest av. Sand og grus av forskjellig kvalitet gøymer seg i betong, teglstein, glas, gater og dammar. Forbruket og etterspørselen er lite dokumentert, men anslaga viser at forbruket nok har tredobla seg på 20 år. Det årlege forbruket er så stort at det ville vore nok til å byggje ein 20 meter høg og 20 meter brei mur kring ekvator – kvart år.

Sjølv om det er enorme sand- og grusressursar i mange land, er ressursane likevel forgjengelege. Sand er jo eit resultat av erosjon av fjell gjennom tusenvis av år på grunn av is, regn, bekkar, elver, bølgjer og vind. Avsetningane av sand finn vi mest av i elver og i havet. Det skremmande er at dersom ein tek utgangspunkt i forsiktige anslag, er det årlege uttaket av sand dobbelt så stort som den mengda sand verdas elver avset.

Per innbyggjar brukar Singapore mest sand. Dette er ein liten stat som har bestemt seg for å forstørre landarealet sitt. Singapore var 581 kvadratkilometer den 9. august i 1965, då dei vart uavhengige frå Storbritannia. Sidan har dei brukt meir enn 500 millionar tonn sand for å utvide landarealet meir enn 20 prosent. Dei har importert sand frå Indonesia, Malaysia, Thailand og Kambodsja for å oppnå dette.

Som eit resultat av massive sanduttak til bruk i Singapore, har heile strender forsvunne. I Indonesia har 24 sandøyer rett og slett runne ut i havet. Dette har ført til at den økonomiske sona til Indonesia har vorte endra, og dei har mista rettar i havet på grunn av arealtapet.

Indonesia, Malaysia og Kambodsja har no innført eksportforbod, og Singapore kjøper derfor sand frå mellom anna Australia. Prisen på sand har stige kraftig etter eksportforboda, og dette har ført til ein stor illegal marknad. Og prisen aukar ikkje berre i Asia: Prisauke på sand over heile verda fører til rovdrift på sandressursane.

For Singapore med sitt sandbehov er trass alt eit lite land, og det finst mange andre land der etterspørselen er stor. I absolutt forbruk av sand er Kina størst. Det blir bygd nye hus, dammar og gater i eit enormt tempo der.

Utruleg nok har Kina dei tre-fire siste åra brukt meir sand og grus til betongproduksjon enn USA har gjort dei siste hundre åra. Kina står truleg no for mellom 55-58 prosent av verdas sand- og grusforbruk.

Det blir forventa at Afrika kjem etter, eit kontinent der prognosane tilseier ei dobling av folketalet innan 2050. Auka etterspurnad heng sjølvsagt saman med folketalsauke, men òg med at stadig fleire menneske flyttar til byar. Afrika har lite sand bortsett frå i kystområda. Problemet med sand frå desse områda er at sand med høgt saltinnhald eignar seg dårleg til høghus og anna der betongkvaliteten er særleg viktig.

Den forventa auken i betongproduksjon er på 5,5 prosent årleg verda over. I Hintergrund-episoden «Sand» blir eit årleg tak på uttak av sand og grus drege fram som nødvendig å vurdere.

Det er viktig å vita at all sand ikkje er sand i denne samanhengen. Ørkensand, som ein skulle tru det fanst meir enn nok av, er for rund og finkorna til å eigne seg i betong. Sand som er resultat av erosjon andre stader i verda har ein annan struktur og er meir kantete, og eignar seg derfor betre til sterke byggjeelement.

Det beste er å ta ut sand frå sandtak på land, men etterspørselen og prisen gjer at det oftare og oftare blir teke sand i og ved elver og frå kysten. Dette fører til erosjon, at landområde forsvinn ut i elver og hav.

Somme stader trengjer saltvatn lenger inn på land på grunn av uvettige sanduttak og øydelegg landbruksjord. Andre konsekvensar er at grunnvasstanden søkk, at drikkevatnet blir forureina og at risikoen for flaum stig. Det har også dramatiske konsekvensar for ville dyr og økosystema i dei ramma områda.

Uttak av sand er ikkje regulert i alle land, og i somme av dei landa som har regulert sanduttak finst det òg problem. Som i India, der det har utvikla seg mykje kriminalitet knytt til verksemda og der det er 7000 ulovlege uttaksstader. Kina har forbode uttak av sand frå elver, noko som er positivt. Når både Kina og andre land byggjer demningar i store elver, stoppar dei likevel sanda frå å renne vidare nedover i elvene.

Det er ikkje berre enkelt å bremse forbruket av sand og grus. Mellom anna er det framover eit stort behov for å demme opp mot havstiging og aukande stormar. Som samfunn er vi alt for avhengige av sanda, men bruken av sand må regulerast betre og det må forskast på erstatningar.

Når 80 prosent av verdas befolkning førebels bur i hus som ikkje har meir enn to etasjar, kan vi jo også spørje om det er rett at nye hus stadig bør vera høghus – der ein ofte bruker store mengder betong – eller om det heller bør satsast på lågare hus og andre byggjemateriale. Eg for min del tenkjer at bruken av tre som byggjemateriale bør få sin store revolusjon der det er mogleg.

Sand og grus har vore sett på som eit andreklasses og evigvarande råstoff. Etter å ha dukka ned i ein tysk podkast har eg slutta å sjå på det slik…

NB! Alt det eg skriv om i denne teksten er henta frå Hintergrund-episoden «Sand» frå 5. januar 2020, og innhaldet er omsett frå tysk av meg. Eg tek atterhald om at noko kan vera feil omsett, sjølv om eg trur alt skal vera rett. Når det gjeld mengdene sand som er nemnt, er dette basert på anslag og ikkje nøyaktige registreringar. Men Hintergrund-redaksjonen understrekar at det er snakk om forsiktige anslag. Det kan altså vera verre enn dei nemnte tala viser.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.

Det er kanskje riktig at indere er like besatt av renhet og urenhet som europeere av rasjonalitet. Dag Erik Bergs nye bok om dalitenes rettighetskamp viser iallfall at grensene mellom renhet og urenhet ikke lar seg viske ut gjennom lovgivning.

Av THOMAS HYLLAND ERIKSEN

Ikke mange nordiske statsvitere har spesialisert seg på indiske forhold, og enda færre har fordypet seg i kastevesenet med særlig fokus på de såkalt uberørbare, dalitene. Dag Erik Berg er kanskje den eneste. Til gjengjeld har han arbeidet med temaet i en årrekke, grundig og tverrfaglig, og hans forskning er eksemplarisk; etterrettelig, nyansert, empirisk godt dokumentert, teoretisk relevant. Foruten den svært omfattende faglitteraturen, trekker Berg veksler på en rekke forskningsopphold i landet, der han har intervjuet og gjort observasjoner, nesten som en antropolog. Hans nye bok Dynamics of Caste and Law må betraktes som en begivenhet, og den vil få lesere langt ut over Norges grenser, ikke minst i India.

Som tittelen tilsier, er forholdet mellom kaste og lovverk et hovedtema. Imidlertid er loven, som boken gang på gang viser, utilstrekkelig for å beskytte dalitene mot undertrykkelse og ekskludering. En mulig konklusjon etter å ha lest Bergs historiske gjennomgang og analyser av konkrete saker – voldtekter, massakrer, angrep – er at kaste ikke lar seg regulere med lov alene, selv om rettsvesenets betydning som appellinstans og mulig garantist mot overgrep ikke skal undervurderes.

Så mye som 20 prosent av Indias befolkning klassifiseres som uberørbare eller daliter, og en studie publisert i januar 2020 tyder på at halvparten av alle hushold i det nordlige India (de indo-europeisktalende delstatene) fremdeles praktiserer uberørbarhet, sytti år etter at det ble forbudt gjennom grunnloven.

En hovedperson i bokens første del, og hvis ånd svever over hele arbeidet, er B. R. Ambedkar (1891–1956), som Berg også har publisert om tidligere. Ambedkar var ikke bare hovedforfatteren av Indias grunnlov, han hadde også dalitbakgrunn og kjempet for deres rettigheter i en årrekke, og kunne dertil vise til resultater. Den radikale Ambedkar kom i konflikt med Gandhi omkring spørsmålet om kvoter og særordninger, som Gandhi motsatte seg i frykt for at resultatet kunne bli en splittende identitetspolitikk. Ambedkar mente på sin side at kvotering på studiesteder og i offentlige stillinger var nødvendig for å svekke det tradisjonelle kastehierarkiet. Gandhis inkluderende insistering på ett India skulle for øvrig koste ham livet, da han ble drept av en ytterliggående hinduaktivist fordi han hadde et godt samarbeid med muslimer.

I de senere kapitlene av boken viser Berg både hvordan lovreformer har styrket dalitenes posisjon og hvordan rettsvesenet ofte spiller fallitt ettersom dommer og jury vanligvis tilhører de privilegerte kastene. Omfanget av reformer, som har røtter tilbake til Ambedkars tenkning og aktivisme, er mer radikalt enn mange europeere er klar over. Mandal-kommisjonen, ledet av politikeren B. P. Mandal, leverte sin rapport om de ‘tilbakeliggende klassene’ i 1980, og i 1990 ble anbefalingene implementert. De innebar kvoteordninger (reservations) i offentlige stillinger og på enkelte universiteter for daliter, men også stammefolk og andre underprivilegerte indere, i et forsøk på å gjøre opp for århundrer med brahminsk herredømme. Det er vanskelig å forestille seg et like radikalt prosjekt for å fremme minoritetsrettigheter i Europa eller Nord-Amerika.

I sin presise, nøkterne fremstilling trekker Berg veksler på politiske teoretikere som Chantal Mouffe og filosofer som Michel Foucault for å vise hvordan konflikter både kan være uforsonlige og gi grunnlag for dialog (Mouffe) og hvordan praksiser og forestillinger blir internalisert (Foucault). Han beskriver kastetenkning og -praksis som en ontologi, altså en integrert del av inderes verdensbilde, noe som langt på vei forklarer hvorfor den er så vanskelig å bekjempe.

I senere år har hindunasjonalismens spektakulære suksess og spenningene mellom hinduer og muslimer i India vært viet stor oppmerksomhet, også blant akademikere. Det er imidlertid verdt å merke seg at kastehierarkiene, som graderer folk på en skala som måler renhet og urenhet, er eldre og stikker dypere enn disse nyere ideologiske strømningene. Allerede på 1990-tallet argumenterte antropologen Kathinka Frøystad for at hindutva (hindunasjonalisme) og antagonismen mellom muslimer og hinduer trolig var forbigående, ettersom folks dagligliv og verdensbilde var basert på kaste, ikke religion eller overgripende, abstrakte kategorier som hinduisme. Dag Erik Bergs bidrag til forståelsen av det moderne India bekrefter dette perspektivet, men fra en annen synsvinkel. Boken hans er vesentlig ikke bare på grunn av sine betydelige iboende kvaliteter, men også fordi den tar opp en side ved indisk dagligliv, politikk, lovverk og hierarki som lett forsvinner når hovedfokus er på Modi og BJP.

Boken minner også om at ulike deler av et samfunn forandrer seg i ulik hastighet. I dette tilfellet går lovverket for én gangs skyld foran og viser seg å være mer progressivt enn dagliglivet, omtrent som da Sør-Afrika legaliserte homofilt partnerskap i en kulturell kontekst der aggressiv homofobi stadig var (og er) vanlig. Aktivister og intellektuelle som Ambedkar og modige politikere som V. P. Singh (som implementerte Mandal) har ikke klart å avskaffe uberørbarhet, men de har bidratt til å virvle opp mange små strømninger som peker mot mer fundamentale endringer. Kanskje de blir realisert en gang i fremtiden.

Studentrekruttering, struktursaken og Campus Kristiansund m.m. på dagens saksliste.

Se hele sakslista her – og følg møtet på denne lenken.

LES MER: – Ønsker å være åpne og transparente

Av 60 studenter som i høst begynte på HiMoldes bachelorprogram i IT og digitalisering, var det bare 17 som sto på eksamen i praktisk programmering.

Høgskolens satsing på en bachelorutdanning i IT og digitalisering (se også Fra klassisk til anvendt IT) har fått motvind i form av frafall før eksamen og storstryk på eksamen praktisk programmering (IBE151). Det samme gjelder også for studenter som tok IBE151 som et ledd i årsstudiumet i IT, enten som nett- eller campusstudenter.

240 studenter takket opprinnelig ja til studieplass på bachelorprogrammet og årsstudiene i IT, men bare 190 ble registrert med oppmøte i høst som følge av at de betalte semesteravgift: 60 på bachelorogrammet, 23 på det campusbaserte årsstudiet og 107 på det nettbaserte årsstudiet.

Av de 190 var det bare 82 – eller 43 prosent, som møtte da eksamen i IBE151 – et obligatorisk fag på 15 studiepoeng – gikk av stabelen før jul.

Fra bachelorprogrammet møtte 36 kandidater til eksamen. Et flertall på 19 av dem (53 prosent) fikk strykkarakter. Blant kvinnene på studieprogrammet var det 83 prosent som strøk.

Fra det campusbaserte årsstudiet møtte 14 kandidater til eksamen. Åtte av dem (57 prosent) fikk strykkarakter. Blant menn i denne gruppen var strykprosenten 70. Av de seks studentene som fikk ståkarakter, fikk to A og fire E.

Fra det nettbaserte årsstudiet møtte 32 kandidater til eksamen. Ni av dem (28 prosent) strøk.

For de tre studiene er det samlede resultatet at 46 av 82 besto eksamen i praktisk programmering – strykprosenten var samlet sett 44 prosent.

Også emnestudenter, studenter fra andre studier og 2018-kullet for årsstudiet – totalt 21  kandidater, avla også eksamen i IBE151 før jul. 12 av dem fikk ståkarakter. Med disse var det totalt 103 kandidater som møtte til eksamen. 59 av dem sto, 44 strøk (43 prosent).

Her er eksamen i IBE151 høstsemesteret 2019 – og her er løsningsforslaget.

Strykprosenten i programmering denne høsten er ikke ulik det den har vært tidligere – både som IBE150 (innføring i programmering) og IBE151. Fra 2013 til dags dato har andelen kandidater som stryker til eksamen variert fra 25 prosent til 47 prosent. Forrige gang HiMolde tok opp studenter til et bachelorprogram i IT – «IT og logistikk» i 2012, var det bare sju av 30 startende studenter som gikk ut med vitnemål våren 2015.

Tall fra Studiekontoret ved HiMolde viser at nedre karaktergrense for ordinær kvote ved opptak av IT-studentene i høst var 49,3 poeng på netstudiet og 38,6 poeng på bachelorgraden. I kvote for førstegangssøkere kom alle inn på alle tre IT-studier, og på det campusbaserte årsstudiet kom alle inn fra begge kvoter.

Følg med i Panorama onsdag for kommentarer fra faglærer, studieleder og studenttillitsvalgt på IT-studiene.

Høgskolestyret vedtok i dag å få et kunnskapsgrunnlag og en plan for videre struktursonderinger mellom HiMolde og Høgskulen på Vestlandet (HVL).

Styreleder – rektor Steinar Kristoffersen – sa på møtet at det har vært to formelle møter mellom HiMolde og HVL om saken, samt uformell kontakt om saken på noen møter i UH-sektoren der begge institusjonene har deltatt.

– Vi har et spennende studieprogram som passer inn i deres ambisjoner om å bli et profesjonsuniversitet, sa Kristoffersen.

VIDEO: Se opptak av møtet på denne lenken.

Førstelektor Ragnhild Michaelsen, ansattrepresentant i styret, ga uttrykk for at de høgskoleansatte må bli involvert i prosessen mot HVL, og sa at HVL ikke har blitt diskutert som en samarbeids-/fusjonspartner på hennes avdeling (HS) tidligere.

Hun sa at hun reagerte positivt da hun hørte om saken:

– Jeg tenkte – så kjekt, at noen vil være sammen med oss.

Professor Kjetil Kåre Haugen var langt mer skeptisk.

– Jeg er ikke glad i fusjon, og ikke i dette. Det er heller ikke kolleger jeg har snakket med, sa Haugen, som ville vite hva som er intensjon med  HVL-saken.

Kristoffersen svarte at styresaken hadde til hensikt å initiere prosessen ved å ved å få en plan og et kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet med saken, der også de høgskoleansatte etterhvert vil bli involvert. Han avviste at høgsskolen står under noe departementalt press i denne sammenhengen.

Ekstern styrerepresentant Pål Farstad advarte mot at bordet lett kan fange i prosesser som dette.

Haugen pekte på at det er stor forskjell på det vitenskapelige nivået ved de to institusjonene, og sa at de faglig ansatte ved HiMolde produserer dobbelt så mye vitenskap regnet i publiseringspoeng per hode som de HVL-ansatte. Tallene for institusjonene var i 2018 henholdsvis 0,94 og 0,54 poeng.

Styre vedtok etter debatten at det i samarbeid med HVL skal utarbeides et kortfattet kunnskapsgrunnlag og en plan for videre prosess i saken.

Høgskolestyret har tidligere pekt på NTNU som foretrukket samarbeidspartner, men NTNU er ikke lenger interessert i et formalisert samarbeid med HiMolde.

I målt overordnet studenttilfredshet gjør HiMolde et kraftig hopp på Studiebarometeret for 2019: Fra 3,9 til 4,3.

Med det beveger høgskolen seg fra det nedre skiftet blant norske UH-institusjoner, legger seg på nivå med Norges handelshøgskole i Bergen, godt plassert oover f. eks. Høgskulen i Volda, Høgskulen på Vestlandet og Norges idrettshøgskole.

2019-resultatene for studieprogrammene ved HiMolde og andre institusjoner finner man på Studiebarometerets hjemmeside.

Tradisjonen tro vil førsteamanuensis Ottar Ohren presentere HiMolde-tallene på et allmøte på Molde campus i februar. I dag kan interesserte følge presentasjon av Studiebarometeret på videostrøm fra NOKUT-konferansen fra klokka 16.30 (se under).

Svarprosenten ved HiMolde var denne gangen på nøyaktig 60 prosent (294 av 490 studenter svarte), noe som også er kraftig opp fra en svarprosent på 40 året før.

HiMolde-professor og Panorama-spaltist Kjetil Kåre Haugen har titt og ofte skrevet kritiske artikler om Studiebarometeteret, og sannsynligvis er det Idiotbarometeret fra 2015 som har satt størst spor blant Panoramas lesere. Senest i dag bekreftet Haugen at han stadig bruker Studiebarometeret som eksempel når han underviser i spillteori.

Studenttillitsvalgt Bent Julius Nyhus (23) er én av de 44 studentene som strøk på eksamen i praktisk programmering.

– Flere studenter har vurdert å bytte skole, sier han.

Nyhus, som er fra Drammen, er tillitsvalgt for de 60 studentene på bachelorprogrammet i IT og digitalisering som ble startet opp ved HiMolde i høst.

– Jeg hadde forventet å stå på eksamen. Jeg jobbet over åtte timer med studier hver dag, utenom helg. Skole er jobb, sier Nyhus.

LES MER: Storstryk og høyt frafall på IT-studiene

Han forteller at han var med i en kollokviegruppe på 8-9 studenter der de fleste betalte 400 kroner i måneden for tjenesten Codeacademy for å lære seg å programmere Python i faget IBE151 – praktisk programmering. Han sier at IT-studentene stort sett ikke fulgte de fire timene med forelesninger i uka.

– Det var håpløst å følge med på dem, så tallet på studenter på forelesning sank ganske tidlig fra 70 til 10 studenter. Det var bedre å se forelesningene på video, som online-student. Da kan man spole og se på nytt om det er noe man ikke forstår, sier Nyhus.

Han syns forelesningene var preget av dårlig engelsk, at det var vanskelig å finne ut hva man skulle lære i neste uke og at det var problematisk at læreboka i faget bare var tilgjengelig som PDF.

– I andre uka lærte vi om boolsk, noe jeg ikke visste hva var, sier Nyhus.

Nyhus sier at han har tatt opp problemene med studieleder, men mener at lite har blitt gjort.

– Jeg brenner for IT, er forelsket i faget og vil gjerne få det til. Jeg syns det er gøy, så nå må jeg bare justere måten jeg jobber med dette på, Jeg tør ikke å ta konteeksamen nå. Til høsten tar vi matematikk, noe jeg tror er en fordel for å programmere. Jeg har to og et halvt år på meg til å klare dette, sier Nyhus.

Førsteamanuensis Anolan Milanés, midlertidig ansatt i seks måneder ved HiMolde og faglærer i IBE151, bekrefter fra Belo Horizonte i Brasil via Skype at det var få studenter som møtte til forelesninger. Også på labtimene med hjelpelærere var oppmøtet dårlig, ofte bare fra seks til ti studenter av de over 80 campusbaserte studentene på bachelor- og årsstudiet i IT.

– Jeg hadde av og til studenter som spilte spill i timene mine. IT-studentene på campus er unge, og det er store forskjeller på hva slags forkunnsaper de har i matte og logikk fra videregående skole. Flere visste f. eks. ikke hvordan man regner ut gjennomsnittet av flere tall. Det er trolig bedre å ha programmeringskurset i vårsemesteret i det første studieåret, for da er studentene litt eldre. Mange trenger nok tid til å venne seg til hvordan man tenker når man skal programmere, sier Milanés.

Hun bekrefter at læreboken i faget var utsolgt fra forlaget, men sier at den var tilgjengelig gratis som PDF eller kunne kjøpes fra flere kilder på nettet. Når det gjelder kritikken mot manglende informasjon om hva som var forelesningstema fra uke til uke, sier Milanés at dette var første gang dette kurset ble holdt, og at det derfor var nødvendig for henne å finne ut underveis i hvilken grad studentene absorberte faget.

Tidligere har programmeringsfagene – IBE150 og etterfølgeren IBE151 – blitt holdt på norsk. Milanés sier at flere studenter måtte få hjelp til å oversette ord fra engelsk til norsk på eksamensdagen.

– Studentene har også klaget på aksenten min, sier Milanés.

Hun etterlyser at høgskolen setter inn pedagogiske hjelpetiltak for studenter som har svake forutsetninger for å mestre programmering.

Milanés hadde forøvrig ikke bare ett kurs på 15 studiepoeng i programmering for de 190 IT-studentene i høst, hun hadde dem også i kurset informasjonsteknologi (IBE110) – 7,5 studiepoeng. Her møtte 122 til eksamen før jul. Strykprosenten i det faget var 4,1.

– Det var en tøff høst! Å ta to nye kurs med så mange studenter … Det vil jeg ikke gjøre igjen, sier Milanés.

Studieleder for IT-studiene, førsteamanuensis Ketil Danielsen, sier at han tidlig merket at det var litt misnøye blant studentene som tok praktisk programmering.

– De sa at det var vanskelig å forstå forelesningsvideoene, blant annet fordi de var på engelsk og på grunn av bildekvaliteten, sier Danielsen.

Han konstaterer at strykprosenten i programmering – den har variert mellom 25 og 47 prosent siden 2013 – «går opp og ned».

– Det var litt dårligere strykprosent i år enn i fjor, men til gjengjeld var det flere som fikk A, sier Danielsen.

Danielsen mener at ett semester – for mange studenter – er for kort tid til å mestre programmering.

– De blir tvunget til å arbeide i form av obligatoriske oppgaver, men kanskje ikke i stor nok grad. Jobber de med faget 20 timer i uka? Det tror jeg ikke det er alle som gjør, sier Danielsen.

Danielsen sier at IT-studentene i vårsemesteret vil få erfaring med å programmere i PHP, VBA og SQL på forskjellige kurs, noe som trolig vil bidra til at de får bedre forutsetninger for mestre Python ved neste korsvei.

Jeg viser til oppslag om høy strykprosent i IBE151 Praktisk programmering. Unormalt mye stryk forekommer dessverre mer eller mindre regelmessig ved de fleste utdanningsinstitusjoner.

Av SVEIN BRÅTHEN

Ofte oppstår dette i kvantitative, metodeorienterte fag på innledende nivåer i studiet. Årsakene er sammensatte. Dette er et problem som rammer studentene, og det er heller ikke er noe hyggelig for faglærerne. som gjerne legger sjela si i å gjøre jobben best mulig.

Det er selvsagt beklagelig at strykprosenten ble så vidt høy denne gangen. Fenomenet er dessverre velkjent også fra tidligere år, da vi hadde undervisning på norsk. Felles for alle disse årene er at det er svært kompetente fagpersoner som har gitt dette kurset. Det skal det ikke herske tvil om. Faglæreren som ga programmeringskurset nå i høst la ned en betydelig innsats for å utvikle kurset, blant annet med innføring av et nytt programmeringsspråk som brukes i deler av industrien.

LES MER: Storstryk og høyt frafall på IT-studiene

LES MER: – Flere studenter har vurdert å bytte skole

Vi har sett at det er klager på engelsk og på aksent denne gangen. Jeg ser ingen grunn til å betvile den opplevelsen. Høgskolen har imidlertid en rekke bachelorkurs undervist på engelsk, og det kommer vi til å fortsette med. Det finnes gode eksempler på at språkføringen har blitt mer forståelig over tid. Høgskolen vil likevel forsterke innsatsen knyttet til språklige kvalifikasjoner. Samtidig er det grunn til å si at utenlandske forelesere svært ofte beriker faget og miljøet gjennom kreative måter å formidle sitt fag på.

Så er det slik at stryk alltid vil forekomme, både i nye og etablerte kurs. Faglige opplegg fungerer ikke alltid som vi alle håper, og strykprosenten kan bli uvanlig høy. Man kan alltids spørre seg om hvorfor ikke høgskolen klarer å forutse slike ting. Det er en del sider ved det å gi kurs som kan gjøre det hele litt vanskelig å forutsi. Det er to parter som gjør at kunnskapen blir til, nemlig de som underviser, og ikke minst studentene. De som underviser må kunne formidle komplekse emner på en måte som blir forstått, og studenter må legge ned en betydelig egeninnsats for å frambringe det «produktet» som et gitt kurs skal resultere i, nemlig økt kunnskap.

Når høgskolen lager nye programmer, legger om kurs eller prøver ut nye undervisningsformer, så blir usikkerheten om riktig faglig nivå og studentenes evne til å bearbeide stoffet naturligvis større. Dette gjelder ikke bare her hos oss, men i hele utdanningssektoren. Men vi er nødt til å gjøre slike omlegginger fra tid til annen, ellers stagnerer vi. Og det er ikke bra for noen.

Hovedansvaret for å redusere denne usikkerheten ligger hos høgskolen. Derfor tar vi saklig kritikk fra dere studenter svært alvorlig. Vi vil forsterke ressursbruken i fag som vi vet har stort frafall og høy strykprosent. Dette ble gjort i MAT100 Matematikk nå i høst, som også har slitt med høy strykprosent gjennom flere år. Arbeidet med dette faget vil fortsette. Det ble også brukt et antall hjelpelærere i IBE151 Praktisk programmering for å lette innlæringen av stoffet. Høgskolen kommer likevel til å se på både opplegg og tilgangen på pedagogiske ressurser når dette faget skal kjøres på nytt til høsten. Vi skal også vurdere det pedagogiske opplegget og ressursbruken i andre fag som vi vet vil være særs krevende. Det finnes for øvrig også andre fag som fra tid til annen har høy strykprosent. Vi forsøker å kartlegge årsakene til dette så godt vi kan.

Avslutningsvis så vil jeg si at det er et fantastisk aktivum for høgskolen at dere studenter sier klart fra på en saklig måte, og at dere står hardt på for å lære dere fagene. Så skal høgskolen forsøke være klarere når det gjelder hvilke forventinger som høgskolen har til dere, gi dere god undervisning og være i forkant av de utfordringene som kan oppstå.

Tobias Avlund Heiberg (42), a first-year nursing student and organizer of capoeira classes on Molde campus, shares his opinion on the magic art of capoeira.

By UMID MIRZAEV & RABAH TAIF (photo)

Only a few know what capoeira really means. For an uninitiated person, this word can most often be associated with something exotic, but not with martial art. However, capoeira is a burning Brazilian mix of martial arts, dance, acrobatics and songs. Tobias Avlund Heiberg is perhaps the only capoeira coach in Molde. Once he decided to devote his life to this kind of martial arts, having spent many years studying it. Recently he decided to open the course of capoeira on campus.

Tobias, could you tell what capoeira is?

Capoeira comes is originally from Brazil, it was developed by slaves mainly from Africa. Two people play, other people make a circle and play music. The music is a big part of it, it affects the way of playing capoeira. Capoeira means kampdans (fight dance) in Norwegian. But it’s not about fighting, it’s more about playing, we use the Portuguese word “joga” (to play) to describe the movements: two people play, other people make a circle and play music. Capoeira is always about a balance between playing together and playing against each other. If you want to learn how to defend yourself, it’s better to pick up something else, because capoeira won’t be effective in a real fight (smiles).

What does capoeira mean for you?

For me, capoeira is playful and fun training. When I play capoeira, I get the feeling of the flow and lose myself a little bit.

How did you begin to play capoeira?

I saw commercials and became interested in it. Then I joined classes during my studies at a university in London. It happened approximately 20 years ago. I started to play there, then I moved back home and found some classes in Oslo, where I lived, and continued to practice.

What are the benefits of practising capoeira?

Capoeira is really good for someone who wants to train different muscles across the body since it includes a lot of soft acrobatics and movements with spinning around. Also, it doesn’t require much time to learn caopeira, because anyone can learn basic 5 movements in 1.5 hours and you can start playing. But then it´s starting to be difficult to find a balance between playing together and playing against. It’s hard to define a rule because I can block your movement and score a point, but if I do it all the time, it will always break your flow, your movements. Sometimes it just works, sometimes it doesn’t. It’s all about chemistry, not necessarily about how good you are. It’s all about excepting the pace of each other and allowing earning points.

How did you come up with the idea of organizing capoeira courses on campus?

I miss playing capoeira, that is only the reason. I try to arrange classes as easily as possible: there is no fee, no signing up. I had some experience of organizing capoeira in Kulturskolen in Molde, then I decided to organize it here on campus of HiMolde.

How many students attend capoeira the course on average?

We had only one class so far and it was only me there! (laughs) No one came, but hopefully, someone comes to the next meeting.

Where & when

Room: A-2.040.

Tuesdays: 4th & 18th February, 3rd March.

Hours: 16-18 pm.

It is gratis to attend the dance classes.

Vi gikk ut av flyet på flyplassen med det velklingende navnet Falcone-Borsellino Lufthavn tidlig på ettermiddagen lokal tid. Min gamle venn professor Salvatore Cincimino møtte oss og kjørte oss til konferanselokalene, sentralt i Palermo.

Salvatore ringte meg nemlig opp rett før jul og lurte på om jeg kunne holde et innlegg om VAR på en sportskonferanse han skulle arrangere i Palermo på Sicilia tidlig på nyåret. Han hadde tilfeldigvis observert intervjuet i Wired (se Soccer Is Getting Slower and More Fair—and That’s a Problem) og mente at VAR kunne være et tema som engasjerte. Serie A i Italia er jo tross alt den ligaen som har brukt VAR lengst.

Etter at jeg samme kveld hadde avlevert min sedvanlige kritikk av VAR på mer eller mindre forståelige engelsk, var tiden åpen for å se litt av Palermo. Flere medlemmer av Fra toppen av Haugen-teamet hadde slengt seg med til Sicilia, og vi hadde planlagt en bedre middag i Palermo etter konferansen.

På vei ut av konferanserommet fikk jeg gjennom en åpen dør på motsatt side av gangen, øye på et foredrag i et annet rom som tydeligvis var i ferd med å starte. Bildet øverst gjengir tittelen, og for oss nordmenn var jo ikke dette helt uinteressant. Vi hadde selvsagt som de fleste av våre landsmenn fått med oss Equinors plan om full-elektrifisering av sokkelen. Det faktum at en italiensk professor var såpass oppdatert på norsk petroleumspolitikk var jo i seg selv interessant, og tittelen med et klart normativt signal gjorde oss mer enn spente. Vi valgte derfor å utsette middagen og delta på denne sesjonen. Salvatore hadde lett pinlig berørt informert meg, på vei fra flyplassen, om at det som i utgangspunktet skulle være en ren sportsfaglig konferanse måtte inkludere noen miljøsesjoner.

«Nå for tiden er det ikke ressurser til noe om en ikke inkluderer litt bærekraft, grønt skifte og slikt,» uttalte han, lett rød i ansiktet. Jeg repliserte noe om at dette var vi slett ikke ukjent med i Norge heller, i et slags forsøk på en oppmuntring.

Unge Mario Condotto lot seg ikke merke med noe som helst, og startet friskt på uventet forståelig engelsk. Han innledet med en kort bakgrunn om Norge og oljen, Ekofisk og 1969 – han var åpenbart godt informert. Etterhvert kom han til saken.

«Equinor, tidligere STATOIL, det norske statsoljeselskapet har nå lansert en plan om full elektrifisering av sokkelen,» begynte han.

(Red. anm.: Det fins riktignok en professor ved universitetet i Palermo ved navn Salvatore Cincimino, men Mario Condotto m.m. i denne artikkelen er diktet opp av Haugen. Condotto betyr direkte oversatt rørledning, så Haugen kunne like gjerne ha døpt mannen Super Mario. Haugen har ikke gyldig pass, og har heller beveget seg utenfor fylkesgrensene de sist fem åra, men fantasien kjenner ingen grenser – som hans faste lesere er klar over – der oppe i høyden.)

Han fortsatte: «Dette innebærer minst en 25% reduksjon av CO₂-utslippene i Norge, noe som selvsagt kan være et svært beleilig utfall for pressede norske politikere.»

«Problemet med en slik plan,» han trakk pusten, «er at dette neppe vil føre til reduksjoner av det totale utslippet av CO₂. Det vil, tvert imot etter all sannsynlighet øke totalutslippene globalt.»

Han så ut over salen etter denne uttalelsen, tydeligvis på jakt etter reaksjoner. Publikum, som var ganske tallrike og nokså unge, foruten oss gamlinger som forholdt oss passive nede i et hjørne, reagerte ikke merkbart.

Mario syntes å ha blitt litt varm i trøya nå og fortsatte: «Det å bytte ut lokale gasskraftverk på alle norske oljeinstallasjoner med strøm fra land vil naturligvis fjerne den lokale CO₂ påvirkningen fra disse kraftverkene, men det krever veldig mye ekstra strøm fra det norske strømnettet.»

«Dersom et slikt tiltak skal kunne virke – også globalt – kan vi åpenbart oppnå ønsket effekt om norske forbrukere er villige til å redusere sitt forbruk tilsvarende denne økningen».

«Personlig er jeg, med mitt kjennskap til norske forbrukere, svært tvilende til om en slik løsning er realiserbar. Et ustyrtelig rikt land som nærmest bryter ut i væpnet revolusjon for noen skarve kroners økning i bompenger og ferjetakster kan vel neppe akseptere mobil- og strømmefrie dager? Eller hva med idrettsarrangement som ikke overføres på TV?»

Han var åpenbart i siget nå? Helt spontant kom det et voldsomt utrop fra oss gamlinger i hjørnet: «Nei, nei, nei!»

Mario og resten av publikum kvakk til, og de øvrige tilhørerne så stygt på oss.

Mario derimot, tok vårt utsagn til inntekt for sitt eget berusende argument og fortsatte ufortrødent.

«Nettopp! Da må en jo sørge for å kompensere den strømmen som bortfaller når alle plattformer skal drives med strøm».

Nå var Mario i sitt ess og fortsatte på utpust: «Nordmennene vil jo hverken ha atomkraft, vindkraft eller mer vannkraft, og da gjenstår kun importalternativet.»

Mario dro fram sin neste og i tillegg til tittelside (se øverst) og siste ‘powerpoint-slide’ (se Figur 1).

«I best fall vil vi da ende opp som figuren antyder. I stedet for å brenne av gassen på plattformen sendes gassen (i allerede eksisterende rør) f.eks. til Emden i Tyskland hvor den ‘feedes’ inn i gasskraftverket der og overføres tilbake til Norge via eksisterende kraftkabler for eksport/import. Dette er vel galimatias?» spør Mario inkvisitorisk.

«Dette gir jo både energitap via motstand i elektriske ledninger og økt CO₂-utslipp for å få fraktet gassen via rørsystemet ned til Tyskland.»

«Og,» avsluttet han, «sannsynligvis blir det verre enn som så, ettersom mer enn halvparten av Europas elektriske produksjon skjer ved mindre hyggelig fossilt brennstoff som kull. Det er som kjent ikke mulig å separere ‘snill’ strøm fra ‘slem’ strøm.»

Figur 1: Stilisert situasjon etter elektrifisering av norsk sokkel

Nå begynner tilhørerne å bli urolige. De er kanskje unge miljøforkjempere og liker ikke denne typen resonnementer som åpenbart peker på hvor komplisert styring av CO₂-utslipp kan være.

Mario kan imidlertid åpenbart ikke dy seg og legger til: «Dette er ikke det verste. Hva skal dette koste? Jo, 50 milliarder kroner, eller 5 milliarder euro. Hvilken uhyrlig pengesum for å oppnå mindre enn ingenting. Så dumme kan vel selv ikke nordmenn være? Tenk på alle godene de forsaker, bedre og flere lærere, større, bedre og mer moderne sykehus, veier, psykologer og alt annet som et moderne samfunn begjærer.»

Nå er salen i fullt opprør, og vi – som har sett mange mafiafilmer – ser for oss det verste og forlater raskt lokalet.

«Tenk,» utbryter en av nestorene når vi forlater lokalet, «tenk hva norsk fotball kunne ha utrettet med bare 10%, 5 milliarder, av disse kronene.»

«For ikke å snakke om hjemmelaget,» skyter en annen inn. «Nå som vi skal ut i CL-kvalifisering også. Småpengene som Røkke og Gjelsten har lovet oss blir jo mikroskopiske i sammenligning.»

Vi kom i merkelig godt humør etter Mario Condottos lidenskapelige innlegg og bega oss småplystrende ut i den sicilianske natten i særs godt humør.

Heia Molde!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.